Fartsblinde intervaller

Skulle i utgangspunktet på intervalltrening med Undheim-gjengen i dag, men måtte prioritere bort 25 minutters kjøring hver vei på grunn av manglende barnevakt. Så da ble det til at jeg la ut på egen hånd, for i dag skulle det løpes tempo med lette sko.

Klar for intervalløkt alene.

Etter møte og god samtale med en maratonveteran med 215 maraton på samvittigheten (ja, du leste riktig!) på Bryne tidligere i dag, ble jeg inspirert til å prøve 8x3 minutter. Og slik ble det. Varmet sånn tålig greit opp med tre kilometer på drøye kvarteret, og så var det bare å øke farten. Uvant å løpe på lettvektere, men fartsfølelsen kom etter hvert. Jeg trenger nesten alltid 20 minutter på å få i gang maskineriet, enten det gjelder trening eller konkurranse. Lå for det meste rundt 4.30 på intervallene og roet helt ned i de to pauseminuttene.

 Halvvårlig stemning i Sandtangen på Bryne i formiddag - fine joggeløyper.

Det rare er at når man roer ned tempoet for å hente seg inn i pausen, så føles det som man løper utrolig sakte. En titt på klokka viste at farten aldri kom over 5.15 per km i pausene. Og likevel føltes det som om jeg knapt beveget meg framover. Fartsblind i positiv forstand, med andre ord:-)

 Brukte de tre første km til oppvarming i moderat tempo, før 8x3 min intervall. Snittfarten trekkes noe ned 

på grunn av roligere pauser og nedtrapping.

At våren har gjort sitt inntog (iallfall nesten) bidro til ei trivelig økt i eget selskap, kun med følge av god musikk på øret. Ny sang for dagen; Vinnis versjon av «God morgen, Norge». Den funket bra og gikk på repeat noen ganger.

Livestrong-kolleksjonen fra Nike byr på mye kjekt treningstøy. Har litt dilla på lilla.

Intervall-favoritter

For ett år siden var interevalltrening bare et fortrengt minne fra studietiden ved Norges idrettshøgskole og synonymt med 4x4 rundt Sognsvann. Da jeg skulle velge treningsprogram for maraton, var derfor valget enkelt - åtte måneders trening med mengde og kilometer i beina, og ikke ett sekund ble ofret på intervaller.

Nå har pipa fått en annen lyd. Uka etter hjemkomst fra NY i november i fjor, dalte Marius Bakkens program ned i postkassa mi, i gave til 40-årsdagen. Først kastet jeg ikke så mange blikk på det, men begynte istedet å trene intervaller utfra eget hode én gang i uka. Fortsatte med det fram til begynnelsen av januar, før jeg tok ordentlig sats og bestemte meg for å følge Bakken til punkt og prikke.

 Bilde fra i fjor sommer, etter en 23 km tur, som da var den lengste distansen jeg hadde løpt noen gang.

Godt i gang med uke 9 (av 15) kan jeg ikke si annet enn at jeg er frelst. Intervaller, så lenge man varierer, er utrolig gøy og motiverende. Dessuten har det gjort underverker for formen. Gjennomsnittsfarten på halvmaraton har sunket fra 5.20 i september 2011, til 4.58 i mars 2012.

Jeg liker aller best å løpe intervaller utendørs, men mølla er et godt alternativ (og lettere å styre farten).

Her er mine topp fem-favoritter:

* 10x2 min
* 20x1 min
* 4-4-2-2-1-1-1-1
* 1-2-3 x3 serier
* 6x1200 m

En fin blanding av korte (1-2 min) og lange (4-6 min) intervaller. Inkludert oppvarming, pauser og nedtrapping, får du ei intensiv treningsøkt på rundt en time.

 

Joggiser fra Nike som aldri er løpt i. Likte bare fargen så godt...

Er jeg en stor egoist?

Sist fredag ble jeg oppringt av en journalist i Bergens Tidende som ville prate med meg om trening, hvilke mål jeg har med den, samt litt om treningshistorikken min. Han trengte noen som trente noen timer løping i uka til denne artikkelen, som også omfatter to andre damer; ei som har ski som sin "idrett" og ei som sykler.

Jeg pratet lenge og vel, og for tre dager siden kom saken på trykk i BT, samt at den kan leses på alle de fem avisene i Media Norge, sine nettsider.

 

Oppslag i BT-sporten, fredag 9. mars

I forhold til de andre to som ble omtalt, trener jeg litt over halvparten så mye, kanskje også bare halvparten. Rett og slett befriende å lese, for jeg føler stadig jeg må forsvare hvorfor jeg bruker så mange timer i uka på å løpe.

Hvem bestemmer hvor grensa går? Jeg får ofte høre at jeg sikkert ikke følger opp guttene mine, at jeg aldri får tid til noe annet, og har på følelsen av at mange tror at det eneste jeg gjør er å løpe.

Feil - jeg er hjemme kl 15.30 hver dag, gjør lekser, lager middag, er fotballtrener på fjerde året for de to 9-åringene mine, og legger dem seks av sju kvelder i uka. Min ene time, av og til halvannen og to timer på asfalten fem-seks dager ukentlig, gjør meg faktisk til ei bedre mor - ei mor som opparbeider seg større tålmodighet og som har overskudd også til andre ting.

Egoist og selvopptatt er det nok også mange som tenker at jeg er. Folk som faktisk ikke aner noe om min hverdag og hvordan denne organiseres. Ser lett at det kan virke flåsete å si at de som ikke klarer å rydde plass til 8-10 timer trening hver uke har et organisatorisk problem, men jeg mener det. Virkelig.

Regnestykket er nokså enkelt. Jeg er våken 16 timer i døgnet x 7 = 112 timer. Av disse timene er jeg i snitt 37 timer på jobb. Det betyr at jeg har 75 timer til rådighet - timer som er fritiden min. Javel, så går kanskje 8-10 timer til trening, men det er 13, 3%. igjen betyr det at 86,7% av fritiden min brukes på andre ting. Jeg er også "heldig" som har kort vei til jobb, 20 minutter i bil hver vei, og utover våren har jeg planer om en langtur på beina enten til eller fra jobb, som gir 1t 20 min "gratis" trening enten morgen eller ettermiddag. Dessuten begynner guttene å vokse til, og da kan ofte løpeturene legges til tidlig ettermiddag. Praktisk for alle parter.

Er det egoistisk? I mine øyne et klart nei.

Gutta har vært med mor på løpetur. Bildet er tatt i fjor høst.

Orremilå

Årets tredje konkurranse er unnagjort, og min nye offisielle tid på 10 kilometer er 46.44 - en tid jeg er brukbart godt fornøyd med. Det vil si, jeg hadde vel ingen andre forhåpninger enn å se 48-tallet, så med det utgangspunktet bør jeg være glad.

 

Sammen med Oddveig Odland, alltid like blid og fjong dame.

Men man vil jo alltid yte 110 prosent. Ikke at jeg ikke gjorde det, men på grunn av jobben som journalist og det faktum at jeg faktisk skulle ta bilder i målområdet og få noen ord med vinnerne, gjorde at jeg måtte starte 45 minutter før alle andre.

Å løpe i ensom majestet i tildels kraftig motvind, uten en eneste rygg å henge på, er ganske tungt. Jeg velger å være i det optimistiske hjørnet og tror helt sikkert at jeg hadde knepet enda et minutt dersom jeg hadde løpt sammen med feltet.

Resultatlistene foreligger ikke enda, men jeg vet at fire damer hadde bedre tider enn meg - totalt stilte 39 damer på startstreken.

Ekstra gledelig er det å se mange kjente fjes i målområdet - det blir alltid mye smil og latter i etterkant. Hadde faktisk aldri trodd det var så sosialt å delta i løpskonkurranser, og gleder meg til fortsettelsen på løpeåret 2012.

 Oddveig Odland og Ann Iren Undheim - to glade løpedamer fra Jæren, som jeg støter på i kokurranse, i sportsbutikken eller på trening.

Slik var løpet mitt - hadde bestemt meg for å prøve 4.45 i snitt, og det holdt jo med god margin.

Trivelige sportsbutikker

På Klepp og Nærbø ligger det to flotte G-sport-butikker med det utroligste utvalg av NIKE-bekledning. Innehaveren vet hvilke farger som gjelder og har god kunnskap om joggesko. Her om dagen stilte jeg opp til uformell fotografering for butikken. Denne våren er det kun freshe farger som gjelder.

Alle foto: Oddveig Odland

Ildsjeler

Hva skulle man gjort uten ildsjelene? De som stiller opp år etter år uansett. Som får hjulene i et idrettslag til å gå rundt sånn helt i det stille. Som sjelden tar ære for vel utført arbeid, men som likevel aldri går lei.

Jeg slutter aldri å la meg imponere, og på Jæren rår ei sjelden dugnadsånd, enten det gjelder å bygge nye idrettshaller eller å stille opp som tidtaker på et arrangement som knapt runder 20 deltakere. Og engasjementet som ligger tykt utenpå er ikke til annet enn å bli glad av.

Dagens dugnadshyllest går til ekteparet Refsnes på Orre, som til helgen stiller opp for 33. gang, henholdvis som arrangmentansvarlig og den som sørger for at løperne får i seg noe varmt å drikke etter ti kilometer på beina. Orremila arrangeres bare for andre gang, men er en fornyet utgave av Ergavatnet rundt (13,2 km) og herr og fru Refsnes har vært med fra starten. Det står det utvilsomt respekt av.

 

Det er en egen sjarm ved å være med på konkurranser der ingenting er digitalisert. Der resultatlistene først blir skrevet for hånd, før de printes ut på en skriver og kanskje publiseres på idrettslagets nettside. Et arrangement hvor du betaler startkontigenten kontant idet du skriver navn og fødelsår på en liten lapp - det er unektelig noe koselig og trivelig over slikt synes jeg.

Tre dager igjen til årets tredje konkurranse, og jeg gleder meg allerede til den varme havresuppa.

Restitusjon og nytt løp

Har så vidt landet etter helgens nye personlige rekord, før valgets kvaler gjør sitt inntog; hvile dagen etter et halvmaraton eller bare lett jogg noen kilometre for å løse opp?

 En pust i bakken i Sandnes idrettspark. Foto: Lars Krsistian Aalgaard.

Jeg valgte det siste, I går ble det 6,5 tålig rolige kilometre, mest på grus, og det kjentes ganske greit ut. I dag har jeg også hatt ei rolig økt. En date med tredemølla på SATS resulterte i 8 kilometer - tenker det er fornuftig siden en ny konkurranse er på trappene.

For på Jæren står nemlig utfordringene i kø denne våren, og allerede til lørdag er det Orremilå. Som navnet tilsier, altså én mil lang -  på asfalt uten nevneverdige bakker.

Før den tid gjenstår to intervalløkter, onsdag og torsdag. Kanskje ikke helt optmalt, men den første er av typen lang, med 3 x 30 min. med progresjon i fart. Torsdagens økt er jeg ikke sikker på, annet enn at den starter med 5 kilometer oppvarming - da er det ut på tur med sprekingene i maratonbygda Undheim på Jæren.

Utsikt mot Undheim. Bildet er tatt på fredag 2. mars, som var en flott vårdag.

1.44.36

Det ble jammen meg nok en personlig rekord på halvmaraton, en forbedring på 1.10 siden forrige for fem uker siden.  Akkurat nå er jeg bare stolt og glad. Å løpe med 4.58 i gjennomsnitt over 21 km er jeg veldig godt fornøyd med, og hadde vel ikke trodd jeg skulle greie å løpe bedre enn jeg gjorde i Solastranden halvmaraton 28. januar.

Men så er det dette når man kommer i gang, blir varm i kroppen og kjenner at beina fungerer bra. Til tross for motbakker og kraftig motvind  de første 10,5 km, fikk vi det lettere på returen, med vinden i ryggen og mye nedover.

Da jeg hadde passert 15 km begynte jeg å ane at jeg kunne klare ny pers, og regnet kjapt ut hvilken kilometertid jeg måtte holde inn mot mål. Hadde en rygg å følge nesten hele tiden innover og det hjalp godt på.

 Måtte jo sjekke med arrangøren om tida på mi klokke stemte overens.

Det er bare en fantastisk følelse å krysse mållinja, nokså sliten, men vel vitende om at jeg kunne løpt noen kilometre til hadde det vært nødvendig.

 Flankert av to flotte jærjenter, Ann Iren Undheim t.v og Oddveig Odland. 

I motsetning til fjorårets arrangement, hvor bare tre kvinner deltok, var antallet 15 i år. Noen av dem er i en annen klasse en mosjonsklassen og løper ned på 1.20-tallet, men det er heller ikke i slike konkurranser man finner bredden. Ekstra kjekt var det at flere satte ny personlig rekord. Jeg ble nummer fem totalt av kvinnene og er happy med det. Hadde ikke sjanse på fjerdeplassen, tror det skilte et snaut minutt opp dit.

To fornøyde deltakere etter målpassering. Begge med ny pers på distansen.

Se det, ja. Ny personlig rekord og greier. Klokka lyver aldri.

Litt mer posering måtte til...

Måtte jo få noen til å ta bilde etter løpet, men det bildet ble ingeting av...

Slik var utviklingen i løpet:

Var godt fornøyd med gjennomsnittstida, som ble 4.58 per km.

Ikke status, men stolt

 Jeg ble oppringt av en journalist i en regionavis i dag, og blant mange (og gode) spørsmål fikk jeg følgende:

– Synes du det gir status å være i god form?

Hva svarer man til slikt, egentlig?  Faktisk har jeg aldri tenkt på treninga på den måten. Jeg er jo av dem som irriterer meg over konkurransen i sykkelritt og skirenn, og etterhvert også løp, melllom næringslivstopper som slåss om best mulig tider.

Det er ikke det trening og å være i god form handler om. Men jeg er stolt. Det er noe annet enn status. Jeg er stolt av å kunne si at jeg løper halvmaraton og at jeg har fullført maraton, og jeg lar knapt en anledning gå fra meg til å fortelle om fantastiske løpsopplevelser, enten det dreier seg om ei vellykket treningsøkt i øsende regnvær eller å løpe inn til rene Kollen-stemninga på 1st Avenue på Manhattan i 20 grader og stekende sol.

Å løpe på Jæren i dagens vårvær, hadde heller ikke vært å forakte. Knipset dette på vei hjem fra et jobboppdrag i formiddag.

På vei fra jobboppdrag på Jæren i dag, fredag 2. mars. Synd joggisene ikke lå i bilen. 

Intervjuet kommer på trykk mandag 12. mars. I hvilken avis? Det kan jeg røpe litt senere...

Stille før stormen

Går to rolige dager i vente. Lørdag er det Egersund halvmaraton, og jeg satser på å hvile meg i form. Litt sliten i beina etter tre harde økter på rappen torsdag, fredag og lørdag sist uke, samt 29 km mandag, tirsdag og onsdag.

Fra Sandnes idrettspark  i sommer. (Foto: Lars Kristian Aalgaard)

I går ble det med 6,5 km, og etter anbefalinger, la jeg inn en litt rask 1000-meter over konkurransefart. Så da ble onsdagens ettermiddagstur i ni-ti plussgrader slik:

 For lokalkjente; Fra Høyland kirke, ned forbi Tronsholen, rundt Stokkelandsvatnet og tilbake.

Har planer om å gå ut på 5.05 og øke etterhvert, men vet ikke om beina holder. Uansett blir det nok et kjekt løp. Alltid artig å prøve ut ei ny løype.