Dagen derpå

Slitne maratonbein dagen derpå, det er iallfall helt sikkert. Når man har fått løpet litt på avstand og svelget den største skuffelsen om å ikke oppnå målsettingen, så er man bare glad for å ha medaljen hengende rundt halsen. Det var nok av dem som måtte bryte kun få kilometer fra mål, og hva hadde vel ikke vært surere enn det? Da får jeg heller ta med meg at jeg slepte beina etter meg på en kilometertid som av og til krøp opp i 7.15, sukk....

Oppladningen på selve løpsdagen var okei, med grei frokost på hotellet og buss ut til startområdet kl 06.20 - det er viktig å ha god tid. Kom dit før de fleste andre, og kunne fritt velge område å samle den norske gjengen. Spiste litt mer og heiv innpå en YT og litt mer drikke, og rett før start kjentes formen bra ut. Iallfall så bra den kunne være utfra svimmelanfall og at jeg fremdeles har den gyngende bevegelsen når jeg går. Sola skinte fra skyfri himmel, og det var omtrent vindstille. Helt supert, for værmeldingene varierte veldig helt fram til samme dag.

Etter bare en kilometer måtte jeg slenge av meg superundertrøya mens jeg løp, så det ble mye å holde styr på t-skjorte, iphone og øretelefoner... Tror uansett det var lurt, for utover ble det varmt. Etterhvert som kilometrene seig på, følte jeg det gikk bedre og bedre, og holdt en fart på mellom 5.25 og 5.35, helt etter skjema, faktisk litt før, og da vi kom halvveis hadde jeg en følelse av at dette ville gå greit - at jeg ville passere målstreken under de fire magiske timene.

Hadde vel ikke før tenkt tanken, før jeg kjente det begynte å murre litt i den ene leggen, og ikke lenge etter begynte det å krible i den andre også. Kriblinga ble til krampe etter rundt 24 kilometer, og etter å ha løpt 20-30 minutter med supervondt i begge leggene, tenkte jeg seriøst på å gi meg. Men så bestemte jeg meg for å ta kilometer for kilometer. Tenke at to sanger var én kilometer og at det tross alt gikk framover, om enn ikke i planlagt fart.

Som sagt, så gjort. Klarte å fokusere på andre ting fram til 35 kilmoeter, da røynet det virkelig, og tårene presset på. Det påklistrede smilet da jeg løp langs publikumssidene ble erstattet av grimaser. Skulle det virkelig stoppe her?

Neida, en neve sjokoladebiter og noe annet snop som tilskuerne villig delte ut, hjalp litt på humøret. Dessuten senket jeg farten ytterligere 15 sekunder per kilometer og på et vis klarte jeg å dra beina med meg.

«2,5 miles from here and you are part of a history», stod det på et svært banner like før vi løp gjennom en noen og hundre meter lang tunnel. Akkurat da kom Åge Aleksandersens «Levva livet» på øret Og ja - det blåste virkelig rundt toppan, og galskapen fikk rå. Der og da bestemte jeg meg bare for at det skulle gå. Sakte, men sikkert krøp kilometertiden ned igjen, men ikke mer enn til rundt 6.40. Jeg tok ut øretelefonene for å få meg alt liv og røre den siste kilometeren, og det angrer jeg ikke på.

På samme sted er det flere som har kollapset og trolig aldri kom over målstreken. Så nære, så nære. Stakkars folk, tenkte jeg. Skuffelsen, som hadde ligget og gnaget i hodet i over to timer, ble med ett litt mindre. Foran meg løper en mann i 60-årene med gul t-skjorte. På ryggen står det «In memory of my beloved wife, Karen», med bilde av henne nedenfor. Jeg er heldig - tross alt. Idet jeg tråkket over den siste registreringsmatta og ble møtt med varme smil av funksjonærene som delte ut medaljer, var jeg først og fremst lettet. Viljen hadde tross alt båret meg gjennom 42 195 meter.

Min påstand er at hvert maraton lever sitt eget liv. Jeg var bedre trent foran London enn før NY, og  løypa regnes for å være ei av de raskeste. Likevel ble ikke tida bedre. Uforutsette ting, som leggkramper, skjer. En mager trøst er det jo å høre at et par i gruppa vår hadde vært ute for det samme Menn som vanligvis løper på rundt 3.30, kom i mål på 4.18, men så var det flere av dem som ikke har forberedt seg i samme skala, som smetter under 4 timers-grensen.

4.20.55 blir stående i historiebøkene for London Marathon 2012. Men det kommer alltids en ny sjanse. Jeg lar det ikke bli med dette. 30. september. Berlin. Er ikke det en rask løype, da?

Og dagen derpå, til tross for slitne bein, var de 200 metrene til nærmeste Starbucks, en nødvendighet. Med medaljen på, selvsagt. Det er ikke måte på hvor mye oppmerksomhet man får fra forbipasserende på gata. «Did you run yesterday?» «And you finished, I´m impressed, fantastic».

Det manglet heller ikke på service fra servitøren i en champagnebar, som åpnet en helt ny flaske bare fordi det manglet fem dråper i det ene glasset. Var viktig at de tre norske løpedamene han serverte, fikk likt innhold.