A blonde on the run: Snipp og Snapp på rømmen

Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det må føles å spille hovedrollen i en dårlig skrekkfilm.

2 minutter etter målpassering. Følelsene tok overhånd. Det var ikke slik det skullle bli.

Vi hadde forberedt oss gjennom hele vinteren, løpt slavisk etter alle planer og råd, prioritert trening foran mye annet for å sette pers i Wien 10. april. 3.35 var utgangspunktet og forberedelsene tilsa at det skulle være innen rekkevidde.

07.45. Vi går ned til undergrunnen som skal ta oss sju stopp videre, til starten. Med oss er Bente fra Ålesund, som også er en god løpevenninne, Marianne fra Stavanger, som er enda en god løpevenninne og reisekollega og kjæresten Per, som er halvmaraton-debutant. Vi er spente, men gleder oss til å ta fatt på hel og halvmaraton i Wiens gater.

F.v. Oddveig, Trude, Marianne og Bente - en spent løpekvartett

08.30. Den evinnelige toalettkøen. Den er lang. Klokka snegler seg mot ni. Vi må løpe etter lastebilen som skal ta bagasjen vår, og får stukket posene gjennom vinduet til en av sjåførene, som bare ler. Det er et kvarter igjen til start og vi har noen hundre meter igjen til vår blokk, som vi ankommer fem minutter før det braker løs.

Klokka 09.17 går startskuddet. Vi står på en bro og skal løpe noen hundre meter i motbakke over til andre siden av Donau. Det er bare å finne marsjfart fra første steg, noe vi gjør. Jeg bruker VI i benevnelsen, fordi dette var noe jeg og min gode løpevenninne Oddveig var sammen om. Vi har vært et lag i lang tid, og vi var et lag også denne søndag morgenen i den østerrikske hovedstaden.

Første mila på så vidt over 50 minutter og innafor skjema til 3.35. Jeg kjente litt på nervøsiteten de første kilometrene, før jeg fant roen og flyten etter at jeg så passeringtida for de første 10. Ved 11 km stod foreldrene mine og veivet med norske flagg. En av få oppturer i dette løpet. Da var beina ordentlig i gang. Vi var lette på foten. 17-18 km, hadde fremdeles den gode følelsen og ikke minst troen på at det blir ny bestenotering.

Litt over 20 km skjer det fatale. Det som ikke skulle skje. Vi løper feil. De to blonde norske jentene med fletter i håret og nesten identisk løpsantrekk. Snipp og Snapp. De løper feil. Visst gjør de det. Uten å vite det - ikke før en kilometer senere. Ved 21.1 km viste klokka 1.46.20, som tilsvarer 3.32.50 i sluttid, og legger man til to minutter, som er normalt, ja da ville det blitt ei tid å skrive hjem om.

Hva skjer nå? Hvorfor går det så seint? Vi skjønte null og niks, og banet oss vei framover i folkemengden som vi så fikk medaljer for halvmaraton.

Er det mulig? Vi hadde kommet i målområdet til halvmaraton-folket, og kom oss ikke tilbake til løypa. Det var høye gjerder og vakter over alt. Ingen ville slippe oss ut. Jeg kjente panikken bre seg, det føltes som jeg var midt i en vond drøm. Oddveig ville bryte, men det skjønte jeg hun ikke mente. Vi skulle ha den medaljen, koste hva det koste ville. Tilbake til en vakt igjen, og vi ba virkelig på våre knær.

– Slipp oss ut, slipp oss ut, vi skal løpe hel.

– Nei, sa den morske vakta, dere kommer ikke ut her.

Jeg så febrilsk på klokka, og litt lengre oppi veien løp helmaraton-deltakerne, mens vi stod der som to fanger i et målområde vi ikke ville være i. Klokka tikket mot 2 timer, og vi nektet å godta den manglende forståelsen fra vakta som hadde avvist oss tre ganger. Vi la på sprang, under et gjerde og under to bord og bak en lastebil og løp opp til veien igjen. Der - der var vi i løypa igjen. Den riktige løypa, vel å merke. 2.01 viste stoppeklokka da vi igjen menget oss med de som hadde halve løpet igjen. Å fullføre under 4 timer, ville bli null problem, men den tid er forbi. Det er ikke ei tid jeg er fornøyd med, og det er ikke ei tid som speiler forberedelsene, alt vi hadde lagt ned i dette.

Alt var ødelagt. Absolutt alt.

Hodet hadde fått kjørt seg, beina hadde blitt litt stivere av å ikke fortsette i 5.00-5.05-tempo. Flyten var borte, det samme var humøret. Siden jeg tar meg av tidsberegninger, fant jeg ut at vi kunne ende rundt 3.50 hvis vi fløt videre i litt saktere tempo enn på første halve

– Jeg må ringe mor. Hun og far venter på 26 km. De kommer til å lure fælt hvis vi ikke dukker opp.

– Nei, ikke ring, svarte Oddveig. Jo, jeg må ringe. Jeg fisket fram telefonen, slo nummeret og satte den på høyttaler.

– Vi har løpt feil, vi har vært fanget i 15 minutter. Løpet er ødelagt. Jeg vil ikke mer.

– Dette klarer du, Trude, kom igjen. Du er sterk. Dere er sterke. Kom igjen.

23 km passert. Det var lite glede å spore i ansiktene. Beina durte videre. Medalje ville det bli, men hvordan skulle jeg i all verden forklare omverdenen hva som hadde skjedd?

Vi må si sannheten. Si det som det er. De to blonde løp feil. De løp feil. Det skal ikke gå an. Akkurat nå, to døgn senere, sitter jeg ved spisebordet hjemme i stua mi og fremdeles er skuffelsen vanskelig å svelge, selv om det også har blitt noen smil over dumheten. Joda, løypa var ikke bra merket, men vi burde vært erfarne nok til å unngå ei slik blemme.

Vi passerer Marianne, som vi ikke er helt sikre på om ser oss, men løper videre (sorry, Marianne..) Hun ser oss helt sikkert, og lurer nok på hva i all verden som har skjedd.

26 km. Der spotter vi de to norske flaggene igjen. Det er foreldrene mine. Ei flaske cola veksler hender. Far orienterer. Bente er rett foran dere. Og der ser vi Bente, men må løpe forbi (sorry, Bente..). Hva tenker hun, mon tro?

30 km. Det lugger i den venstre leggen og jeg ber Oddveig om å senke tempoet bittelitt. Lojaliteten er til å ta og føle på. Det er hver sin gang. Jeg tenker på hva jeg sier til guttene mine; det nytter ikke å sette seg ned og sutre.

35 km. Det røyner på og leggen føles ikke helt god, men det går greit å løpe i sånn noenlunde tempo. Vi tenker fem minutter fram om gangen. Kilometer for kilometer. Jeg tenker på de to 13-åringene hjemme, som alltid venter spent på moras maratontid. Jeg må bare holde ut.

40 km. Oddveig sier hun er sliten, men at det går greit. Jeg nikker bare, orker ikke svare at jeg er like sliten. At vi skal krysse mållinja samtidig, er soleklart.

41 km. Jeg teller høyt ned for hver 200 meter.

42 km. To norske flagg. Mor og far står helt inntil gjerdet og veiver med rødt, blått og hvitt.

42.2 km. 3.52.18 og tomhet. En forferdelig tomhet. Skuffelse, frustrasjon, men også en porsjon stolthet.

Stolt av å ikke gi oss, stolt av viljen som tok oss videre, selv når det så mørkest ut.

Jærsk drivkraft på sitt beste. Vissheten om at vi kan løpe fort, er imidlertid en ting å ta med seg. Men det ble noen tårer. Følelsene tok helt overhånd. Jeg greip tak i Oddveig og bare hulket. Hulket høyt.

... men - medaljer fikk vi

Wien klokka 14.00, omtrent tre kvarter etter målpassering, og flere tårer som gjorde at mascaraen hadde rent nodover kinnene, var det likevel noen smil å spore.

Wien ble ikke som forventet. Det ble noe helt annet. Men det ble også en historie å fortelle. En historie som jeg håper blir morsommere etter hvert som opplevelsen kommer på avstand.

Banketten gikk imidlertid som planlagt. Av og til er det greit å bo på hotell med egen champagnebar.