Det er ikke bare, bare å finne på nye tema til blogginnlegg, og da tyr jeg ofte til andre for å få innspill. – Skriv om det å velge å være glad, svarte prosjektleder Kathrine, da jeg spurte henne til råds.
«Stå opp til deg selv og si at i dag skal jeg f... meg ha en bra dag. Slutte å grue meg til jobb, møter, trening etc. Hvordan skal jeg mentalt jobbe med meg selv hver dag for å bli den beste utgaven av meg selv? Livet er jo ikke en konkurranse ???!!!! »
«Tror mange må ta seg litt sammen hver dag for å komme i mål ».
Akkurat det stod i meldingen fra prosjektlederen. Det stod også at jeg måtte researche for å finne litt mer om temaet, og prøve å unngå det som er brukt opp om emnet.
Når jeg googler «bli den beste utgaven av deg selv» eller «bli den beste versjonen av deg selv», kommer det som regel opp flere artikler med lenker til andre blogger og trening. Det er mye det samme som går igjen og ingenting «nytt».
I mitt hode hersker det imidlertid ingen tvil om at trening klarner tankegangen - for min del er det løping som hjelper.
Uansett om jeg har allverdens bekymringer lagret i toppen, en pinnstiv nakke og blytunge skuldre, ser jeg lyset i enden av tunellen etter en time og to med joggesko på beina i frisk luft.
Det betyr ikke at problemene forsvinner, men det gjør meg i stand til å få et litt større perspektiv på ting. Jeg ser flere løsninger. Jeg kjenner selv at jeg får mer overblikk og et snev av kontroll på utfordringene.
Likevel - hele Norge løper ikke, selv om jeg i min lille, snevre verden tror at 5 millioner hver dag er like ivrige til å sanke kilometre som jeg er. Hele Norge trener ikke.
Hva gjør man da? Hva gjør man de dagene det absolutt, av ulike årsaker, ikke er mulig å sneket til seg ei treningsøkt?
Som Kathrine skrev i meldingen: Man kan stå opp, se seg selv i speilet og si at dette blir en faen så bra dag. Uansett.
Men det er kanskje ikke så enkelt, det heller. Å bare plutselig gjøre det. Men det kan bli enkelt. Det kan bli en del av hverdagsrutinen, og like normalt som å spise frokost og pusse tennene. Forutsetningen er det må trenes på.
Det nytter ikke å være i fysisk toppform hvis man er et mentalt vrak.
Å velge å være glad høres så sykt klisjéaktig ut i mine øyne. Men faktum er at vi hver dag tar hundrevis av valg. Hele tida, enten vi er hjemme, på jobb, trening, ute på sosiale happeninger eller hvilke andre arenaer man befinner seg på.
Summen av valgene = dagens resultat.
Oppnådde jeg det jeg ville da jeg så meg selv i speilet samme morgen? Ble saken jeg skrev og hadde deadline på slik jeg ville den skulle bli? Fikk jeg gjennomført treninga på måten jeg hadde tenkt? Brukte jeg nok tid med ungene og leksene deres til morgendagen?
Okei, livet er ikke en konkurranse , som er dette innleggets hovedtittel, men den kan bli en konkurranse med deg selv. Hvor du bllir den store vinneren og ingen andre. Glem de andre.
Sett deg klare mål. Få, men realistiske mål. Gjør det hver kveld for dagen etter, eller hver morgen, når du ser det selv i det berømte speilet.
Skal man klare å velge å være glad, må man glemme følgende:
• Å klage på alt og alle
• Å begrense mulighetene
• Å skylde på andre
• Negativt selv-snakk
• Dvele ved fortiden
• Å være motstander av forandringer
• Behovet for å imponere andre
• Behovet for å alltid ha rett
• Behov for hele tiden å søke andres anerkjennelse
Typisk eksempel på statusrapport for anerkjennelse fra andre.....
Det er mange ting på én gang. Jeg vet. Og jeg er der ikke selv heller. Ikke i det hele tatt - jeg er kanskje i nærheten på halvparten av punktene.
De som kjenner meg godt vil si at jeg har et enormt behov for å søke andres anerkjennelse. De har rett, spesielt på jobb. Jeg er ikke fornøyd med egne saker hvis ingen gir tilbakemelding. De som kjenner meg, vil si jeg dveler for mye ved fortiden og at jeg i flere tilfeller gir andre skylda for hva det enn måtte være. De som er tettest på meg, vil nok også hevde at jeg har et behov for å imponere andre. Det har de delvis rett i, men jeg har også et behov for imponere meg selv. Gjøre mer enn jeg egentlig hadde forventet. Skrive en bedre sak enn jeg trodde jeg var i stand til, fordi jeg har gjort en grundig jobb i forkant, løpe fortere enn jeg hadde tenkt, fordi jeg faktisk har trent sykt bra den siste tida, lage middag hver ettermiddag, fordi jeg har planlagt innkjøpene hver mandag. Det gir en enorm tilfredsstillelse.
Og kanskje er det det er hemmeligheten ligger: Å imponere seg selv. Da tror jeg det er nødvendig at du hver dag «tar deg litt sammen» for å nå målsettingen.
Jeg vil påstå jeg er god til å ta meg sammen. Jeg vet jeg har god mental styrke i mange sammenhenger. Men jeg har fremdeles mye å lære.
Dette blir en f... så bra dag. Uansett. Jeg velger å være glad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar