Den evige nedtrappinga

I likhet med de fleste som trener til maraton, synes jeg nedtrappings-perioden  er den verste. Man har egentlig bare lyst til å løpe like mye som før, selv om det strider mot all fornuft. De siste fire ukene før New York, har jeg valgt å skule litt på Ingrid Kristiansens opplegg for den kjipeste av alle treningsfasene, og det betyr fire økter inneværende uke. Høydepunktet er at programmet sier 2 timers rolig løpetur. Da kommer man iallfall et langt stykke av gårde, og det hjelper på humøret.

For det er ikke til å legge skjul på at færre løpeøkter stresser meg og da fallerogså humøret. Sånn er det bare. Jeg skal likevel være tro mot det foreslåtte nedtrappings-opplegget fra ei som virkelig har peiling...:-)

Hvis jeg derimot sammenligner denne uka med tilsvarende uke før Stavanger Maraton siste helgen i august, løp jeg 20 km lengre den uka enn jeg kommer til å gjøre nå. Mulig jeg "synder" litt og løper 7-8 rolige km ekstra, får kjenne på beina etter lørdagens rolige langtur.

Ellers skal jeg få nålestikk for tredje og siste gang i ettermiddag. Hamstringen kjennes jo bra, men ifølge fysioterapeuten, er det greit med noen siste stikk før avreise.

New York nærmer seg med stormskritt, og siden det er ei løype hvor det ikke setter rekorder i fleng, kan det være greit å ha litt realistiske forventninger. Innrømmer likevel at det blir nedtur dersom 4-timers grensa ikke brytes for tredje gang. Dagsform, dagsform og atter dagsform - det er jo det det dreier seg om for meg i forhold til å prestere, samt å jobbe med å få ned spenningsnivået, som tidvis er noe høyt... Det er bare et maraton, liksom.

To finish is to win