Then I took Berlin

New York i november 2011, London i april 2011 og endelig Berlin 30. september 2012.

Målet var klart før avreise - for tredje gang skulle jeg prøve å bryte firetimers-grensa (eller, det var jo ikke målet før NY i fjor), noe annet var liksom helt uaktuelt. Om jeg ville klare å nå målet, å erobre asfalten, som det så fint står på den tyske reklameplakaten for Adidas, var en helt annen sak.

Kom ned fredag formiddag, og var ikke før innlosjert på hotellet, før det bar ut i Berlins gater og på vei til å hente startnummer. Det er alltid en kjekk opplevelse. Mye folk, god stemning og forventningen som dirret i den klare høstlufta. Berlin viste seg nemlig fra sin vakreste side; sol fra skyfri himmel og mellom 15-20 grader. Kanskje litt i varmeste laget på løpsdagen for noen, men tross alt mye bedre enn pøsregn og vind.

Lørdagen gikk med til mye spising og sosialt samvær med løpsvenninner, før det bar i seng relativt tidlig, iallfall før klokka 23. Hotellet lå rundt tre kilometer fra startområdet, så klokka 07.30 tuslet vi bortover, noen mer nervøse enn andre. Skulle det gå denne gang, ville beina holde, ville hodet være med meg? Tankene svirret mens vi passerte vaktene som allerede hadde tatt plass i starten av løypa.

Startnummer 101010 var ganske så nervøs, det skal jeg ærlig innrømme, og da jeg klarte å glemme igjen iPod-shuffle under et tre mens vi heiv av oss det ekstra tøyet, var jeg nær ved å bryte sammen. Plutselig tok stresset meg. Hvor var starten, hvor var pulje F, hvor i svarte var musikken?

Dessuten, hvor var plutselig alle de andre som jeg hadde tatt følge med. Stresset litt rundt, fikk levert posen med ekstra tøy (og en colaboks), og møtte til all flaks igjen damene fra reisefølget, hvor hun ene hadde musikken min i hånda. Jubel. Glede. Optimisme. Kanskje var det min dag likevel. Kanskje.

Men tvilen lå der. Kan ikke huske at jeg var så nervøs før start verken i NY eller London.

Da feltet begynte å bevege seg, var jeg fremdeles en smule stresset. La meg fort på ei behagelig km-tid, tenkte jeg ikke ville gi på for mye for tidlig, etter råd fra maratonmester nummer én, som jeg traff i startområdet Med 222 maraton på samvittigheten, vet han jo hva han prater om.

Rett over 58 minutter på første mila var egentlig litt for sakte, men etter 14-15 km begynte jeg å få troa på at det likevel kunne bli en sluttid under fire timer. Beina kjentes friske og raske, ingen tegn til stølhet i verken lår eller legger - heldigvis. Valgte likevel å fortsette med samme fart en stund til og ved halvmaraton-passering, var tiden 2.02 - litt skuffende. Klarte heller ikke å senke gjennomsnittsfarten de neste fem kilometrene, men ved 30 km-passeringen begynte det å gå fortere. Jeg var litt kjappere innom drikkestasjonene, gikk ikke for å få i meg all sportsdrikken men småløp heller mens jeg slurpet i meg Powerade og spiste bananer så det tøyt ut ørene.

Jeg så på Garmin, som ikke var helt på bølgelengde med de offisielle km-skiltene, jeg lå hele tiden 600-700 meter foran på mi egen klokke, litt irriterende, noe som førte til at jeg stadig måtte regne om framtidige km-tider for å nå målet mitt.

Det begynte virkelig å haste, men ved 35 km innså jeg at dersom jeg klarte å holde flyten de resterende 7,2, ville det gå - med knappes mulig margin. Jeg løp og jeg løp, det begynte å gjøre vondt, jeg begynte å føle meg litt kvalm, men beit tenna sammen og hoppet over en drikkestasjon.

Tittet stadig oftere ned på klokka, som viste fine km-tider, og foran tidsskjema. Det ga litt ekstra sprut til slitne muskler, og enda mer optimisme skulle det bli. Med fire kilometer igjen hørte jeg plutselig rope navnet mitt - en østlandsdialekt. Det var Anna, med bloggen ikkesaaperfekt. Der kom hun i knallrosa t-skjorte og heiet og hoiet meg framover. 3 kilometer igjen, jeg bannet og steikte - så på klokka og begynte å tvile - nok en gang.

Det gjorde ikke Anna - da jeg sa jeg var svimmel, løp hun galant inn til siden ved siste drikkestasjon ved 40 km og hentet et beger sportsdrikke.

"Eg e så sleden" ropte jeg. "Hva sa du, hva betyr det", svarte redningskvinnen i rosa. "1200 meter igjen, du har sterke bein, du løper lett, dette klarer du, Trude".

Siden så jeg meg aldri tilbake - jeg løp fortere og fortere, passerte Brandenburger Tor og la inn en skikkelig sluttspurt før mållinja. Idet jeg passerte, stoppet jeg klokka.

3.59.38

Jeg klarte det, eller hadde klokka mi spilt meg et puss? Neida, da jeg tok av iPhonen fra armen, var meldingene klare: Samtlige sms-er sa det samme: Du klarte det. Gratulerer.

Jeg følte meg svimmel, og så etter den positive dama i rosa. Hun var ikke å få øye på i den store mengden av lykkelige løpere. Fikk tak i en hollender, som jeg så hadde mer vann igjen i drikkebeltet sitt, og han ga meg den ene flaska.

Lykkelig vandret jeg mot området der jeg skulle møte de andre, plukke opp posen med tøy - og sjelden har vel en cola smakt bedre. Det gjorde også de 7 champisglassene som ble fortært utover ettermiddagen.

I did it.