The London-report

Har tatt ordentlig ferie fra bloggen, men lover bedre takter framover. Kjenner at det var deilig å få maratonet sist søndag litt på avstand, før jeg satte meg ned for å skrive rapport.

Når jeg tenker etter, er det egentlig ikke så mye spennende å fortelle fra løpet, men noe er det jo.

Jeg kom til London sent fredag kveld, så det ble bare tid til et kjapt måltid sammen med noen av de andre i reisefølget, før det bar rett på hotellet. Sover alltid så dårlig i nettene før et så langt løp, og med mye bråk og sirener (sjukehus rett i nærheten) hele natta, ble det ikke så veldig mye blund på øyet, før det var tidlig opp for å gjøre seg klar til å hente startnummer.

På messa der vi henter startnummer er det alltid bånn gass, mye å se, kjøpe og gjøre. Ble det en drøy time, og denne gang tok jeg meg tid til å gå rundt å titte på de forskjellige standene, som reklamerte for hvert sitt maraton. Og jammen er det mye å velge mellom. Nå står Køln, Midnight Sun Marathon og Valencia, samt Praha, på lista mi over "to do-marathons", for å nevne noen. Lysten også på Roma og Barcelona..

Og som i fjor, var det satt opp en vegg der vi kunne skrive hilsener i anledning maratonet, og denne gang gikk min til mine to gutter. Lars og Eirik. De synes det er spennende og kjekt med mor som løper langt.

Lørdagen, dagen før dagen, fortsatte med litt trasking i sentrum og litt shopping, før litt avslapping på hotellet og et godt sushi-måltid senere på kvelden. Absolutt å anbefale som et alternativ til den obligatoriske pastaen som alltid inntas kvelden før et maraton. Mett, men ikke stupmett. Helt passe.

Søndag - den store dagen. Opp kl 05.30 for å få på seg tøyet og rekke frokosten kl 06.00, før avreise til start kl 06.30. Ankomst startområdet 07.10, og da er det bare å vente. Det er lenge med tre timer, men i sola gikk tida ganske fort. Det blir mye prat og mye dogåing i løpet av den tida..

De to siste bildene er tatt 8-9 minutter før start. Tre spente, men litt nervøse damer fra Rogaland, klare til innsats. Jeg har det faktisk dokumentert på video at jeg veddet sluttida mi; 3.57.59...

Klokka 10 var det bare å få gang på beina. De kjentes lette og fine, men kommer ikke i riktig rytme før det har gått noen km. Det er nokså trang passé de første kilometrene, så det er umulig å løpe i ønsket tempo. Det går litt i rykk og napp. Fra fjerde-femte kilometer, begynner feltet å spre seg litt mer, og jeg følte ikke at jeg dunket borti sidemannen for hvert steg. Så på klokka, og det så greit ut. Lå på rundt 5.05 per km, og synes det var helt okei. Passerte 10 km på 52 minutter, et par minutter før skjema og roet litt ned de neste kilometrene. Kjente også litt på varmen, som gjorde seg mer og mer gjeldende. Stoppet og tok til meg vann eller sportsdrikke på hver stasjon, det tror jeg var lurt. I etterkant så jeg flere som fikk store problemer da de ankom målområdet, helt omtåket. Heldigvis unngikk jeg det, selv om jeg 13-14 km før mål, kjente meg noe småsvimmel (det gikk fort over).

Så skiltte på 3.45 hele tiden, også da jeg nærmet meg 20 km. Der og da trodde jeg virkelig at jeg skulle rekke 3.49, for jeg kjente meg ikke så veldig sliten. Halvmaraton ble passert på 1.53.06, fremdeles to minutter foran skjema. Jeg hadde tenkt 1.55, så på det tidspunktet var jeg fremdeles sterk i troen på at under 3.50 kanskje ville gå (selv om det primære var å rekke under 4 timer med mer enn ett minutt). Hadde heng på 3.45-skiltet helt fram til 27-28 km, da måtte jeg slippe, og det var da jeg følte meg småsvimmel. Stoppet opp i 10-15 sekunder ved hver drikkestasjon deretter for å få i meg nok væske, og tok ingen sjanser. 

Da jeg kom til 35 km, var jeg jo selvsagt også sliten i beina, men ikke slik jeg har opplevd et par ganger tidligere. Jeg var egentlig klar for å øke tempoet litt, og det gjorde jeg også, med 10 sekunder per km. Det gjorde at jeg hadde full kontroll inn mot mål. Prøvde meg også på en liten sluttspurt de siste 400 metrene, for å rekke 3.55-tallet, men den satte jeg inn akkurat litt for seint. Dermed ble det 3.56.17.

Men, som alltid er det helt ubeskrivelig å tråkke over målmatta. Overveldende. Jeg er like glad, om jeg har løpt på 4.19, eller setter ny pers.  Etter 42 195 meter er alt glemt. Skuffelser om bedre tider, at dette kunne jeg gjort bedre, eller hvilke andre tanker som måtte dukke opp. Det er ingenting som betyr mer der og da enn å få den medaljen rundt halsen.

Gledesrusen du går og kjenner på mens du rusler av gårde for å hente posen med tøy du leverte fra deg ved start noen timer tidligere - observere alle de glade løperne, som hver har sin maratonhistorie å fortelle - det er noe helt spesielt.

Og så kan feiringen begynne..