Fornuft og følelser

I dag lot jeg fornuften seire. Eller det vil si, jeg bestemte meg allerede søndag kveld. Planen var å delta i Stokkavannet maraton i ettermiddag, men den fornuftige delen (i den grad jeg har en) trakk det lengste strået. Egentlig er jeg litt overrasket, all den tid jeg er et følelsesmenneske på alle arenaer; jobb, privat og i løpssammenheng.

Jeg VILLE så gjerne løpt 42,2 kilometer i dag, men hvor fornuftig er det å ha ei megatravel uke bak deg, jobb i helgen, jobb kommende helg, mye å gjøre på dagtid, to gutter som skal kjøres til og fra, organisering av barnevakt, fotballskole-deltakelse, handling og middagslaging. Jeg innser at det hadde blitt for dumt. Man skal ikke bare være klar fysisk, men også i hodet, for å løpe 42 195 meter. Det er ikke slikt man bare gjør sånn helt uten videre.

Joda, travle hverdager er situasjonen for veldig mange andre også, men kanskje ikke for de som plutselig løper et maraton, på en vanlig onsdag, en time etter at man har sittet 8 timer foran dataskjermen.

Det går en grense. Nemlig. Jeg vurderte en stund om jeg skulle løpe halve distansen for "treningens skyld", men dere får ha meg unnskyldt; jeg er ikke der. Jeg løper ikke med startnummer for treningens skyld, det har jeg prøvd før og det funket dårlig. Såpass kjenner jeg meg selv. Plusser man på en sår hals i tillegg, så valgte jeg riktig. Jeg kan ikke få med meg alt, selv om jeg av og til tror jeg greier det.

La i stedet inn en rolig 10 km (10.3 for å være helt korrekt) i kveldinga, det hjelper alltid på humøret. Den planlagte fridagen skyves til i morgen, og jeg er fremdeles i rute til å runde 50 km med god margin.

På plussiden i dag kommer kvalitetstid med twinsa, fotballspilling i hagen, og hjemmelaget (halvveis, iallfall)  pizza for andre dag på rad. På minussiden et planlagt maratonløp - men det kan jeg leve med.