Post Marathon Syndrome. Hørt om det?
Runners high inntreffer sånn rundt 12-13 km og varer i 24 timer etter endt målgang i et maraton - sånn omtrentlig, i hvert fall for mitt vedkommende. Det er en fysisk og følelsesmessig anstrengelse å løpe 42,2 km, men kicket som inntreffer når man passerer målstreken er verdt alt. Man blir høy på livet, høy på seg selv og vil dele med hele verden hva man har opplevd. Dessuten har jeg lett for å bli flåsete, jfr nedenfor.
For eksempel utspant denne situasjonen seg lørdag rundt kl 17.00 på et uterserveringssted på Stureplan, omtrent halvannen time etter målpassering etter å ha løpt 4,2 mil og satt ny pers:
Jeg: To glass cava eller prosecco, er du snill (mens jeg dunker i disken med den ferske medaljen)
Bardama: Vi har inte cava eller prosecco, bare cremant, hvis ni då vet va cremant er (spydig tonefall)
Jeg: Ja, selvsagt, det er det omtrent det samme som cava og prosecco, bare at det er laget på de samme druene som ekte champagne (takk Torill Renaa ved Renaa restaurant i Stavanger, som opplyste meg om akkurat det for noen måneder siden).
Bardama fyller oppi glassene og setter dem på disken, men uten å gjøre tegn til at jeg skal betale. Derfor går jeg de 4 metrene fra disken og bort til bordet vårt. To minutter senere kommer samme bardame strenende bort, med mord i blikket.
Bardama: Hadde ni tenkt at römma av gårde med dom två glassarna utan at betala, eller hur?
Jeg: Nei, jeg trodde du kom og tok betaling ved bordet, for jeg har faktisk bare løpt 4,2 mil nettopp, og du måtte gå hele 4,2 meter. Dessuten trenger du ikke være så sur.
Bardama: Jag förstår inte norska. Va sa ni?
Etter den søte kløe, hvor alt bare er kjekt og flott, kommer som kjent den sure svie.
Nedturen, det såkalte «Post Marathon Syndrome» som rammer et døgn senere, gir langtfra det samme kicket som når du stopper klokka etter 42 195 meter. Tanken på at nå er det hele over, og at jeg umiddelbart ikke vet helt når jeg skal løpe mitt neste maraton, gjør meg en smule stressa. Jeg liker heller ikke at jeg må ta noen dagers løpepause - det gjør meg urolig.
Å komme hjem etter en maratontur, spesielt etter et løp i utlandet, er ikke kjekt. For meg, som er alene og ikke har noen å diskutere eller dele opplevelsen med, føles det noen ganger ekstra leit. Det finnes faktisk grenser for hvor mye de andre familiemedlemmene og vennene mine gidder å høre på maratonprating og detaljer fra løpet. For dem er det totalt uinteressant, og det skjønner jeg. Det er vanskelig å prate eller dele prestasjonen med noen som ikke vet hva det dreier seg om, så egentlig er det like greit å være for seg selv. Jeg innrømmer det gjerne - jeg er ikke noe godt selskap, verken overfor familie eller jobbkolleger de første dagene etter et maraton, fordi jeg kun vil tilbake å løpe det på nytt. Imidlertid en normal tanke og en normal reaksjon, har jeg lest meg til.
Tegn på at du er rammet av post maraton-syndromet:
• Plutselig, uforklarlig følelse av tristhet
• Lengsel etter et nytt løpemål i nærmeste framtid
• Negative tanker, fulgt av lavt energinivå og manglende matlyst
• Trøttere enn normalt
• Følelsen av å være nervøs, irritert og oppgitt
• Konsentrasjonsvansker, selv på enkle, hverdagslige gjøremål
Så alvorlig er det ikke, en jeg kjenner meg igjen. Graden av hvor hardt PMS rammer, er avhengig av flere faktorer. For meg er det som nevnt, først og fremst utenlandsløpene som gir en slags tristhet i etterkant. Da rives jeg opp av hverdagens kjas og mas for noen døgn, før det er tilbake med et brak. Når jeg deltar på maraton her i distriktet (har gjort 6 lokale maraton), er det ikke så ille. Og den enkle forklaringen er nok at da bare fortsetter man i samme duren fram til løpet, deretter gjennomfører man, setter seg i bilen, kjører hjem og fortsetter der man slapp for noen timer siden.
Det finnes bare én kur, nemlig å melde seg på et nytt maraton så fort som over hodet mulig.
Om jeg har gjort det?
Selvsagt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar