Medaljens bakside

Null motivasjon. Humørløs. Trøtt. Sliten. Vil ikke løpe. Joda, de dagene hvor jeg helst vil ligge på sofaen med en kopp kaffe er der innimellom. Også for meg.

 

Onsdag var en slik dag. Kveldsvaktuke på jobb er egentlig ganske greit, for da trener jeg om morgenen. Jeg har blitt glad i å trene tidlig.

Denne morgenen var jeg alt annet enn glad. Det er dager du føler alt går på tverke, der alt dreier seg om jobb, unger, lekser, logistikk, matlaging og et endeløst kaos i huset. Man føler man skal tilfredsstille på alle arenaer. Denne onsdagen var slik. Jeg kjente meg dratt i alle retninger og jeg klarte ikke å prestere, verken på jobb eller hjemme. Det føltes i hvert fall slik, og sånt takler jeg svært dårlig .

Jeg hadde pålagt meg selv å løpe ut klokka 9, for å få en time i fred og ro i stua, med frokost og kaffe og fyr i peisen. At jeg sitter og ser God morgen, Norge hører til sjeldenhetene, men denne dagen skrudde jeg på. Klokka nærmet seg ni, men jeg hadde kun lyst å sitte i sofaen og se på Erik Thorstvedt og Vår Staude.

Okei, halv ti, da, tenkte jeg. Klokka nærmet seg halv ti. En ny kopp kaffe. Ti må jeg være ute. Jeg kastet et blikk ut vinduet. Det striregnet og blåste, og jeg begynte å tenke på at løpejakken min ikke var i hus. Halv elleve for svarte. Da må jeg kunne klare å karre meg ut døra. Klokka ble halv elleve og jeg hadde fremdeles ikke skiftet til treningstøy. Den dårlige samvittigheten vokste.

Klokka 10.45 snørte jeg på joggeskoene, åpnet døra og gikk ut på trappa. Fytti. Dette har jeg virkelig ikke lyst til. Jeg gikk ned de ti trinnene og stod på grusen og hadde lyst å gå opp igjen og inn i den varme stua.

En kilometer ble til tre, som ble til fire, fem og seks. Det går treigt, tenkte jeg. Det maratonet om halvannen uke kan bare ryke og reise. Det blir nok ingen god tid. Jeg økte farten og tenkte videre at jeg må blogge om dette. Skrive at alt ikke alltid er like rosenrødt. Bloggen er ikke av den rosa sorten, så hvorfor ikke. Løpeglede står i sentrum, men det er minst like viktig å formidle hvordan de grå dagene kan være - for meg som for alle andre.

På en spontant bestemt løpetur med Kathrine i Stavanger fredag kveld, luftet jeg disse tankene. At jeg noen dager synes alt er dritt. Det er dritt å være alene (fordi jeg er så ekstremt sosial), det er dritt å løpe, og det er er dritt med alle plikter hele tida. Det er i det hele tatt mange drittanker som sniker seg inn under huden.

– Helt normalt. Det bare er sånn innimellom, svarte hun.

– Takk, sa jeg, og fortalte videre om uka etter Amsterdam maraton nylig (ja, jeg løp der for fem uker siden, uten å ha skrevet om det - men det kommer), der jeg tok til tårene for null og niks. Typisk post maraton-syndrom.

Les om Post Maraton Syndrom her.

Tilbake til onsdagen. Farten økte, og jeg merket at humøret steg bittelitt. Kanskje ble jobbdagen bra, den også - når alt kom til alt. For jeg liker jo jobben min. Jeg digger faktisk jobben min.

Beina, som kjentes tunge i starten, føltes lettere. Kilometertida raste nedover. De siste tre-fire gikk virkelig unna. Det blir kanskje ei grei tid neste helg likevel. Jeg nærmet meg huset. Stoppet et par hundre meter før, da klokka viste 10 blanke kilometre. Dagens mål var nådd og det var fremdeles halvannen time igjen til kveldsvakt. Nok tid til å dusje, handle til gutta kom hjem fra skolen, sjekke mail og sette på en maskin med klær - kanskje brette sammen den haugen som lå i en stol utenfor badet også - men da kunne jeg ikke vaske håret. Det passet ikke i dette tidsskjemaet.

Heldigvis finnes det tørrshampo.

Dagen etter ble av den bedre sorten. Halvveis til 90 er ingen alder, og jeg ligger i rute til å klare 50 maraton før 50 år.

Nummer 26 er i skrivende stund 8 dager unna. Hvor? Det får du snart vite. I hvert fall hvis jeg har selvdisiplin nok til å poste noen innlegg litt hyppigere enn den siste måneden.

Les om Prosjekt 50 før 50 her.

Maraton tett som hagl

– Hva? Skal du løpe enda ett? Men du løp jo nettopp. Hvor mange maraton skal du egentlig delta i dette året? 

Jeg har automatisk begynt å se i bakken når folk spør. Litt flau fordi det kanskje bare var et par uker siden sist maraton og at det om kort tid står enda ett på agendaen. Folk jeg treffer spør ofte om når jeg skal løpe neste gang, og setningen ovenfor er ofte reaksjonen når jeg svarer at det skal skje om ei uke eller to - eller tre. Og at det - ja - bare er to uker, eller to - eller tre til neste. Forståelig nok.

Jeg får også spørsmål av sorten «hvor langt er dette maratonet, da». Forståelig nok, det også, selv om jeg ler litt inni meg. Det synes jeg at jeg har lov til.


Men for å svare på de to spørsmålene innledningsvis:

– Hva? Skal du løpe enda ett. Men du løp jo nettopp.

– Ja, jeg skal løpe enda ett og det er nå på søndag. Om tre dager. I Amsterdam. Nei, jeg skal ikke perse, jeg er på jakt etter maratonmedalje nummer 25 i rekka. Det er fokus. Jada, jeg skal være forsiktig. Joda, beina tåler dette. Det går sikkert fint.

– Hvor mange maraton skal du egentlig delta i dette året?

– 1,2, 3, 4, 5, 6, 7, 8 - 9.... Ni. Det blir visst ni maraton i år. Hvis jeg gjennomfører på søndag, da og får til enda ett, som er planen. Jeg har løpt sju hittil.

 Dubai, januar 2016

Undheim, mars 2016

Wien, april 2016

Stockholm, juni 2016

 Grimstad, juni 2016

Stavanger, august 2016

 Odense, oktober 2016

Maraton-tanker underveis

Vi løper ikke bare med beina. Av og til er det nesten bare hodet som får oss gjennom et maraton.

  Maraton etter rundt 10 km, dette er fra Stavanger maraton 27.08.16

Min løpecoach Kathrine Sømme har en del maraton på samvittigheten og løper fort. Veldig fort. Som regel. Men noen ganger går ikke alltid alt etter planen, eller som man ønsker og drømmer om. Det er helt greit. Her er hennes «referat» fra søndagens maraton i München. Les og le.

Kathrines tanker fra søndagens løp:

I startområdet - Er jeg varm, er jeg kald? T-skjorte, langermet? Hva står det på yr? Nei, yr bommer jo i øst og vest, jeg går for lang erm. Shit, her var det mange. Og jeg som trodde München var et mindre løp, jeg burde ha googlet og sjekket antall deltakere, samt løypeprofil. Uansett, det blir i hvert fall ikke snøstorm. 

Kathrine i blå skjorte i midten, bildet hentet fra Stavanger maraton 27.08.16

1 km - Shit, 41 km igjen. Ja, ja, jeg har gjort det før

5 km - Hmm, det kjennes lett ut. Men løper jeg ikke litt for fort? Jeg skulle ikke sett Yvonne rett foran meg der. Shit, jeg senker farten litt så jeg ikke kramper de siste 25 kilometrene. Dette blir altfor varmt. Jeg skulle valgt t-skjorte.

10 km  - Passering på 45 minutter. Ja, det er bra, og jeg lurer på hva dette kan holde til ? Skal jeg øke hmm, senke farten, hva er pulsen? Neida, jeg ligger her, så kan jeg kanskje få negativ split.
Negativ split hadde i så fall blitt min aller første noen sinne.

15 km - Hva i all verden gjør han i surfeshorts rett foran meg der? Han er vel ingen løper? Han har sikkert glemt tightsen sin hjemme og har kun til hensikt å psyke oss andre ut.

Halvveis - Ja, se det. Passering 1.38. Ikke så fort som i  Firenze for snart ett år siden, men nå blir det negativ split, så drit i det

30 km  - F... Det er 12 km igjen. Der var det noen som heiet, det var snilt og gøy at de gidder å stå der og heie på gamle damer som løper. Jammen ga det ikke litt ekstra energi. Negativ split kan jeg visst se langt etter, hvis ikke de siste 12 km går på 4.10  i snitt. Jeg venter på et mirakel

35 km. F... 7 km igjen, og der kom det en 79 år gammel italiener susende forbi. Kødder du, hva er det egentlig som feiler folk? Har de ikke noe liv? Okei. To (!!) runder rundt Mosvatnet. Det har jeg gjort 1000 ganger. Det blir lett. Få med deg beina nå, din gamle kjerring.
 
40 km - Okei , pers er ute av bildet, negativ split er ute av bildet og jeg skylder John (treneren) en øl. Jeg tror jeg går for medalje idag

42,2  km - Whatever. Ferdig, nå skal jeg i hvert fall vinne festen. Og så skal John får den ølen. 

 Målområdet i München 09.10.16

Et par timer etter målpassering  - Jeg vant ikke festen heller, for jeg bakket ut rundt midnatt, da de andre begynte med shots.

Neste gang løsner det helt sikkert.

 2. plass på Kahtrine i Stavanger maraton 27.08.16

Løp med barna dine

Mestring, mestring og mestring - pluss noen mattestykker på veien. Morsomt og lærerikt på én gang. 

 

– Hvor mye er 2,5 km av 10 km omgjort til brøk?

– En fjerdedel, kommer det lynkjapt fra 13-åringen som holder følge med meg denne fredag ettermiddagen i gnistrende høstsol.

Vi traver på asfaltstiene langs E39, og farten er det ikke noe å utsette på. Den håpefulle er i gang med trening til sitt første halvmaraton, og en forholdsvis rolig mil er et ledd i forberedelsene.

– Vi nærmer oss halvveis, og har nå løpt 4,6 km. Hvor mange prosent gjenstår før vi er halvveis, altså til 5 km?

– 4. 

– Nå har vi løpt 6,4 km.  Hvor lenge har vi da igjen?

– 3,6

– Hvor mange  hundremetre tilsvarer det?

- 36

– Riktig. Kan du regne ut hvor mange runder det tilsvarer rundt stadion, med løpebane som er 400 meter?

- 12. Nei, 9.

– Hvor lang tid bruker vi på ei mil hvis vi løper med 5 min og 30 sekunder per km?

– 55 min

– Er det fort, synes du?

– Det er innafor.

– Hvis man har 5 min og 15 sekunder i snitt per km, hvor fort går det da?

– 52,5 min

- 7500 meter av 10 000 meter. Har du brøken til den også?

– Tre fjerdedeler.

- Er du lei matte nå?

 – Ja, litt.

Å relatere avstander, gjøre barna bevisste på måleenheter som meter og km, sekunder og minutter kan like så godt utføres løpende som sittende ved et bord med blyanten i hånda. Det er bare fantasien som setter grenser for hva man kan gjøre ut av 10 km i matematisk sammenheng - eller 1 km eller 5.

75 000 kroner til Thea Steens minnefond

Nok et innlegg om #løpforthea, men fortjent. 75 000 kroner kanaliseres nå direkte til Kreftforeningen, øremerket livmorhalskreftforskning og #sjekkdeg-kampanjen, igangsatt av Thea Steen.

Mange har henvendt seg, mange har kommentert, og enda flere har bidratt. Det er utrolig at tanken som ramlet ned en halvvarm augustdag da jeg var ute og løp, har engasjert over hele landet. Tusen takk.

Men - det kommer alltid et men. Det må jo ta slutt? Nei, det må ikke det. Som jeg har skrevet med jevne mellomrom, intensjonen er at #løpforthea skal fortsette, selv om fokuset ikke er det samme sterke hver eneste månede framover.

Men - det er helt valgfritt å være med, og selv om du var med i september har du på ingen måte bundet deg opp til noe som helst - bare så det er klart. For meg personlig blir det en måte å støtte en god sak, som jeg kanskje ellers ikke ville ha gjort - det skal jeg ærlig innrømme. Jeg teller kilometre hver eneste måned uansett, og litt mer meningsfullt blir det jo å traske av gårde på asfalten i mil etter mil, når 1 km = 1 krone.

Du kan hoppe av og på, loggføre så mye eller så lite du ønsker. Så vil det være måneder innimellom, med økt aktivitet på Instagram, som er hovedplattformen for #løpforthea. Og kanskje peker du deg ut enkelte måneder der du skal løpe eller gå litt ekstra.

Vi er ulike og har ulike mål for mosjon og trening. Likevel håper jeg du som følger på Instagram finner inspirasjon til å komme deg ut, å være aktiv, enten du loggfører kilometrene eller ei.

Lykke til og følg med framover. Kjekt å ha deg med på laget.

Fine løpekulisser ut mot Jærhavet

Følg gjerne @lopforthea og tagg bildene dine med #løpforthea og #sjekkdeg

 

Et nytt kapittel i maratoneventyret

Når du etter 300 meter tenker hva i alle dager man har begitt seg ut på, helst har lyst å flekke av startnummeret og hoppe ut av løypa, men så går det over alle forventninger. Den følelsen.

Når følelsene tar overhånd etter 42, 2 km - Vibeke Kristiansen tar imot i målområdet. Dette bildet var i en dansk avis.

 

Kanskje ikke tilfeldig at det hittil beste kapitlet i min maratonhistorie, ble skrevet i eventyrforfatter H.C Andersens hjemby, Odense, selv om de første meterne var marerittaktige.

3.31.49 lyder overskriften, altså sluttida og ny personlig rekord. Det hadde jeg faktisk ikke trodd da jeg stod på startstreken. Det er sjelden jeg tror noe som helst like før det braker løs. Så skjer det som vanligvis skjer når det første steget tas, selv om det gikk noen hundre steg akkurat denne oktobersøndagen. Jeg tar meg sammen og prøver å løpe så fort jeg kan. Like i forveien hadde jeg sett ei venninne løpe av gårde på halve distansen og litt lengre bak meg stod hennes bedre halvdel og skulle løpe 21. 1 km, han også.

Fem minutter før start, hoppet jeg over gjerdet for å gjøre siste ærend bak en bil, og så var det bare å skru på musikken og la det stå til.

Ææææ - stive bein og en svak oppoverbakke mot første sving. Hva var egentlig dette? Dette eventyret av et maraton, som arrangøren så fint skriver, lover at det er Skandinavias raskeste løype man prater om.

Noen kilometer senere, når rytmen er på plass, de høye skuldrene er litt lavere, og jeg har masse rom og plass og føler jeg løper nesten alene, skjønner jeg hva arrangøren mener. Det er laaaaaange, flate strekk, noen bakker innimellom som er bratte nok, men det kommer også noen herlige slake partier nedover. Farten holdes jevnt rundt 4.55 og jeg kjenner at det er helt overkommelig. Beina har vennet seg til det tempoet.

10 km - passeres på 48.30 og litt raskere enn jeg pleier. Hodet jobber febrilsk (med tider) som vanlig, og jeg regner ut at jeg helst ikke må passere halvmaraton på senere enn 1.46 dersom det skal bli pers. Vanligvis løper jeg noen minutter saktere i andre halvdel, det er lenge siden jeg har løpt med negativ splitt (fortere på de siste 21 km).

Vi løper inn i gågatene i Odense sentrum. For en stemning. Selv om det er litt smågrått og ikke den store varmen i lufta, er det liv og røre. Butikkene holder åpent i anledning maratonet, og det er masse butikkansatte og andre som står utenfor og heier. Noen eventyrkledde figurer spottes også her og der.

Ut av sentrum. Jeg bestemmer meg for å hoppe over hver andre drikkestasjon, for de kommer ganske tett, omtrent hver andre kilometer. Det kjennes helt riktig. Farten ligger fremdeles under 5.00, og når jeg kaster et blikk bakover, kan jeg ikke se 3.30-ballongen. Jeg ser på klokka, kjenner etter i beina og konstaterer at det går egentlig greit. Denne gangen skal jeg ikke senke farten før strengt nødvendig, tenker jeg.

20 km - første runde av to nærmer seg slutten. Vi løper litt nedover mot startområdet og vender i ei rundkjøring og begynner på runde to.

21.1 km - halvveis. 1.43.15 og hele tre minutter foran skjemaet jeg hadde laget i mitt eget hode).  Litt sliten, men ikke stiv. Det er naturlig å kjenne at det begynner å røyne litt på dette tidspunktet. Jeg fisker opp to Ibux fra lommen, tyr til det velkjente Grete Waitz-trikset (sier ryktene) og hiver dem innpå ved neste drikkestasjon.

Travinga fortsetter, om enn i et bittelitt saktere tempo. Gjennomsnittstida ligger like over 5.00 per km, men jeg durer av gårde og legger knapt merke til de kraftige regnbygene. Jeg legger heller ikke merke til 3.30-ballongen, som jeg fremdeles ikke ser noe til når jeg vrir hodet bakover.

30 km - jeg er faktisk helt sikker på at det blir pers, men vet ikke med hvor mange minutter. Det er vanskelig å holde farten under 5.00, så jeg tenker at jeg kan roe bittelitt ned uten at det ødelegger for mye.

32 km - DER - der kommer de to rosa 3.30-ballongene, og mennene som bærer dem ser uforskammet spreke ut. Jeg holder følge vel en kilometer, før jeg tenker at jeg ikke tør lengre. Hva om. Tenk hvis. Nei, jeg vil ikke ødelegge det som kan bli en solid pers. Jeg ser dem løpe lengre og lengre framfor meg, og ved 35 km er avstanden et par-tre hundre meter.

35 km - en drøy halvtime igjen å løpe. Jeg tar meg selv i å smile. Dette kommer jo til å gå veien.

40 km - jeg ser ei mørk dame litt lengre framme. Hun har rosa t-skjorte og sort tights til knærne. Fra knærne og ned har hun kun såkalte «blade runners». Hun har ikke bein, men løper sakte bortover i jevn rytme på disse konstruerte stålbladene, på vei mot mål til det som for henne er halvmaraton. Jeg snur meg i det jeg løper forbi og gir tommel opp. Tar meg selv i å bli litt rørt. Vi har begge to kilometre igjen til vi kan klappe oss selv på skuldra.

Det er nesten så jeg har lyst å holde følge med denne dama helt inn, men jeg gjør ikke det. Jeg løper videre.

41 km - 1200 meter igjen. På mi egen klokke har jeg 900 meter igjen. Jeg innser at 3.29 er lost, men henger ikke med hodet. Det er snart slutt og det blir ei tid jeg kan være godt fornøyd med.

41.9 km - en liten slak nedover bakke fra ei rundkjøring og inn mot løpebanen på stadion, der vi skal løpe trekvart runde før det hele er over. Og der, fem meter før jeg skal trå inn på tartandekket, står Vibeke. Hun og mannen er ferdige med sine halvmaraton og nå står hun der og heier meg fram.
Jeg kaster et blikk på klokka. Det ser lovende ut. Inne på selve stadionområdet tar jeg forbi to løpere på de siste 300 metrene og spurter i mål. 3.31.52 på mi klokke - 3.31.49 sier arrangørens tidtaking, som blir den offisielle tida.

Vibeke har sneket seg inn til målområdet, er framme med mobilen for å ta bilder. Jeg reiser meg og plutselig er jeg i dialog med en journalist fra ei dansk avis.

Så er det ut av målområdet med maratonmedalje nummer 24 rundt halsen og jeg blir stukket til en øl. Ekte øl, ingen lettvariant der i gården. Jeg får enda en, før vi går inn i hallen. Jeg henter bagasjen med tørre klær, får byttet om og vi setter oss inntil den ene veggen for å drikke opp ølen. Den smaker fortreffelig. Og den føltes utrolig fortjent etter et løp som ikke var et slit, men slit likevel. Det er vanskelig å si på en annen måte. For ingen må tro at det er lett å løpe 4,2 mil, men noen ganger går ting litt bedre enn man hadde trodd, og noen ganger er bare formen der - så enkelt.

Sånn for orden skyld. Sakset fra Kondis, løp 3394 halv og helmaraton. 26 nordmenn var med totalt, fem av dem løp helmaraton, fire menn og én kvinne.

 H.C Andersen og Odense - Takk for denne gang, jeg kommer gjerne igjen.

#løpforthea, del 1

September er her med sin siste dag, og del 1 i #løpforthea nærmer seg slutten. Men det er langt fra slutten. Intensjonen er at #løpforthea har kommet for å bli. 

Mange har de siste dagene spurte om det er slutt på #løpforthea. Jeg hadde i utgangspunktet ikke helt spikrede planer da idéen ramlet ned i hodet på meg på en løpetur i begynnelsen på august. Men jeg har da slått i noen spikre den siste måneden og tenkt litt mer framover. Hva skal skje, hvordan skal dette leve videre?

Min tanke er at #løpforthea fortsetter som før, med mer fokus på enkelte måneder, som nå i september. Noen måneder vil derfor bare "rulle og gå" av seg selv, men jeg kommer fortsatt til å holde liv i instagramkontoen @lopforthea.

Signalene er at prosjektet har fått mange flere ut på tur, enten det er løping, gåing eller sykling. At det i tillegg støtter en god sak, er vinn-vinn.

Jeg kommer til å poste bilder på instagram, hashtagge med #løpforthea, #runforthea, #sjekkdeg framover, og håper dere gjør det samme. For meg har det vært ekstra motiverende å se alle bildene, som strekker seg fra å være tatt før klokka seks om morgenen til noen som har tatt en løpetur seint på kvelden. Det inspirerer.

Jeg bestemte meg tidlig for at det ikke skulle bli en konkurranse om å løpe flest mulig kilometre, fordi jeg ikke vil at dette skal oppleves som et press. Jeg har hatt en konkurranse med meg selv, og målet har vært å nå 300 km. Det klarte jeg ikke, men det var ikke så veldig langt unna.

I oktober kommer nye muligheter , og det gjør det også de neste månedene.

Takk for at du lot deg engasjere. Takk for at du bidro. Vel løpt og gått (og syklet).

Vipps: 51216

Thea Steens minnefond kontonummer: 1503.79.72816

Helt Hellas-nerd

Jeg er over gjennomsnittet interessert i den antikke idrettshistorien, og da er det ikke unaturlig at jeg drømmer om å løpe med og blant de greske gudene i Olympia.

 

Giorgios driver sportsforretning i Paleochora på Kreta, og løp «Running with the Gods» i juni.

«Running with the Gods» heter et maraton, som faktisk er litt lengre enn de 42 195 metrene som er den eksakte distansen. De 43,8 kilometrene går opp til fjellet Olympia, som er 2917 meter høyt, men løperne når 2780 moh som det høyeste punktet. Det er over 200 meter høyere enn Galdhøpiggen. Starten går i byen Olympia som ligger nedenfor fjellet, og det var her de første olympiske leker fant sted i år 776 f.Kr. Deltakerne har tidssperrer å forholde seg til underveis i løpet - når du ikke de ulike passeringene innen en bestemt tid, får du ikke fortsette. Totalt har man lov til å bruke 10 timer på hele løpet.

 Ikke Olympia, men på vei opp mot 800-900 moh på Kreta

Det var på Olympia Zevs, den mektigste guden i gresk mytologi, bodde og regjerte. Han er den høyeste, den allmektige og den som styrer naturen. Zevs var sønn av Kronos og Rhea. Kronos slukte sine barn, men moren reddet Zevs og gjemte ham i en hule i fjellet Ida på Kreta.

Og nettopp Kreta har vært mitt feriested sommer og høst de fire siste årene, samt at jeg har feriert på Antiparos i tillegg. Jeg kan skilte med atskillige mil tilbakelagt på støvete, greske veier, men aldri vært på fjellet Ida. Men det kommer vel.

Nok om Zevs, nok om greske guder. Fascinasjonen over den antikke idrettshistorien og også vår tids moderne olympiske historie, gjorde at jeg stod på startstreken i Maraton en novembersøndag i 2014. Da løp jeg, sammen med et knippe andre norske damer, den autentiske maratonløypa, fra Maraton til OL-stadion i Athen fra 1896. Riktig nok et av mine tidsmessige svakeste maraton (tror det var nummer 9 i rekka), men et av dem jeg husker aller best.

 Dagen etter Athen Marathon 2014, på Akropolis

Athen kommer jeg garantert til å gjøre igjen, og planen er å gjennomføre (på ei langt bedre tid enn i 2014, så jeg har noe å revansjere) allerede høsten 2017. Olympia Marathon skulle jeg helst også hatt på lista så snart så mulig, men det er mye som skal klaffe for å få det til. Det er ikke bare å sette seg på et fly som tar deg direkte dit. Olympia ligger rundt 80 km fra Thessaloniki, landets nest største by.

Uansett - det er lov å drømme. Og en slik laurbærkrans vil jeg ha - en gang.

Snart i mål for september

#løpforthea, som startet 1. september, nærmer seg slutten. Inkludert i dag, gjenstår fire dager, der du kan løpe eller gå, til inntekt for Thea Steens minnefond.

Jeg aner ikke hvor mange som faktisk har hengt seg på,  men ifølge aktiviteten både på instagramkontoen, @lopforthea og Facebook-siden «Løp for Thea», er det flere hundre. Satser på at det stemmer.

Min intensjon med prosjekt #løpforthea er at det fortsatt skal eksistere, med mer fokus i enkelte måneder - som september har vært. Jeg håper at dere som har vært med og dere som ønsker å hive dere på, fortsetter å løpe og gå, samtidig som dere støtter et veldedig (og viktig) formål.

Fortsett med å dele treningsbilder eller annet, både på instagram og Facebook. Slikt inspirerer, uansett hvilket nivå man er på. 

Bruk de siste dagene aktivt, gå eller løp for å sanke kilometer. 1 km = 1 krone. Sluttsummen av antall km = antall kroner du bidrar med.

Beløpet kan betales via kontonummer eller Vipps, se informasjon nedenfor.

Vipps

«Thea Steens Minnefond har fått Vipps.
Det er mange av dere som har spurt etter Vipps for å kunne bidra til Minnefondet og #sjekkdeg, og nå er den endelig aktivisert.
Du søker opp Thea Steens Minnefond eller 51216 for å kunne overføre.
Tusen takk, igjen, til alle dere som gjør at vi sammen kan bidra til det viktige arbeidet for unge jenter og kvinners helse og framtidsmuligheter. Dere viser et utrolig engasjement og mye varme».

(Hentet fra Thea Steens minnefonds side på Facebook)


Kontonummer

1503.79.72816
  
(Hentet fra Thea Steens minnefonds side på Facebook)

Tusen takk for engasjementet.

Litt om alt, egentlig

Veldig ofte går jeg tom for idéer til hva jeg kan skrive om på bloggen, det er vel årsaken til at kontinutiten går litt opp og ned. Så dukket det opp en hyggelig melding i innboksen.

Dagens innlegg er derfor skrevet med utgangspunkt i denne:

«Trude, det er veldig kjekt å lese bloggen din. Det er skikkelig inspirerende. Du er en maskin og råtass. Vet ikke om du har skrevet om det men for oss "vanlige" folk som er der du startet før maratonbølgen så synes hvertfall jeg at det hadde vært kjekt å lese litt en gang om "down periode/dag" jo- vet du har skrevet om akkurat det, men tenker mer på hva du feks gjør hvis du blir syk, forkjøla, smårusket. Tror det hadde vært kjekt å lese om. spesielt på denne tiden når høsten og basseluskene florerer (for du blir vel tung i hodet, kropp og topp du og innimellom).Du er heldig som klarer å løpe så mye og unngå belastningsskader. Forstår at du er flink å trene styrke for kne/bein.. som sagt, en FRYD å følge deg. Ha ei topp helg».

Hvilepuls innimellom slagene, langs Kongevegen på Jæren

Ja, hvor var jeg før maratonbølgen startet - hva er «my story»?

Jeg tør påstå at jeg aldri har startet fra scratch. Jeg har alltid vært aktiv, helt siden barneårene, og det fortsatte ut ungdomstiden, med fotball og håndball som idretter. Jeg husker at jeg løp mye på egen hånd fra 16-17-årsalderen, om enn ikke lengre enn 5-6 km hver gang. Men jeg løp ofte i tillegg til fellestreninger med laget.

Tre år som student ved Norges idrettshøgskole, med håndballspilling i 1. divisjon, kombinert med en del styrketrening, gjorde at formen ble holdt ved like. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var skadet, bortsett fra et par overtråkk, men det satte meg ikke nevneverdig lenge på sidelinja, høyst en dag eller to.

Og siden fortsatte det. Jeg spilte håndball til utpå 2000-tallet, uten å være skadet, jeg løp jevnlig 2-3 ganger i uka, og jeg var spinning- og styrkeinstruktør ved SATS i en årrekke.

Løpinga fortsatte også etter at jeg hadde blitt mor, i 2003, og fra gutta var 3 mnd gamle, investerte jeg i joggevogn, slik at jeg lett kunne komme meg av gårde når som helst.

Jeg tipper jeg i flere år løp 25 km i uka, verken mer eller mindre, og jeg løp aldri lengre enn 9-10 km på ei økt, da synes jeg at jeg virkelig hadde slått til og måtte ha noen dagers løpefri i etterkant....

Drømmen om maraton har egentlig alltid ligget der, men virket så uoppnåelig. Tanken slapp imidlertid aldri, så i 2010, umiddelbart etter mitt første halvmaraton, meldte jeg meg på New York Marathon, som jeg løp 6. november 2011. Derfra har det gått slag i slag - for det var jo slettes ikke uoppnåelig.

Skader og slikt, hvorfor er jeg aldri skadet?

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært skadet, verken før, eller etter at jeg begynte å løpe mer strukturert for seks-sju år siden. Jeg har hatt et par kraftige leggstrekker, som har ført til 3-4 dager løpepause, og en strekk/overbelastning i hamstrings, som satte meg ut et par-tre dager. Egentlig er det en dråpe i havet - jeg har vært heldig.  Jeg har sikkert vært innom beinhinnebetennelse, men det har aldri gjort at jeg har stått over ei løpeøkt (sikkert ikke smart, og ikke et eksempel til etterfølgelse).

Stadig kommer det tilbakevendende spørsmål om jeg aldri er skadet, om jeg aldri har vondt. Småvondter, ja, men ikke noe alvorlige greier. Jeg kan ikke komme på andre forklaringer enn at jeg er heldig, og legger «skylda» på gode gener. I en periode var jeg slurvete med styrketreninga, men det siste året har jeg tatt opp igjen dette, og i tillegg kjører jeg gjennom 30 min yoga via webtrening. Om ikke annet, så for å roe ned og strekke ut. Jeg bruker sjelden tung belastning i styrketreningen, da mantraet er «sterk, smidig og spenstig». 

Jeg er ikke skånet for forkjølelse, rusk og rask, men igjen vil jeg si jeg har vært heldig og ikke vært så hostete og harkete at jeg ikke har greid å gjennomføre ei rolig løpeøkt (om det er smart, strides nok de lærde om, men det fungerer for meg). Så om du ikke er helt pigg, kan det være greit å likevel komme seg ut og kanskje bytte ut den planlagte intervalløkta med høy intensitet, til ei kort, langt mer roligere økt. Min regel er at hvis jeg går på jobb, er jeg frisk nok til å trene også, men intensiteten tilpasses etter formen. Mulig jeg er født med litt for mye stahet, men det skal veldig mye til for at jeg sluntrer unna ei planlagt treningsøkt.

Treningsmessige downperioder kommer og går, som med alt annet, enten det dreier seg om privatliv, jobb eller skole. Det gjelder for meg også, selv om det ikke er inntrykket mange har. Når det går litt «trått» er det viktig å ha en plan. Har du en plan, der du vet hva og når du skal trene i løpet av ei uke, er det vanskeligere å skulke unna. Jeg har også alltid et mål som venter. Et nytt maraton. Meld deg på løp en stund i forkant, gjerne flere måneder, da blir det garantert lettere å snøre på seg joggeskoene. Konkurrér mot deg selv. Sett opp ukemål eller månedsmål, enten det dreier seg om ei viss tid du vil oppnå på en bestemt distanse, eller antall kilometer som skal nås. Eksempelvis er mitt mål for september å løpe over 300 km, siden jeg ikke har konkurranse denne måneden. 

Bruk søndagskvelden til å planlegge neste løpeuke. Å lage slike «avtaler» med seg selv, forplikter.  Tro meg, det er kjipt å ikke innfri egne forventninger. Overkommelige mål er lettere å innfri, og øker motivasjonen - og omvendt. Vær realistisk.
  

 Plutselig er du der - over målstreken i et maraton