tirsdag 24. april 2012

Dagen derpå



Slitne maratonbein dagen derpå, det er iallfall helt sikkert. Når man har fått løpet litt på avstand og svelget den største skuffelsen om å ikke oppnå målsettingen, så er man bare glad for å ha medaljen hengende rundt halsen. Det var nok av dem som måtte bryte kun få kilometer fra mål, og hva hadde vel ikke vært surere enn det? Da får jeg heller ta med meg at jeg slepte beina etter meg på en kilometertid som av og til krøp opp i 7.15, sukk....



Oppladningen på selve løpsdagen var okei, med grei frokost på hotellet og buss ut til startområdet kl 06.20 - det er viktig å ha god tid. Kom dit før de fleste andre, og kunne fritt velge område å samle den norske gjengen. Spiste litt mer og heiv innpå en YT og litt mer drikke, og rett før start kjentes formen bra ut. Iallfall så bra den kunne være utfra svimmelanfall og at jeg fremdeles har den gyngende bevegelsen når jeg går. Sola skinte fra skyfri himmel, og det var omtrent vindstille. Helt supert, for værmeldingene varierte veldig helt fram til samme dag.



Etter bare en kilometer måtte jeg slenge av meg superundertrøya mens jeg løp, så det ble mye å holde styr på t-skjorte, iphone og øretelefoner... Tror uansett det var lurt, for utover ble det varmt. Etterhvert som kilometrene seig på, følte jeg det gikk bedre og bedre, og holdt en fart på mellom 5.25 og 5.35, helt etter skjema, faktisk litt før, og da vi kom halvveis hadde jeg en følelse av at dette ville gå greit - at jeg ville passere målstreken under de fire magiske timene.

Hadde vel ikke før tenkt tanken, før jeg kjente det begynte å murre litt i den ene leggen, og ikke lenge etter begynte det å krible i den andre også. Kriblinga ble til krampe etter rundt 24 kilometer, og etter å ha løpt 20-30 minutter med supervondt i begge leggene, tenkte jeg seriøst på å gi meg. Men så bestemte jeg meg for å ta kilometer for kilometer. Tenke at to sanger var én kilometer og at det tross alt gikk framover, om enn ikke i planlagt fart.

Som sagt, så gjort. Klarte å fokusere på andre ting fram til 35 kilmoeter, da røynet det virkelig, og tårene presset på. Det påklistrede smilet da jeg løp langs publikumssidene ble erstattet av grimaser. Skulle det virkelig stoppe her?

Neida, en neve sjokoladebiter og noe annet snop som tilskuerne villig delte ut, hjalp litt på humøret. Dessuten senket jeg farten ytterligere 15 sekunder per kilometer og på et vis klarte jeg å dra beina med meg.

«2,5 miles from here and you are part of a history», stod det på et svært banner like før vi løp gjennom en noen og hundre meter lang tunnel. Akkurat da kom Åge Aleksandersens «Levva livet» på øret Og ja - det blåste virkelig rundt toppan, og galskapen fikk rå. Der og da bestemte jeg meg bare for at det skulle gå. Sakte, men sikkert krøp kilometertiden ned igjen, men ikke mer enn til rundt 6.40. Jeg tok ut øretelefonene for å få meg alt liv og røre den siste kilometeren, og det angrer jeg ikke på.

På samme sted er det flere som har kollapset og trolig aldri kom over målstreken. Så nære, så nære. Stakkars folk, tenkte jeg. Skuffelsen, som hadde ligget og gnaget i hodet i over to timer, ble med ett litt mindre. Foran meg løper en mann i 60-årene med gul t-skjorte. På ryggen står det «In memory of my beloved wife, Karen», med bilde av henne nedenfor. Jeg er heldig - tross alt. Idet jeg tråkket over den siste registreringsmatta og ble møtt med varme smil av funksjonærene som delte ut medaljer, var jeg først og fremst lettet. Viljen hadde tross alt båret meg gjennom 42 195 meter.



Min påstand er at hvert maraton lever sitt eget liv. Jeg var bedre trent foran London enn før NY, og  løypa regnes for å være ei av de raskeste. Likevel ble ikke tida bedre. Uforutsette ting, som leggkramper, skjer. En mager trøst er det jo å høre at et par i gruppa vår hadde vært ute for det samme Menn som vanligvis løper på rundt 3.30, kom i mål på 4.18, men så var det flere av dem som ikke har forberedt seg i samme skala, som smetter under 4 timers-grensen.

4.20.55 blir stående i historiebøkene for London Marathon 2012. Men det kommer alltids en ny sjanse. Jeg lar det ikke bli med dette. 30. september. Berlin. Er ikke det en rask løype, da?




Og dagen derpå, til tross for slitne bein, var de 200 metrene til nærmeste Starbucks, en nødvendighet. Med medaljen på, selvsagt. Det er ikke måte på hvor mye oppmerksomhet man får fra forbipasserende på gata. «Did you run yesterday?» «And you finished, I´m impressed, fantastic».



Det manglet heller ikke på service fra servitøren i en champagnebar, som åpnet en helt ny flaske bare fordi det manglet fem dråper i det ene glasset. Var viktig at de tre norske løpedamene han serverte, fikk likt innhold.



23 kommentarer:

  1. Om du ikke vant kampen mot klokka, så vant hodet ihvertfall mot kroppen! Utrolig bra kjempa.
    Det er rart hvilke små ting der ute som gir en motivasjon til å fortsette. Bare tenk på han mannen med t-skjorta; han har sikkert opplevd å ville bare legge seg ned og slutte å eksistere, når livspartneren dør. Men så bruker han det til virkelig å leve videre. Sterkt.

    Og ja, Berlin er en raskere løype, du har hele sommeren til å forberede deg. Go go go!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg tenkte på han de siste 600 metrene. La meg rett bak han og ble helt sentimental. Godt å vite at den mentale styrken er det. Fytti, det holdt hardt, men det holdt iallfall:-)

      Slett
  2. knallbra jobba Trude!! Syns du e goe så klarte gjennomføra så bra m krampe i leggene! All respekt! Vett jo du har ei mye bedre tid inne! I Berlin ska me onna 4 tima begge to!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var helt grusomt. Trodde svimlinga skulle slå meg i bakken, og så ble det leggene....Men, jeg lå an til under fire timer ved 22 km, så det er jo litt synd. Godt jeg åpnet greit slik at tida ble sånn noenlunde.. Og ja, vi tar Berlin på 3.59.59

      Slett
  3. R.e.s.p.e.k.t!!!!!!!!! Fy feite, Trude! Dette er jo helt enormt. Fra ei som ikke hadde vært i mål nda, må jeg la meg si at jeg er mektig imponert over innsatsviljen her!!!! Bøyer meg i støvet! Du er rå! Og husk: First we take Manhattan, then we take Berlin!!!!! Klemmer Kristin

    SvarSlett
    Svar
    1. Takker, Kristin. Jeg grein og grein i flere kilometer, det var så vondt, så vondt. Godt viljen tok meg til målstreken, da var det stort sett bare glede. Og jeg klarte å strekke armene i været og smile til de som tok bilder.. hehe.

      Slett
  4. Godt jobba og en bragd er det uansett å ha gjennomført!! Det er veldig godt poeng at hvert maraton lever sitt eget (lille lunefulle) liv; vi snakket akkrat om dette, Tim og jeg, at man aldri kan vite hvordan et maraton slå ut! GRATULERER med vel gjennomført sier jeg bare!! ;-)

    SvarSlett
  5. Inspirerende innlegg! Du må jammen ha en vilje og en form av jern og stål for å klare å gjennomføre så bra når du fikk vondt så "tidlig".

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Jeg hadde så utrolig vondt, kan nesten ikke beskrives. Måtte virkelig jobbe med meg selv de siste to timene, som var så laaaaange. Men - to dager etterpå er jeg godt fornøyd, alt tatt i betraktning.

      Slett
  6. Å fullføre er å vinne lik Sven sei det. Utrulig kjekk tur og ein lærte noko nytt om seg sjølv denne gongen også. Neste løp så når du målet ditt...heilt sikkert. Hyggelig å joine dykk for pizza dagen derpå. Satser på at me snakkes under neste maraton.....og då passeres 4 timers grensa....eg er sikker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Veldig hyggelig at du "turte" bli med Rogalands-damene på pizza - ei trivelig stund. Klart 4 timersgrensa skal slås:.-)

      Slett
  7. Heia Trude. Morsomt å lese. Jeg er hjemme igjen og er klar for beina på bordet ettermiddag!! Husk å restituer godt før du starter på igjen da :-)
    Hege

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei igjen, Hege. Ja, jeg skal prøve å restituere så godt jeg kan, treningsfri til og med fredag hadde jeg tenkt:-) takk for gode samtaler og råd. Du er ei god dame.

      Slett
  8. Gratulerer med maraton nr. 2 og godt gjennomført :-)
    Jeg er imponert over det du gjør og leverer det du har hele veien. Jeg har ikke løpt distansen selv, og må dele denne tanken med deg på andre erfaringer. "Prestasjonen overstiger som regel skuffelsen". Dette har du beskrevet så innmari godt i både løpsrapporten og dine refleksjoner dagen derpå :-)
    Du har alle grunner til å være stolt. Du er en dame med tæl og der andre velger å stoppe opp, velger du å fortsette, fortsette og fortsette. Beundringsverdig og imponerende. Din beskrivelse av løpet gir meg faktisk enda mer lyst å løpe maraton! mer enn noen gang. Takk for at du deler dine opplevelser med oss.
    Jan Arild

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for flott tilbakemelding, slikt blir jeg ydmyk av. Så sant som du skriver - i etterkant er man bare stolt over prestasjonen, og glemmer det korte øyeblikket av skuffelse. Jeg kjempet meg meg selv i to timer og hadde så vondt, så vondt. I ettertid er jeg fornøyd med at viljen bar meg fram, km for km. Yes, I did it. Så får fire timersgrensa nås om 5 mnd:-)

      Slett
    2. Hvis du ikke tar så store jafs hver gang blir det lettere å sette pers mange ganger :-)
      Hege

      Slett
    3. Klokt sagt, Hege. Satser på 4.12 neste gang, det er 5 min bedre enn i NY i november i fjor:-)

      Slett
  9. Gratulerer med vel gjennomført! Fantastisk av deg å fullføre med så mye smerter. Jeg har ikke løpt distansen selv, så jeg kan ikke helt forestille meg hvordan det er, men jeg blir virkelig imponert. Lykke til med videre trening og neste mål!

    - Laila

    SvarSlett
  10. Fantatisk gjennomføring Trude - med de vondtene du hadde bøyer jeg meg i støvet. Gratulerer med pretasjonen og medalje (og det er jo de vi sparer på, ikke tidene) :-) Nå er det bare å se frem til Berlin

    SvarSlett
  11. Gratulerer så masse! Kjedelig at du fikk problemer med leggene, men fantastisk at du bet tenna sammen og fortsatte løpingen likevel. Kjempebra! :) Og ja, Berlin er en rask løype :) Gleder meg til å følge deg på veien dit!

    SvarSlett
  12. Sååååå imponert over at du holdt ut med slike legger. Jeg sleit selv, men hadde ikke noe sånt å klage over. Dette forteller jo bare hvor usannsynlig sterk du er -mentalt i tillegg til fysisk. Bra at du (som vist på bildet i det neste innlegget ditt) klarte å legge all misfornøydhet bak deg så raskt. Dette var spesielt, at du i det hele tatt fullførte er fantastisk! Gratulerer!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Janicke. Det var som beskrevet ovenfor; så vondt, så vondt. Jeg sleit virkelig for å holde hodet over vannet, og som en som kommenterer; prestasjonen overgår skuffelsen - iallfall når man får tenkt seg om. Hadde ingen optimal oppladning, men trodde ærlig talt ikke det var leggene som skulle sette meg ut av spill. Men jeg er ikke kjent for å gi meg, og det gjorde jeg heller ikke. Har allerede meldt meg på London 2013, sammen med mine to gode løpevenninner.

      Slett