Siste langtur gjennomført torsdag ettermiddag, og det gir alltid en god følelse. I den grad jeg "slurver" i treningsarbeidet, er det nettopp med de aller lengste turene. Har enda ikke klart å få til ukentlige turer på over 23-24 km, noe jeg burde klart. Det er ikke stor forskjell på å løpe 18-19, som jeg gjør en gang i uka, og fem km lengre.
Vel, i går hadde jeg bestemt meg for å løpe rundt Frøylandsvatnet på Jæren to ganger, én runde er 16.6 km.
Og har jeg bestemt meg for noe, blir det som oftest slik, uavhengig av hvordan dagen ellers har vært. For det er ingen god løsning å hive seg i klærne rett etter jobb, sluke en YT, spise ei banan og håpe at det er tilstrekkelig. Kjente mot slutten av første runde at jeg hadde inntatt for lite væske og energi, og hadde det ikke vært for at Janne skulle møte meg for å bli med på siste ruden som motivator, hadde jeg nok gitt meg etter den og det hadde ikke blitt noen ordentlig langtur.
Men - et par dl cola, litt sportsdrikke og enda ei banan, så steg humøret sakte, men sikkert. Og ingenting, absolutt ingenting, slår følelsen av å stoppe pulsklokka når du er ferdig og se tallene som lyser imot. Det er verdt alt. Å sette seg i bilen og kjøre hjemover med slitne bein er gull - den ultimate følelsen.
Det hører med til historien at jeg på veien hjem bråbestemte meg for å kjøre innom Mc Drive. Tror aldri jeg har spist chicken nuggets og pommes frites så fort. Pluss enda en stor cola. og en hamburger. Det gjorde godt, hva i all verden ellers skulle jeg gjøre med 3000 kalorier på overskudsskontoen? Var fremdeles sulten da jeg kom hjem, så da ble det ostesmørbrød og kakao med krem. Yummi!
bra jobba
SvarSlett