Orange, it is

Kan ikke få sagt nok hvor mye jeg liker freshe farger på treningstøyet. Fikk sniklåne denne jakken og shortsen av G-sport Jæren her om dagen..

 

 

Har rukket to løpeturer etter maratonet sist helg, men ikke av den lange sorten. Løp først 6,5 km torsdag (5.40 per km i snitt), og kjente det godt i låra i nedoverbakkene, mens beina var litt mer med lørdag, da 10.3 km ble tilbakelagt med snittid 5.30 per km.

Mer enn bare maraton

Å reise på maratonturer med likesinnede er fantastisk. Selv om jeg stort sett holder meg mest med de jeg kjenner, er det likevel alltid spennende å treffe andre løpeglade til felles middag et par-tre kvelder. I forkant av løpet disktueres det ivrig strategier for å nå våre respektive mål, og stemningen er det aldri noe å si på.

Sven Serigstad på Bryne driver eget firma som har spesialisert seg på maratonreiser, og han har evnen til å inkludere samtlige deltakere, enten de reiser i følge, har med seg sin bedre halvdel eller reiser alene. Dette kan Sven, som er den mest entusiastiske personen jeg vet om. Det er alltid glede og latter rundt denne blide gym- og mattelæreren, som i sin tid var en av landets beste veteraner og kan skilte med en tid på 2.27 på maratondistansen.

Typisk Sven-sitat (må leses på jærsk): "Husk, dæ æ et æææææventyr, det dåkke nå ska ud på". Det virker beroligende der og da. Dessuten sper han alltid på med noen gode historier, som får oss til å trekke på smilebåndet. Flagget er obligatorisk og er alltid med på tur.

Maratonreiser dreier seg definitivt om mer enn å løpe 42, 2 km. Det er opplevelser i forkant og det er gode stunder etter at man glad og fornøyd (stort sett, iallfall, og humøret kommer uansett når man har tatt en god dusj),  tusler tilbake til hotellet etter endt løp.

En hotellnøkkel i reneste Harry Potter-stil framkaller latterkramper, gode frokoststunder på Starbucks med oppdatering og deling av bilder (sikkert til manges irritasjon) på sosiale medier og påfølgende diskusjoner, henting av startnumre og latter igjen fordi ei i gruppa (les: jeg) plutselig får et snev av panikkanfall og ikke klarer å stavre meg inn på ei overfylt vogn x antall meter under bakken.

Latter fordi undertegnede alltid kommer i prat med ukjente hvor det måtte være, denne gangen på toget. En tysk mann i 60-årene fanget min interesse, og plutselig visste jeg alt om tider, sønnens tider, sykdom og diverse maratonhistorier. I love it.

Jeg kan fortsette i det uendelige. Latter enda en gang fordi noen har svidd Visa-kortet litt for mye på enda mer treningstøy, irritasjon fordi det ikke er dyner, men tepper på hotellrommet og det bråker noe aldeles utenfor vinduet. Gloser som ikke egner seg på trykk når vekkerklokka ringer altfor tidlig, fordi du må få i deg mat før bussen, altfor tidlig, går til startområdet.

Så var London Marathon over for denne gang. Jeg kommer tilbake neste år.

London Marathon *oppdatert og med bilder*

Har hatt det så travelt de siste dagene etter hjemkomst fra London, at det har blitt dårlig med løpsrappport. Den kommer her.

Som altid er det med en viss spenning og dertil mange sommerfugler i magen man setter seg på flyet i retning et maratonløp. Før London, særlig etter vinterens forberedelser, med oppløftende halvmaraton-tider og i godt driv på treningsøktene, var egne forventninger store. Som mange kanskje har lest i innlegget nedenfor, gikk det ikke helt slik jeg hadde håpet på.

 Men er det egentlig lov til å være skuffet over prestasjonen det er å fullføre 42 195 meter uten stopp, selv om man bommer med ti minutter. Det er ikke lang tid fordelt på antall kilometre, men jeg innrømmer at den første følelsen jeg kjente på i målområdet var nettopp det - skuffelse, paradoksalt nok.

Jeg var mer enn vanlig nervøs da vi ankom startområdet og løp på toalettet utallige ganger. Stod og trippet i de lange køene og rett før start kjente jeg at jeg nok en gang skulle vært innom toalettet. Vel, da var det for seint.

Det hadde derimot ikke vært for seint å smette innom toalettene langs løypa, særig ikke etter 3 km. Der var det ikke kø heller og det nødvendige ærendet hadde tatt i underkant av ett minutt. Men i stedet for å tenke at jeg ville tape 60 fattige sekunder, løp jeg videre. Tissetrengt og med litt tyngre bein enn jeg hadde tenkt meg....

Etter følelesladede dager i forbindelse med de grusomme handlingene som rammet Boston, hadde jeg bestemt meg for ikke å bli skuffet hvis målsettingen ikke ble nådd. Tida betyr ingenting. Etter tre kilometers løping var det imidlertid glemt. Dessverre.

Jeg hadde ingen god åpning, synes egentlig det gikk trått fra første steg, men hang sånn tålig greit tidsmessig med de 7-8 første kilometrene og foran skjema til fire timer. Første mila ble passert på 56-57 minutter og fremdeles 32 km igjen til å ta inn de nødvendige sekundene per km og fremdeles passe optimistisk, tross en litt kjip start.

Etter 15 km tenkte jeg faktisk på å bryte - dette gikk ikke veien, og km-tiden raste oppover. Jeg løp og løp, skrudde av musikken og prøvde å nyte all heiinga langs sidelinjen for å komme på bedre tanker.

20 km. Tower bridge. Et folkehav og en stemning uten like. Et titt på klokka bar bud om at det kanskje, men bare kanskje, likevel var et håp om 3.59.

Og slik fortsetter de neste kilometrene, en blanding av håp og oppgitthet. Og realisme.

25 km. Jeg vurderer igjen å bryte fordi jeg kjenner meg småsvimmel (trolig på grunn av varmen), men appelsinene jeg røsker til meg fra et vennlig ansikt langs løypa, hjelper fort.
30 km. Jeg tar meg i å tenke at beina fremdeles går framover og at det ikke kjennes helt ille ut. Jeg bestemmer meg for å sette meg et nytt tidsmål. Under 4.10. Det skal jeg klare. Tent av tanken på å klare mitt nest beste maraton noensinne og tanken på mine to ti år gamle gutter som tålmodig står og venter på mora ved Big Ben for å gi fra seg ei banan som skal gjøre susen på oppløpet, tvinger fram et smil. 3.59 får vente

Jeg tar imot ei flaske sportsdrikke, og føler meg igjen klar til å angripe. Jeg har væske nok i flaska til å hoppe over neste vannstasjon. Km-tida bedrer seg og ligger på nivået det burde ha ligget for å nå 3.59.

35 km. Folk rundt meg er slitne. Mange går. Jeg løper fremdeles i et tilfredsstillende tempo. Jeg har ikke vondt noen steder og har ingen antydning til kramper. Jeg nærmer meg Themsen. Snart skal jeg se fire norske flagg. Foreldrene mine og gutta. Dagen før var vi på stedet der vi avtalte de skulle stå. Dette fikser jeg.

40 km. Hvor er flaggene? Hvor er de røde telefonkioskene der familien min venter? Jeg løper og ser meg forvirret rundt i noen hundre meter før jeg hører noen som roper mooooooor! Der ser jeg dem, to ivrige gutter som vifter med flagget, heier og langer ei moden banan. Hvilken glede. Jeg smiler, og vi veksler noen ord mens jeg løper forbi i rolig tempo. Mor tar bilder. Jeg kjenner jeg blir rørt, men viser det ikke. Ikke før 50 meter senere, da triller tårene.

42 km. Jeg ser på klokka, den viser 42.6 km. Fælt så lenge det er igjen til mål. Klokka jobber mot meg. Her må det spurtes.

42.2 km. Jeg klarte det. Igjen. 4.09.46. Jeg er småskuffa, i opptil flere minutter. Glemmer å få med meg goodiebagen som deles ut i målområdet. Jeg husker å få medalje og jeg blir fotografert - smilende.

Dagen derpå. Champis på Selfridges sammen med løpsvenninne Anne. Klokka har ikke passert 11 og det er ikke noen andre mennesker å se i den fasjonable champagnebaren i Oxford Street. Tradisjonen tro blir det bobler.  Nok et maraton er over og forberedelsene til et nytt starter om noen uker. Det må selvsagt feires. Satser på ikke å komme ti minutter for seint, da.

Dette var siste sak jeg skrev på jobb før jeg dro til London torsdag 18. april - med rett budskap og fokus. Takk til Sven og Anne som stilte opp til reportasje.

Ten minutes too late

 4.09.46

Vel, ikke det jeg hadde håpet på i London, men etter 25 km måtte jeg gjøre om målsettingen, som da ble å få en god løpsopplevelse framfor å stivne totalt - hadde ikke gode bein fra start, så det ble tungt omtrent hele tiden. Siktet meg inn mot 4.10, og det klarte jeg etter en sluttspurt den siste kilometeren.

Høydepunktet kom 1,5 km før målgang, da foreldrene mine og guttene heiet og langet banan. Da var jeg også i fint driv, de siste 7-8 km gikk veldig greit.

Oppdaterer med flere bilder og fyldigere løpsreferat i løpet av kvelden.
 

NRK-innslag

Ble tirsdag morgen kontaktet av NRK, om hva jeg tenker om London så kort tid etter de tragiske hendelsene i Boston.

HER kan du se innslaget.

Snart klar

En fem kilometers løpetur i rolig tempo gjenstår før jeg står på startstreken i London. Da er det viktig at alle andre forberedelser er unnagjort. Jeg har gjort det til en tradisjon å løpe i ei ny t-skjorte i hvert maraton, så også London. Valget falt på ei jeg har gode opplevelser i, fra 6-timers løpet på Undheim  i november i fjor. Klarer jeg å løpe 59,2 km på seks timer i strekk i den, klarer jeg også 42, 2 km:-)

Som forrige gang (i Berlin i september i fjor), var Oddveig hos G-sport Jæren behjelpelig med trykkinga. Og det ble mye lått og løye på bakrommet i ettermiddag.

Takk for hjelpen, Oddveig:-)

Løper for Boston i London

Ufattelig. Helt uvirkelig å lese om hendelsene i Boston mandag. Jeg logget meg inn på dataen for å følge en løpevenninne da jeg trodde hun hadde en liten stund igjen, og så kom den mest brutale nyheten.

Min løpevenninne fra Bergen er ei sprek firebarnsmor som har løpt på rundt 3.40 i New York. Hun rakk aldri å fullføre i går, og ble tatt ut av løpet da det gjenstod 2 km. Så lettet og glad da jeg fikk beskjed om at hun var i sikkerhet.

Noen timer tidligere på dagen lå denne i postkassen, fra vedkommende som da var på plass i Boston for  å delta i det tradisjonsrike og  prestisjetunge maratonløpet - sendt før avreise.

På søndag løper jeg for Boston i London.

Vel overstått testing

I dag stod siste "lange" økt på programmet; 1 times rolig løping. Tok den mellom slagene på jobb, og da var det greit å bare stikke ned fra kontoret og inn på stiene i Sandtangen - flotte grusstier som snirkler seg opp, ned og bortover - man kan velge et utall løyper.

Startet tålig rolig, med rundt 6.00 i snitt per minutt, før jeg, helt automatisk, økte tempoet (nesten uten å ville det), og måtte jobbe med å holde farten nede. Dermed ble det ikke så rolig som planlagt, og som programmet tilsa, men 7-8 kilometre i 5.15-tempo.

To økter gjenstår før avreise til London, som er torsdag. Det kiler i magen, jeg innrømmer det.

Og med få dager til avreise, var det også greit å bli overbevist om at skotøyet jeg har plukket ut, fungerte. Nå har jeg testet Asics DS Trainer, som er en litt lettere modell enn Kayano, som jeg har løpt mine tre andre maraton med (men tre ulike par) på både korte og lange distanser, hurtighet og rolig tempo. De har bestått testen.

Tror ikke jeg skal tenke på å pakke med meg to par løpesko i kofferten en gang, og risikerer å miste nattesøvnen før starten, fordi jeg fremdeles har muligheten til å velge...

Be a star

Prøver å si det til meg selv når motivasjonen for å gjennomføre de siste øktene fram mot London, er dalende. Be a star.

Tre økter gjenstår, den fjerde siste tok jeg i går. Intervaller og kvalitet var stikkordene.  6x1000 meter.

Og slik ble det. Mitt løpefølge, som også skal delta i London, var av samme oppfatning. Tre km oppvarming rundt Mosvatnet i Stavanger, før vi satte opp tempoet. Siden vi har ulike utgangspunkt og målsettinger for neste helgs styrkeprøve, tok vi ikke helt følge på dragene, men møttes og hadde selskap i hverandre i hver pause, som vi strakk til 2, 5 minutter, det siste halve minuttet løpende, de to første i rask gange. Slik fikk vi kvalitet på hvert eneste drag, vi løp fortere enn planlagt, og hold samme tempo fra første til siste 1000-meter - det er et godt tegn. Jeg liker når treninga blir så intensiv og kvalitativ som gårsdagens.

Vi gikk på autopilot. Tempo, vilje, innsats. Det var to fornøyde damer som sammen jogget ned de siste to kilometrene. Rett over 12 km ble fasiten etter 1 time og noen få minutter. Det nærmer seg.

Tre økter igjen, så er jeg der.

Nedtrappings-tid

Med mindre enn to uker til start i London, går det for tida i nedtrapping. Som mange andre løpere beskriver, er det en rar tilstand. Man vil fremdeles løpe raskt og langt, selv om man innerst inne vet at det ikke er måten å trappe ned på. Ikke om man vil samle krefter og kjenne på "løpssulten".

Inneværende uke er ikke så "ille", den teller fire økter, ingen mindre enn en times løping, en av dem med intervaller, slik at jeg får kjenne litt på terskel - det er en god følelse -  inn mot de 42, 2 kilometrene.

Likevel, treningsuka blir lettere enn normalt, og kommer ikke til å overstige 50 km, som jeg har satt som et minimum antall km for meg selv (men det skal den ikke heller, ifølge Waitz). Sist uke landet jeg på litt over 52 km, siste langtur gjennomført på 20,1 km (ja, hver eneste hundremeter teller).

De ble gjennomført rundt Frøylandsvatnet, og siden det er 16, 6 km, måtte jeg løpe litt på kryss og tvers på stiene etter endt runde. Jeg hadde planlagt 5.20-5.30 som gjennomsnittfart per km, men endte med 5.18, og det lover jo bra. Var ikke sliten i beina, men motivasjonen hadde nok ikke bært meg ti meter lengre....

Neste uke står to lette løpeturer på agendaen, og tre dager hvile før maratonen. Det tror jeg blir bra. 

Bildene er knipset fra lørdagens langtur, langs Frøylandsvatnet - vekslende vær, men vind i ryggen:-)

Tilfredshet

Torsdag ettermidddag. Sol og flere plussgrader. Jeg stod og trippet etter å komme meg ut døra. Tok en titt på programmet, som snart - veldig snart, faktisk, nærmer seg nedtrapping. Intervall, type bestemt eller fartslek? Jeg tok førstnevnte, men etter tips fra en løpetrener, valgte jeg bort programmets seks drag mellom 2-5 min og halvparten av tida pause, til fordel for 8x1000 meter, med 2 km oppvarming og like lang nedtrapping. Pause: 45 sekunder (anbefalt). Fart på dragene: 4.45 i samtlige.

Bestemte meg med en gang for å øke pausen til 1 min, åtte kilometre er mange når de løpes på denne måten. Det fungerte iallfall. Etter oppvarmingen (5.30 i snitt) økte jeg farten og klarte å holde under 4.40 i snitt på hvert eneste drag. Det siste ble gjennomført med raskeste hastighet; 4.23.

Ja, jeg er selverklært tallnerd, og jeg liker det. Jeg liker å tenke med tall og resonnere meg fram til tider på ulike distanser. Det er tilfredsstillelse for meg. På samme måten som jeg blir tilfreds når jeg klarer å gjennomføre ei terskeløkt med høy kvalitet hele veien. Det gir selvtillit.

Om 15 dager braker det løs. 42 195 meter. Jeg begynner å bli klar. I dag løpes siste langtur før London Marathon, planen er 24 km, hvis motivasjonen rekker så langt. Det skal iallfall passeres over 20 km.

Hva gir deg tilfredshet med løpinga?

Jåleri

I overkant jålete, og totalt unødvendig, vil mange hevde - men jeg finner gleden i sterke og friske farger på treningstøy og løpesko. At neglelakken matcher lissene på skoene er kanskje tilfeldig, men det hender fra tid til annen, det også.

Rett før påske var det så «galt» at klærne til og med samsvarte med fargene på påskeegget jobben delte ut. Herlig, sier jeg.

Andre ganger er knallblå, orange og rød en fin kombinasjon.

Og jeg drømmer fortsatt videre om joggesko, i alle farger og varianter  - som her på skoveggen hos G-sport Jæren på Klepp

Heldigvis er det ikke bare meg som «tilfeldigvis› har samme farge på overdel og joggiser.

 

Vibeke i orange - fresht og fint 

En rosa variant av undertegnede som var på fotoshoot for et par uker siden.

Slipp fargene fri - det er vår:-)

Morgenjogg

Jeg er overhodet ingen morgenfugl, men enkelte dager er jeg bare nødt til å få løpinga unnagjort før formiddagen. Det var også tilfellet i går, og heldigvis hadde jeg en avtale klokka ni - ja, klokka ni en andre påskedag er morgen for meg...

Målet var 12 km, tre ganger rundt Stokkelandsvatnet i Sandnes. Jeg visste jeg skulle ha følge i to av rundene, og det hjalp på motivasjonen. Dessuten var det nok plussgrader til at jeg kunne løpe i tynn jakke og uten vintertightsen - nå er det snart VÅR.

Det er noe eget ved å løpe på grusstier som ikke er overbefolket - det var ikke mange som var ute i samme ærend denne litt sene morgenen. På dager som dette, tenker jeg hver gang, når jeg har «våknet», etter et par kilometre, at det ikke skal bli lenge til neste morgen-løpetur. For det er unektelig godt å ha unnagjort godt over ei mil og så ha hele dagen til disposisjon. Det bør absolutt bli et mål for løpeturene i helgedagene utover våren.

Mandagens tre runder ble av det rolige slaget, nesten 6.00 per km - det er slik at man kan holde på i det uendelige - det føltes iallfall som det.

Takk til Vibeke, for kjekt løpefølge og for en aldri så liten fotoshoot i solskinnet.