Mer enn bare maraton

Å reise på maratonturer med likesinnede er fantastisk. Selv om jeg stort sett holder meg mest med de jeg kjenner, er det likevel alltid spennende å treffe andre løpeglade til felles middag et par-tre kvelder. I forkant av løpet disktueres det ivrig strategier for å nå våre respektive mål, og stemningen er det aldri noe å si på.

Sven Serigstad på Bryne driver eget firma som har spesialisert seg på maratonreiser, og han har evnen til å inkludere samtlige deltakere, enten de reiser i følge, har med seg sin bedre halvdel eller reiser alene. Dette kan Sven, som er den mest entusiastiske personen jeg vet om. Det er alltid glede og latter rundt denne blide gym- og mattelæreren, som i sin tid var en av landets beste veteraner og kan skilte med en tid på 2.27 på maratondistansen.

Typisk Sven-sitat (må leses på jærsk): "Husk, dæ æ et æææææventyr, det dåkke nå ska ud på". Det virker beroligende der og da. Dessuten sper han alltid på med noen gode historier, som får oss til å trekke på smilebåndet. Flagget er obligatorisk og er alltid med på tur.

Maratonreiser dreier seg definitivt om mer enn å løpe 42, 2 km. Det er opplevelser i forkant og det er gode stunder etter at man glad og fornøyd (stort sett, iallfall, og humøret kommer uansett når man har tatt en god dusj),  tusler tilbake til hotellet etter endt løp.

En hotellnøkkel i reneste Harry Potter-stil framkaller latterkramper, gode frokoststunder på Starbucks med oppdatering og deling av bilder (sikkert til manges irritasjon) på sosiale medier og påfølgende diskusjoner, henting av startnumre og latter igjen fordi ei i gruppa (les: jeg) plutselig får et snev av panikkanfall og ikke klarer å stavre meg inn på ei overfylt vogn x antall meter under bakken.

Latter fordi undertegnede alltid kommer i prat med ukjente hvor det måtte være, denne gangen på toget. En tysk mann i 60-årene fanget min interesse, og plutselig visste jeg alt om tider, sønnens tider, sykdom og diverse maratonhistorier. I love it.

Jeg kan fortsette i det uendelige. Latter enda en gang fordi noen har svidd Visa-kortet litt for mye på enda mer treningstøy, irritasjon fordi det ikke er dyner, men tepper på hotellrommet og det bråker noe aldeles utenfor vinduet. Gloser som ikke egner seg på trykk når vekkerklokka ringer altfor tidlig, fordi du må få i deg mat før bussen, altfor tidlig, går til startområdet.

Så var London Marathon over for denne gang. Jeg kommer tilbake neste år.