Ekte løpeglede

Det er ikke lengden det kommer an på. Tilfredsstillelsen etterpå. Gleden. Den enorme euforien. Den er der enten du løper 5 eller 50 km.

Glad og fornøyd etter sin første løpsdeltakelse - stolt ledsager

Fredag stod jeg på startstreken uten tidspress. Jeg innrømmer at det noen ganger er befriende å løpe av gårde uten å tenke prestasjon, selv om det rykket kraftig i konkurranseinstinktet da starttidspunket nærmet seg. Men denne gangen var det ikke min tur. Jeg skulle være ledsager, eller løpefølge om du vil, for min beste venninne, som for første gang i sitt liv, stilte opp i et ordentlig løp, med startnummer festet med fire sikkerhetsnåler i jakken.

5 kilometer. Vi to har et prosjekt gående, nemlig 10 km-deltakelse i slutten av august. Det synes jeg ble for lenge å vente, dessuten er 5 km en passende debut-distanse på veien mot det egentlige målet. Jo før man får på startnummer, jo bedre. Det er ingenting å utsette, overbeviste jeg, da jeg for noen uker siden ringte og fortalte om løpsdeltakelsen.

Plutselig var dagen kommet.

– Herlighet, jeg skjønner ikke hva jeg gruer meg for, du løper jo 8 ganger så langt og enda lengre, sa min beste venninna da jeg hentet henne klokka 16.45 og det var en time og et kvarter igjen til løpsstart en halvtimes kjøretur unna.

– Er du nervøs, spurte jeg og svingte bilen ut av gårdsrommet.

– Ja, jeg kjenner det jo litt i magen, svarte løpsdebutanten, og bekymret seg for om hun skulle ha to gensere, en genser og en jakke, og at hun verken hadde lue eller hansker med i bagen.

Jeg smilte litt for meg selv og tankene gikk noen år tilbake i tid,  en lørdag i november for fem og et halvt år siden, da jeg løp mitt første halvmaraton, etter et spontant innfall (jeg trente masse, men løp kanskje 20 km i uka i tillegg til sykling og styrke).

Det ble selvsagt snakk om tider i bilen, og min gode venninne bladde seg bakover i historikken på pulsklokka og informerte om at sist hun løp 5 km, var det på 36 minutter. Målet var derfor å slå den tida. Jeg var bombesikker på at det ville skje, mens dama i passasjersetet vekslet i troen.

Vi ankom 45 minutter før start og hadde god tid. Det ble jakke og ei tynn trøye under for løpsdebutanten, mens undertegnede ikke turte å kaste lua, ei heller hanskene. Det var sol, men på Jæren blåser det nesten alltid , og det gjorde det i løpebygda Undheim denne april-fredagen.

Klar, ferdig, og der var vi i gang. Det var ingen vei tilbake for debutanten, som fulgte med strømmen i lett nedoverbakke de første 100 metrene.

Så dreide det seg om å justere farten. I mitt hode var under 36 minutter langt innenfor, og jeg tenkte mer 32 og 33 enn 34 og 35 minutter.

– Uff, det er litt slitsomt også.

Vi var på vei opp en lang bakke gjennom et byggefelt. 2 km var tilbakelagt.

– Bare 60 prosent igjen, om snaut 20 minutter er det over. Dette går helt fint.

Bakken ble løpt opp, og vi løp ned igjen, gjennom et nytt byggefelt og ut mot en grussti. 1, 2 km igjen. Jeg så på klokka og visste, som jeg hadde gjort fra før vi startet, at det ville bli ny pers. Spørsmålet var om det ville stå 31 eller 32 minutter på klokka da vi løp over målstreken.

31.32.

Jeg kastet et kjapt blikk på løpsdebutanten, som til tross for at hun var sliten, gliste fra øre til øre. Jeg klarte det-følelsen var umulig å skjule. Stoltheten lyste lang vei, mens Mozell ble skjenket oppi glassene.

Tilfredsstillelse. Glede. Eufori.

Det dreier seg ikke alltid antall kilometer eller rekordtider - heldigvis. Denne fredag ettermiddagen, i hele Norges løpebygd, minnet meg om nettopp dette.