...og tallet er

– Ditt maksimale oksygenopptak er 42.6.Fysioterapeut ved Stavanger idrettsklinikk, Stian Rosnes, ser granskende på en utskrift som inneholder en mengde tall. Ett av dem angir hvordan det står til med utholdenheten min.

I fint driv under oppvarmingen. Dette skal gå lett, tenker jeg...

Ifølge Rosnes, er 42, 6 milliiter oksygen per kilo kroppsvekt den største mengden kroppen min på testdagen klarte å ta opp og utnytte.  Testprosessen starter bra. Humøret er på topp, og latteren sitter løst både hos fysioterapeut og fotograf når undertegnede er ferdig med oppvarmingen, trer på seg ei maske og med ett forvandles til en light-utgave av Hannibal Lecter i Nattsvermeren.

Jagerpilot eller ligner jeg bare på Hannibal Lecter i Nattsvemeren?

Rosnes, som har lang erfaring i å teste eliteutøvere i distriktet spør meg om treninga mi, og vi diskuterer hvilket nivå det er fornuftig å legge seg på, både i forhold til det rent løpstekniske og  utfra nåværende form. Fremdeles høy etter gjennomført maraton før jul og ny personlig rekord på halve distansen for kort tid siden, er det ingenting i veien med selvtilliten. Her er det bare å kjøre på. Jeg hektes fast med et tau, slangen kobles til maska, og Rosnes trykker i gang løpemølla.

– Dette er enkelt for deg. Fin teknikk. Fortsett. Nå øker jeg tempoet. Hold fokus. Se ut vinduet.

Fysioterapeuten er en god motivator, og egentlig er det ikke ille å se ut vinduet heller, selv om jeg ikke kan fordra  snø. Nå faller de hvite fillene tett mot bakken.  Fokus, fokus og fokus. Dette er ingen sak, tenker jeg i mitt stille sinn, og ser for meg en verdi langt opp på femti-tallet, omtrent på nivå med de som kaster ball i eliteserien. Damene, altså.

Fysioterapeut Stian Rosnes har kontroll.

Etter åtte minutter med fartsøkning og heving av mølla for å presses til det ytterste, er testen ferdig. Jeg henger fremdeles i tauet, og det føles ikke ut som jeg skal ramle i bakken. Det må da være et godt tegn?
Jeg kobles av og venter spent på utskriften. I sekundene det tar før dommen foreligger, slår pumpa ekstra hurtig, eller kanskje er det bare  etterdønningene fra løpinga. Om jeg ble skuffet over resultatet? Ja, og mer enn det også.  De første  ordene som kom ut etter at jeg hadde blitt frakoblet både slange og maske, egner seg ikke på trykk. Heldgvis var det bare jeg, fysioterapeuten og fotografen i testrommet.

Rosnes motiverer og jeg løper.

42.6. Det er nesten som Torbjørn Jaglands berømte 36.9 - ultimatumet han stilte velgerne før Stortingsvalget i 1997. Som kjent, fikk Ap 35 prosent oppslutning den gang, og var klart største parti, men Jagland satte altså foten ned og stod på den. Han overlot makta til sentrum i stedet.
42.6 er heller ingenting å gå i bakken for, iallfall ikke for en normal 40 år gammel kvinne. Det er derimot et meget tilfredsstillende nivå, som forteller at utholdenheten er mer enn god nok, faktisk god nok til å falle inn under kategorien «høyt» for aldersgruppen 40-49. Problemet er bare at denne 40-åringen hadde helt andre forventninger. Strukturert løpetrening siden mars i fjor. Milevis i ensom majestet på asfalten fra Høyland kirke til Magneten og tilbake uansett vær og vind,  burde jo gitt bedre resultat. Eller?

En mengde data lastes inn...

Rosnes innrømmet også at han synes verdien var for lav i forhold til treningshistorikk, og kom med mulige forklaringer. Treningsuka, intensitet og hyppighet, kan ha påvirket negativt.

–  Makspulsen din er grei, men jeg tror du er for snill mot deg selv når du trener. Bruker du pulsbelte?

Nei. jeg gjør ikke det, for det ble kastet i grøfta under en løpskonkurranse i fjor høst fordi det ga meg gnagsår. Akkurat nå er «grei makspuls» mager trøst. Tallet blir stående uansett. Midt oppi skuffelsen har jeg likevel lært noe til neste gang - for det er kanskje ikke så lurt å legge ut på ei hard intervalløkt sammen med noen av landets beste utholdenhetsutøvere 14 timer før man skal måle maksimalt oksygenopptak. Det er heller ikke så lurt å ha trent fire dager på rad uten hvile, tro at man kan stå opp klokka 04.30 for å rekke en jobb på Varhaug, sitte i bilen i over en time i snøkaos, for så komme heseblesende inn til testing.

Nå nærmer det seg slutten av testen. Synes nesten jeg ser frykten i øynene...

– Det er mange faktorer som avgjør resultatet, dessuten er jo  maksimalt opksygenopptak bare én av flere indikatorer på hvor god utholdenhet du har. Jeg synes du skal komme hit igjen for en re-test, sier Rosnes idet jeg forlater testrommet.

 Med ryggen til løfter jeg bare hånda for å signalisere at jeg er enig. Heldigvis er det ikke lenge til.

Gikk ikke helt i bakken, men litt sliten etter endt test.

(Alle foto: Filip Blaauw, Gjesdalbuen)