I gang igjen

Med halvmaraton i Oslo i sikte om snaut tre uker, blir det liten tid til å hvile på lørdagens laurbær. Tre løpefrie dager, før det braker løs igjen onsdag, med forhåndsavtalt, rolig 14 km langtur. Da har det gått fire dager siden Stavanger Maraton, og trolig er beina fint i stand til å orke en slik type økt. Ved andre maraton jeg har løpt, har jeg hatt maks fem hviledager, men beina kjennes faktisk veldig bra, så jeg har ingen betenkeligheter med å starte opp igjen.

Planen fram mot Oslo er ikke helt spikret, men tre-fire økter inneværende uke, totalt 40-45 km, og så en hard uke inkludert minst to intervall-treninger, før jeg roer ned med tre økter, hvorav en intervall i uka før det forhåpentligvis skal løpes veldig fort på 21, 1 kilometer.  Da er det terskelfart som gjelder, så får jeg se hvor langt det rekker. Med riktige forberedelser og en god følelse på startstreken, ser jeg ikke borfra at jeg kan snuse litt ned på 1.40-tallet. Om jeg bikker under, er vanskelig å spå - dere som løper (langt) vet at mye dreier seg om nettopp dagsform. Selvsagt betyr den ikke alt, men en god del iallfall, og den er forskjellen på om du perser eller ei. Slik er det iallfall for meg.

Som i alle andre idretter, gjelder det å videreføre de gode prestasjonen og holde på den gode følelsen som var den dagen alt klaffet. Hvorfor perset jeg på lørdag? Hvorfor ble jeg ikke sliten i beina? Hvorfor hadde jeg mer krefter igjen mot slutten? Hvorfor var «den følelsen» der?

I tapte fotballkamper referer ofte treneren til at det gjelder å se bak resultatene. Hvilke positive ting kan vi ta med oss videre, selv vi ikke lyktes 100 prosent? Jeg er sikker på at jeg kan plukke ut positive elementer fra løp som ikke har gått helt etter planen, for eksempel for halvannen uke siden, under 10 km-løpet på Jæren - i motvind, grus og motbakke (iallfall én på hver av de fem rundene). Joda, jeg holdt ut, jeg viste stayerevne, til tross for at jeg bare ønsket å slutte å løpe.