Utenfor komfortsonen

Jeg er et vanedyr. Løper der det er mest lettvint, og det betyr som oftest asfalt, asfalt, asfalt, og at det er den samme strekningen som tilbakelegges. I tillegg til å være lettvint, er det veldig komfortabelt. Bortover, uten bakker, jevnt tempo, jeg har kontroll og kan styre km-tiden akkurat som jeg vil.

De siste ukene har jeg imidlertid utfordret meg selv litt. Eller - tvunget meg selv til å søke andre løpetraséer, enten alene eller sammen med løpefølge. Jeg har løpt mer på grusstier, og jeg har vært i en del kupert terreng. Bakkeintervaller har kommet på treningsagendaen for å bli, for selv om det er utrolig slitsomt og jeg lover meg selv på siste draget at jeg aldri skal gjøre det igjen, er tilfredsstillelsen over å ha gått helt i kjelleren, noe helt eget.

Jeg kjenner at både kropp og sjel har hatt godt av å tre ut av den vante komfortsonen. Jeg, som må ha alt forutsigbart og vite hvor løypa går, hvor bakkene kommer og hvor langt jeg skal løpe, har begynt å lære meg å ta ting litt mer som de kommer - uten at humøret faller til bunnivå.

I går var jeg og Janne på tur i Sørmarka, like utenfor Stavanger - et yndet sted for alle som liker å få høy puls. Bakker hvor enn du snur deg. Janne hadde en 530 meter lang bakke i tankene for gårsdagens intervaller, og jeg lot meg lokke med... Først 3 km oppvarming, deretter 4 bakkedrag med rolig løping på returen, før drøye 3 km nedtrapping i diverse ulendt terreng og på ymse skogsstier som vi håpet førte oss tilbake til parkeringsplassen.

Vi diskuterte blant annet viktigheten av variasjon. For ikke å stagnere helt, er det avgjørende å variere øktene, og da blant annet løypevalgene. Hvis jeg ikke er villig til å gå utenfor det som føles trygt og komfortabelt, kan jeg heller ikke gjøre framskritt som gir meg det lille ekstra for å nå målene mine. Jeg har ingen store ambisjoner med løpinga, for mitt vedkommende dreier det seg om å komme under 1.40 på halvmaraton (er 90 sekunder unna) og under 3.45 på maraton (er 14 minuter unna) - en gang.

For å nå disse må det ikke nødvendigvis trenes mer - jeg løper nok. Jeg tror nøkkelen ligger i variasjonen og håper jeg klarer å holde på viljen til å fortsette å utfordre meg selv til å ha det litt mer vondt under selve økta. Det betyr tøffere løypevalg, og dermed en del bakker - enten jeg liker det eller ei.

Takk for praten og ei god kvalitetsøkt, Janne.