Nesten klar for avreise

Innrømmer at det halvannet døgn før avreise, kribler ekstra godt i magen. Timene snegler seg av gårde, og selv om det er tusen ting å gjøre før flyet letter fra Stavanger lufthavn torsdag morgen, sliter jeg med konsentrasjonen. Husker jeg alt? Hvor mye skal jeg pakke? Hvor mange par med joggesko trenger man egentlig for å løpe ett eneste maraton? Vinterjakke, kjole til banketten - en eller tre, så jeg har noe å velge mellom? Detaljer som to ganger YT, norsk Farris, rugsprø og Norvegia - joda, det må med i kofferten, i en myk, liten kjølebag. Jeg er vanedyr - jeg MÅ ha Yt før et maraton, og tipper selv ikke Sjømannskirka på Manhattan har det i sitt sortiment.

Vel - nå gjenstår det en siste rolig løpetur før avreise, nemlig 45 minutter med helt rolig tempo, og kanskje noen 30 sekunders drag mot slutten, for å kjenne på farten. Mandag ble 45 minutter gjennomført, med innlagt 5x1 min drag i maratonfart (5.30), og 8 km på samvittigheten. I morgen blir det vel 7-8 ny kilometre, og så skal løpslysten trigges de tre-fire neste dagene.

Det er veldig annerledes å forberede seg til et utenlands maraton enn et i nærmiljøet. Selv har jeg løpt to, der start og mål er under 20 minutters kjøring fra der jeg bor, mens jeg fire ganger har løpt utenfor landegrensene; to ganger London, New York og Berlin. Søndagens maraton blir mitt sjuende.

Mange spør om målsetting, og det skjønner jeg. Det blir mye løpssnakk med kjente og ukjente, og mange er veldig nysgjerrige. Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet at jeg ønsker og håper at jeg for tredje gang klarer å løpe under fire timer, samtidig som jeg vet at dersom alt klaffer, bør jeg et godt stykke innenfor fire timer. Har jeg ikke dagen, og forutsetningene (som vær og vind, evt andre ting) er det fort gjort å overskride fire timer.

Jeg har lest at New York ikke er stedet å perse, og får bare 3/6 poeng på raskhet, det vil si at løypa er litt mer kupert enn i mange andre maraton. Berlin er desidert den hurtigste, med London like bak - og da snakker jeg om maratonene jeg har fullført. Stavanger, hvor jeg perset med 3.53 for snart 9 uker siden, er heller ikke av de letteste, da nesten halvparten går på grus.

Det er ikke lett å spå sluttida, men det er det som er så fascinerende med maratondistansen. Man vet egentlig ikke helt før man er godt i gang.  Jeg har vært vitne til at særdeles godt trente utøvere, går på en smell, selv om alt tilsa at de skulle beinfly gjennom de 42 kilometrene.

En ringrev av en maratonløper, en 71 år gammel jærbu, snakker om opplevelsesmaraton. Han har 239 maraton, løpt på 26 år, og vet hva han driver med. Noen maraton går han til med opplevelsen i sentrum, mens han andre ganger går bevisst inn for å løpe fortest mulig. New York er i hans opplevelseskategori.

Og jeg er enig - å løpe inn på Manhattan, på 1st avenue og høre jubelen stige til himmels på grunn av DEG (og noen og førti tusen andre), det finnes ikke så mye bedre. Jeg kan bare lukke øynene og så er jeg to år tilbake i tid, der et par hundre fra Sjømannskirka stod i svingen til høyre med en haug med norske flagg, ropte og skreik MITT navn. High five med håpefulle småunger som stod langs løypa og smilte da håndflatene våre møttes. Du er rockestjerne for en stakket stund, og det er helt ubeskrivelig.

I går var det tid for å plukke ut ny maraton t-skjorte, og det ble knallblå denne gang. Som vanlig sørget Oddveig for eminent påstryking av navn, flagg og selvsagt Norway bak på ryggen. Jeg klarer jo aldri å velge farge, og denne gang fikk G-sport-dama meg til å velge bort lilla og turkis...
Det er en del av forberedelsene, dette - å kjøre til butikken, kjøpe ny t-skjorte og få påtrykt navnet. Alle maratontrøyene havner i skapet etterpå, som souvenirer - på samme måte som løpeskoene, der hvert par har fått plass på museumshylla i kjelleren..