A blonde on the run: Mellom bakkar og berg i Grimstad

Heisan, vi samler alle bakkene på Sørlandet og lager ei maratonløype.

Kult løypekart, men den sa ingenting om høydemetre...

Hvor smart er det egentlig å løpe et maraton to uker etter det forrige? Ikke særlig smart og i hvert fall ikke når man ikke er forberedt på at løypa var av den tøffe sorten.

Jeg husker jeg i fjor tenkte at det virket så koselig å løpe i idylliske Grimstad, men da kolliderte arrangementet med Stavanger Maraton. I år kolliderte det med en «se-og-bli-sett-fest», men i stedet for krøller i håret, kjole og høye hæler, ble det flettefrisyre, shorts, singlet og festløpeskoene. Onsdag denne uka meldte jeg meg på og kjørte straks av gårde etter jobb fredag ettermiddag. Det er faktisk ikke lengre enn 3,5 timers kjøring unna.

Fineste sørlandsidyllen i Grimstad fredag kveld

Snileste Hilde Marie, som jeg ble kjent med i New York i 2013 og som jeg også traff i Berli i 2014, hentet startnummeret mitt og etter å ha spist pizza med den kule dama og møtt på andre kjente som skulle løpe, var det bare å krype til køys og vente på morgendagen, med start klokka 10.

Det er virkelig en stor kontrast å rusle ned til start i en vakker sørlandsby, med 28 deltakere som skulle begi seg ut på 4,2 mil, i forhold til de store utenlandske løpene. Men - det er dette som er sjarmerende og gir opplevelser som er annerledes og som jeg aldri ville vært foruten.

Traff spreke Kjellaug før start, henne ble jeg kjent med i Dubai

Jeg hadde ingen plan, for med et fersk maraton i beina, dreide det seg kun om å få hjem maratonmedalje nummer 22. Mer om medaljebiten senere i innlegget....

Utfra løypekartet var det vanskelig å se om det var mye stigninger i den 21,1 km lange traséen, som altså for meg skulle løpes to ganger. Det ble også arrangert halvmaraton, 10 km og 5 km samme formiddag, som samlet langt flere deltakere.

Jeg ankom start 10 minutter før det braket løs, og så var det bare å løpe av gårde.

Klokka viste helt greie tall de første kilometrene, rundt 5.00, til tross for at den første stigningen kom allerede etter halvannen kilometer....

Etter det gikk det svakt oppover og litt bortover, før en drøy motbakke ventet etter cirka fem kilometer.

Så fortsatte det litt kupert og vi var innom en del grus, så litt asfalt og så løp vi tre-fire kilometer på grus igjen. Det er ikke favorittunderlaget mitt, så jeg var letta da jeg så asfalten igjen blinke i det fjerne. De siste fire kilometrene ned mot første passering var forholdsvis lette, med en del nedoverbakker - vel fortjent, synes jeg. Og for en nydelig utsikt siste kilometeren av rundløypa. Den sørlandske skjærgården er et vakkert syn. Jeg ble litt sentimental og tenkte på mine barndoms sommerferier på en liten, umoderne campingplass i Grimstad, og jeg tenkte på den sommeren vi var med til Grimstad på Sandnes Ulfs treningsleir, da moren min måtte holde avstand fordi jeg og venninna min stanket av Dior-parfymen «Poison», som var in for 16-åringer på slutten av 1980-tallet. Jeg flirte for meg selv da jeg løp forbi et diskotek på vei til målområdet, som vi sneik oss inn på den samme sommeren.

Da jeg så på klokka ved passering av halvmaraton, og den viste 1.47, kjente jeg at beina trengte hvile. Tanken på alle bakkene og et snev av fornuft snek seg inn, og jeg roet tempoet så mye på siste runde at jeg kom i mål på 3.47. Det holdt faktisk til andre plass i dameklassen. Moro.

Vinner Grete Rugland i midten, flankert av undertegnede og nummer 3, evigunge Vera Nystad (70 år)

Når man deltar på et så lite løp, er det slik at man blir løpende alene - jeg så folk rundt meg de 15 første kilometrene, ellers så jeg ikke en eneste løper. Og når man kommer til 38 km og burde tatt inn til venstre, men hjernen ikke helt fungerer, så er det fort gjort å løpe noen hundre meter videre før man oppdager at det ikke er noen plastremser som henger ned fra noen greiner og viser vei. Ups. Heldigvis var det toppen 250 meter, før jeg oppdaget fadesen og fikk rettet opp før det var for seint.

Jeg har løpt i Athen og trodde jeg hadde møtt på verdens tøffeste maratonløype, og jeg har løpt i Bergen, hvor det også var mye stigning. Grimstad var en krysning av disse. Det var mye bortover og nedover mot slutten, men herlighet - det var mange bakker - litt for mange etter min smak...

Uansett - jeg digger slike små, koselige løp, der stemningen alltid er på topp. Å treffe kjente , likesinnede i målområdet, som enten har løpt hel eller halv, diskutere de utallige stigningene, fundere litt over tida, ta litt bilder og få medalje.

Eh nei - det var ingen medalje å få. Arrangøren hadde ikke laget medaljer.

Scene fra målområdet:

– Første kvinnelige løper kom i mål for noen minutter siden, og vi venter på neste kvinne, opplyste speakeren, i hvert fall ett minutt etter at jeg hadde løpt over målstreken.

– Hei, det er meg. Jeg står her. Trude, heter jeg. Og nå lurer jeg på hvor deltakermedaljen kan hentes.

– Oj, det har vi ikke registrert. Vent litt, så skal jeg sjekke med tidtakingssystemet.

(Speakeren går ned og sjekker tida, og konstaterer at det er startnummer 4021 som har løpt som andre kvinne i mål).

–Det var den medaljen, hvor får jeg tak i den?

– Medalje? Vi har ingen medaljer.

– Hæ, får jeg ikke medalje? Jeg må jo ta bilder med medalje rundt halsen, og jeg har kjørt 30 mil for å få den medaljen. Jeg må jo få en medalje. Jeg samler på medaljer.

– Nei, dessverre, vi har ikke medaljer, men du har jo fått deltaker t-skjorte. Og her har du en fin Mizuno-ryggsekk for andreplassen.

– Det holder ikke. jeg vil ha medalje. Ellers teller det ikke.

– Det har vi som sagt ikke. Du får komme tilbake hit neste år, da får vi ha medaljer.

Jeg rusler noe slukørt bort til matboden, hvor det serveres iskald cola (ekte, ikke light) hamburgere, salat og pølser, setter meg ned ved et bord sammen med andre deltakere.

– Jeg fikk ingen medalje, sukker jeg.

– Hæ, er det ikke medaljer, det er jo derfor vi løper, kommer det fra ei av de andre deltakerne.

Hjemturen går derfor uten medalje, og like før jeg er hjemme, ringer løpevenninne Oddveig for å høre hvordan det har gått.

– Jeg fikk ikke medalje.

– Hæ, fikk du ikke medalje? Det er det verste.

– Ja, tenk når jeg skal samle alle de 50 maratonene, og så har jeg bare 49 medaljer å vise fram.

– Du må kjøpe deg en bilig en, og skrive Grimstad Maraton på den.

Ja, og så snakket vi litt om løpet, at det var mye bakker og at det var lurt å ta det litt med ro for å spare beina til det igjen skal løpes 110 prosent. Om 9 uker. I Stavanger. Der er det bakker, men ikke så mange.