Kalenderluke 5

Endelig et løp å skrive om, nemlig mitt beste halvmaraton så langt. 9. mars i fjor deltok jeg i Egersund halvmaraton, ei løype som både er krevende, samtidig som siste del går unna i rekordfart. Det er mye oppover (omtrent 7 av de 10,5 første km) fram til vendingspunktet, men så er det strake veien utfor på vei tilbake til mål.

Av og til føler man bare at dette vil gå veien. 9. mars var en slik dag. Sette seg i bilen, kjøre i nesten én time, musikken på full guffe, mens man drikker litt YT og Farris, som er obligatorisk for meg før konkurranser. Jeg er jo alltid nervøs før hvert eneste løp og dette var ikke noe unntak - sommerfuglene  i magen forsvant imidlertid raskt, da jeg møtte flere kjente løpsansikt i garderoben og ved startområdet. Egersund halvmaraton er ikke et megaarrangement, og har samlet rundt 100 deltkakere de to gangene jeg har vært med.

 Før løpet, med Anne, mitt maraton-reisefølge og venninne

 Også i 2012 løp jeg der, og satte ny pers med 1.43.36. For meg er det ei veldig respektabel tid, og jeg var litt usikker på om det ville bli veldig mye bedre - men rundt der ville jeg strekke meg etter, bestemte jeg meg for.

Fra start stabiliserte jeg farten til like under 5.00 per km, og klarte å holde sånn noenlunde samme tempoet til 10, 5 km. Det koster krefter når det er mye motbakker og en del motvind, men det gikk greit. Jeg kjente på den gode flyten, og var ikke i nærheten av stive bein. Motivasjonen stiger til himmels etter halvveis, vissheten om at du kun skal bortover og så bare nedover i flere km, gjorde at jeg økte tempoet helt automatisk og uten at jeg kjente blodsmaken i munnen. Dessuten hadde jeg ei 20 år yngre håndballjente som løpefølge, og vi ble enige om å holde hverandre med selskap fram til mål. Jeg orienterte litt innimellom om tider og hva vi ville ligge an til. Da det gjenstod 2 km forstod jeg at dette kunne bli virkelig bra. Jeg tenkte 1.42, men visste iallfall med sikkerhet at det ville bli ny bestenotering. De siste 500 meterne går litt oppover, er småtunge, men da jeg skjønte at jeg ville se 1.41-tallet, måtte jeg bare bite tennene sammen og stå distansen inn. Mitt løpefølge slo meg de siste 15-20 metrene, men det var helt greit.

Mitt bilde løpefølge i Egersund, Ida Haarr, sammen med far Oddvar. Raske jærbuer.

Jeg klarte det. Og på vei hjem, begynte det virkelig å gå opp for meg at jeg kanskje i 2014 er kapabel til løpe under 1.40 på halvmaraton. Jeg mangler 90 sekunder. Det bør gå. Det er 3 måneder igjen til neste halvmaraton i Egersund. Inntil da skal jeg leve på de gode løpsminnene fra «okka by».

Julegaveønske nummer 5

Nok et gaveønske fra den sportslige verden; sports bh-er. Kan aldri få for mange, og de kan aldri bli i for spreke farger og møstre, som disse fra Nike. Bilder lånt fra G-sport Jæren.