Etter den søte kløe..

... kommer den sure svie. Kanskje. Iallfall har det ikke vært mye fres i beina denne uka, etter sist lørdags halvmaraton i Egersund. Mulig jeg har i hodet at jeg skal ut på skikkelig langtur lørdag, men det har iallfall blitt færre tilbakelagte kilometre denne uka enn normalt.

Tirsdag: 10, 2 km i moderat, greit tempo (5.14 i snitt)

Onsdag: 7, 2 km i moderat tempo (5.20 i snitt)

Torsdag: 7,1 km i moderat tempo (5.22 i snitt, stoppet opp for å knytte sko to ganger og stoppet ikke tida..)

Lørdag: 33,4 km (Det er det som er planen, to ganger rundt Frøylandsvatnet)

Totalsummen blir langtfra ille, men før uka er omme og jeg forhåpentligvis kan klappe meg selv på skuldra for lang langtur, er det litt godt å kjenne på følelsen at alt nødvendigvis ikke  alltid går på autopilot.

Jeg liker ikke ordet tidsklemma, men bruker det likevel. Det er langtfra noen unnskyldning, for jeg er egentlig en verdensmester i å smette inn en løpetur i de åpne tidslommene, når gutta for eksempel er på fotballtrening - som i dag. Alt er bedre enn ingenting, er mantraet mitt. Men i dag kjente jeg at 7 km var nok, jeg hadde 40 minutter på meg før jeg måtte være tilbake for å hente hjem fra trening. Det lureste hadde nok bare vært å stå over. Hvile er gull. Det er noen ganger lett å glemme når man sjonglerer mellom deadlines på jobb, lekselesing, foreldrekonferanse på skolen, bringing og henting, handling og middagslaging.

Sånn  - det var dagens hjertesukk.