Det som skiller gårsdagens løpetur fra alle andre løpeturer, er at mitt følge nesten ikke har syn, så vidt litt på det ene øyet.
Det stopper ikke den spreke 36-åringen fra å ha friske målsettinger med løpinga. Hittil har hun løpt tre maraton, alle på under fire timer, bestenotering på 3.45 i København tidligere i år. I fjor dro hun forventningsfull til NY, men måtte returnere uten å ha løpt over målstreken i Central Park. I stedet ble hun med en journalist fra The New York Times på et skogsmaraton i Pennsylvania samme dag NY marathon skulle gått av stabelen, og fikk likevel med seg et løp før hun returnerte.
Eline er mor til to jenter (6 og 8 år gamle) og jobber til daglig som fysioterapeut. Når det gjelder treninga, løper hun alt fra 50 til 70 km i uka, og jeg satt igjen med inntrykk etter gårsdagens flotte tur, at hun er flink på de lange turene.
Vi klarte ikke helt å nå målsettingen om en veldig rolig tur, etter 20 km, viste snittfarten 5.39 og de to milene unnagjort på 1.53. Å være ledsager fungerte kjempebra, til tross for at dette var helt nytt for meg. Jeg løp tett ved siden av og røsket bare tak i armen hennes dersom vi møtte hindringer på veien. Litt uvant i starten, for jeg trodde kanskje jeg måtte holde tak i armen hele tiden. Etter få km var det som å løpe helt vanlig, tenkte ikke over at følget har 90 prosent dårligere syn enn meg.
Uansett - et hyggelig bekjentskap. Jeg er virkelig full av beundring for mennesker som har et slikt stå-på-humør og ser muligheter i absolutt alt. For en motivasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar