Løpsnerver

Selv om jeg ikke konkurrerer mot så mange andre enn meg selv (iallfall er det slik jeg liker å tenke), er jeg alltid nervøs når jeg løper med startnummer på brystet. Om det er maraton, der jeg er én av 40 000, et halvmaraton med noen hundre deltakere eller en 10 km med noen titalls på startstreken, kjenner jeg det kribler i magen.

I dag går «Orremilå» av stabelen, og jeg skal løpe - helst litt fortere enn i fjor, da jeg satte ny pers med 46.44.

I går fant jeg på alle mulige slags unnskyldninger for å trøste meg selv dersom jeg ikke lykkes.

– Jeg har sikkert jobbet for mye den siste tiden, mangler overskudd (selv om jeg føler meg tålig energisk, men kanskje er det ikke lurt å sitte oppe til klokka 01 for å skrive ferdig en sak til mandag...)

– Jeg har sikkert hatt for harde økter denne uka, beina kjennes tunge (selv om de sikkert ikke er tyngre enn normalt)

– Jeg begynner å trekke på årene, og blir sikkert slått av de som er 10-15 år yngre, selv om jeg har flere kilometre i beina

– Det blåste for mye, og dessuten løp jeg alene (skal starte tre kvarter før alle andre..)

– Jeg hadde feil sko (burde tatt mellomvekterne istedet for de fjærlette konkurranse-joggisene)

– Garmin-klokka sviktet midt under løpet

– Dagsformen. Alt avhenger av dagsformen. Det var rett og slett ikke min dag.


Eller:

 –  Kanskje blir det min dag. 10 km er ikke så langt, neste helg skal jeg konkurrere i en over dobbelt så lang distanse.

– Kanskje Garmin spiller på lag og holder meg fortløpende oppdatert på km-tida

– Kanskje jeg klarer 4.35 i snitt per km, jeg klarer jo fint 4.58 i snitt på 21

– Kanskje det er lurt å velge det letteste skoparet

– Kanskje det er medvind i store deler av løypa (er ingen vindretnings-kjenner..)

– Kanskje er dagsformen der likevel

– Kanskje er det ingen krise om jeg ikke perser.