London Marathon *oppdatert og med bilder*

Har hatt det så travelt de siste dagene etter hjemkomst fra London, at det har blitt dårlig med løpsrappport. Den kommer her.

Som altid er det med en viss spenning og dertil mange sommerfugler i magen man setter seg på flyet i retning et maratonløp. Før London, særlig etter vinterens forberedelser, med oppløftende halvmaraton-tider og i godt driv på treningsøktene, var egne forventninger store. Som mange kanskje har lest i innlegget nedenfor, gikk det ikke helt slik jeg hadde håpet på.

 Men er det egentlig lov til å være skuffet over prestasjonen det er å fullføre 42 195 meter uten stopp, selv om man bommer med ti minutter. Det er ikke lang tid fordelt på antall kilometre, men jeg innrømmer at den første følelsen jeg kjente på i målområdet var nettopp det - skuffelse, paradoksalt nok.

Jeg var mer enn vanlig nervøs da vi ankom startområdet og løp på toalettet utallige ganger. Stod og trippet i de lange køene og rett før start kjente jeg at jeg nok en gang skulle vært innom toalettet. Vel, da var det for seint.

Det hadde derimot ikke vært for seint å smette innom toalettene langs løypa, særig ikke etter 3 km. Der var det ikke kø heller og det nødvendige ærendet hadde tatt i underkant av ett minutt. Men i stedet for å tenke at jeg ville tape 60 fattige sekunder, løp jeg videre. Tissetrengt og med litt tyngre bein enn jeg hadde tenkt meg....

Etter følelesladede dager i forbindelse med de grusomme handlingene som rammet Boston, hadde jeg bestemt meg for ikke å bli skuffet hvis målsettingen ikke ble nådd. Tida betyr ingenting. Etter tre kilometers løping var det imidlertid glemt. Dessverre.

Jeg hadde ingen god åpning, synes egentlig det gikk trått fra første steg, men hang sånn tålig greit tidsmessig med de 7-8 første kilometrene og foran skjema til fire timer. Første mila ble passert på 56-57 minutter og fremdeles 32 km igjen til å ta inn de nødvendige sekundene per km og fremdeles passe optimistisk, tross en litt kjip start.

Etter 15 km tenkte jeg faktisk på å bryte - dette gikk ikke veien, og km-tiden raste oppover. Jeg løp og løp, skrudde av musikken og prøvde å nyte all heiinga langs sidelinjen for å komme på bedre tanker.

20 km. Tower bridge. Et folkehav og en stemning uten like. Et titt på klokka bar bud om at det kanskje, men bare kanskje, likevel var et håp om 3.59.

Og slik fortsetter de neste kilometrene, en blanding av håp og oppgitthet. Og realisme.

25 km. Jeg vurderer igjen å bryte fordi jeg kjenner meg småsvimmel (trolig på grunn av varmen), men appelsinene jeg røsker til meg fra et vennlig ansikt langs løypa, hjelper fort.
30 km. Jeg tar meg i å tenke at beina fremdeles går framover og at det ikke kjennes helt ille ut. Jeg bestemmer meg for å sette meg et nytt tidsmål. Under 4.10. Det skal jeg klare. Tent av tanken på å klare mitt nest beste maraton noensinne og tanken på mine to ti år gamle gutter som tålmodig står og venter på mora ved Big Ben for å gi fra seg ei banan som skal gjøre susen på oppløpet, tvinger fram et smil. 3.59 får vente

Jeg tar imot ei flaske sportsdrikke, og føler meg igjen klar til å angripe. Jeg har væske nok i flaska til å hoppe over neste vannstasjon. Km-tida bedrer seg og ligger på nivået det burde ha ligget for å nå 3.59.

35 km. Folk rundt meg er slitne. Mange går. Jeg løper fremdeles i et tilfredsstillende tempo. Jeg har ikke vondt noen steder og har ingen antydning til kramper. Jeg nærmer meg Themsen. Snart skal jeg se fire norske flagg. Foreldrene mine og gutta. Dagen før var vi på stedet der vi avtalte de skulle stå. Dette fikser jeg.

40 km. Hvor er flaggene? Hvor er de røde telefonkioskene der familien min venter? Jeg løper og ser meg forvirret rundt i noen hundre meter før jeg hører noen som roper mooooooor! Der ser jeg dem, to ivrige gutter som vifter med flagget, heier og langer ei moden banan. Hvilken glede. Jeg smiler, og vi veksler noen ord mens jeg løper forbi i rolig tempo. Mor tar bilder. Jeg kjenner jeg blir rørt, men viser det ikke. Ikke før 50 meter senere, da triller tårene.

42 km. Jeg ser på klokka, den viser 42.6 km. Fælt så lenge det er igjen til mål. Klokka jobber mot meg. Her må det spurtes.

42.2 km. Jeg klarte det. Igjen. 4.09.46. Jeg er småskuffa, i opptil flere minutter. Glemmer å få med meg goodiebagen som deles ut i målområdet. Jeg husker å få medalje og jeg blir fotografert - smilende.

Dagen derpå. Champis på Selfridges sammen med løpsvenninne Anne. Klokka har ikke passert 11 og det er ikke noen andre mennesker å se i den fasjonable champagnebaren i Oxford Street. Tradisjonen tro blir det bobler.  Nok et maraton er over og forberedelsene til et nytt starter om noen uker. Det må selvsagt feires. Satser på ikke å komme ti minutter for seint, da.

Dette var siste sak jeg skrev på jobb før jeg dro til London torsdag 18. april - med rett budskap og fokus. Takk til Sven og Anne som stilte opp til reportasje.