16. mars i år, altså 5 uker før London maraton, og én uke etter Egersund halvmaraton, var jeg på beina med Janne. Planen var 34 km, men vi hadde også 32 i bakhodet, dersom alt skulle gå riktig ille. Man vet jo aldri. Plutselig har man ikke nok drikke, og så er det for mye regn, og ja - unnskyldninger finnes det sikkert nok av.
Tidlig lørdag morgen travet vi avgårde, med kun asfalt som underlag. Vi fokuserte på å holde farten nede, rundt 6.10-6.15 skulle den være - og det holdt vi iallfall. Det blåste ganske kraftig denne lørdagen, og vi kjente vel begge at dette ble en utfordring før vi hadde løpt halvveis. For å få nok kilometre (jeg hadde tatt litt feil av lengden), ble det en del løping fram og tilbake på de helt rette partiene, og været - ja, det skiftet fra hagl, via regn og storm i kastene, til mindre vind og solgløtt. Ganske rart, det der, når jeg og Janne løper langt, er det som regel stygt vær, men mot slutten lysner det alltid.
Da vi hadde rundet 30 km gikk vi i tenkeboksen, skulle vi gå for 32 eller 34 km. Vi var ikke langt fra parkeringsplassen der Jannes bil stod, men snudde raskt og la på et par km, slik at distansen ble som opprinnelig planlagt. Det er alltid godt når det er overstått. Nok en tur med utholdenhet og karakterbygging - følelsen blir litt sånn: "klarer jeg dette, klarer jeg også 42 uten problemer, og da snør det heller ikke". For øvrig ble London maraton en het affære, med rundt 20 varmegrader og sol fra skyfri himmel.
To fornøyde damer - well done
Julegaveønske nummer 6
2XU kompresjonstights. Jeg har to fra før (den ene er gjennomslitt og moden for å kastes), men en sort med lilla, skulle jeg gjerne hatt i treningstøysamlingen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar