Tripping i terrenget

Lørdag deltok jeg i Mortenløpene, som er terrengløp i Njåskogen, ved Bryne. Alt lå egentlig til rette for en fin opplevelse, og det ble det også - på en måte. Blide løpere, hyggelige arrangører og strålende sol og nesten sommerlige temperaturer. Fikk også luftet løpeskjørtet mitt for første gang i år.

Men - jeg er veldig uvant med å løpe i terreng. Her snakker vi ikke grusveier, men ordentlig terreng, og ei bra hard løype. Jeg valgte å ta den lengste løypa, 8900 meter, som var to runder a 4450 meter, på kryss og tvers i skogen. Det var ikke løypa sin feil at det ikke gikk helt som planlagt. Jeg var nemlig mest opptatt av ikke å bli skadet, siden London står for tur om 13 dager, og voktet hvert skritt jeg tok.

Kjente allerede etter en kilometer at dette ville bli hardt, og der og da bestemte jeg meg bare for å kjøre mitt eget løp, ta det som ei annerledes treningsøkt og ikke tenke tidsmål. Så Oddveig, min faste løpepartner fredager etter jobb, suse av gårde.

Det gjorde ikke jeg, selv om jeg økte tempoet litt på den andre runden. Da jeg kom i mål, var jeg alt annet enn blid - man har da litt konkurranseinstinkt. «Heller 10 maraton enn dette terrenggreiene», var min første, og høylydte tanke. Sur i nøyaktig to minutter, så kom smilet. Ei fin treningsøkt i flotte omgivelser og all honnør til en fantastisk arrangør. For et arbeid som er lagt ned med løypelegging, tre ulike løyper for de yngste og organisering av gjennomføringen.