Lys i enden av tunnelen

På vei ned mot 292 meter under havet - rundt 15 km her, tenker jeg. 

Ryfastløpet  2019 - det første og eneste noensinne - gikk av stabelen lørdag 5. oktober, med undertegende på startstreken.

Selv om påmeldingen til dette historiske halvmaratonet åpnet allerede i begynnelsen av året, var det ikke før for noen uker siden jeg meldte meg på - etter å ha vært heldig å få plass via en av løpets sponsorer. Jeg må innrømme at jeg nok var litt skeptisk på forhånd med tanke på de to bratte nedoverbakkene, samt noen fryktingytende motbakker på tilsammen 7 km, og visste vel egentlig ikke hva jeg gikk til.

Jeg ante heller ikke hvilken fart jeg skulle legge meg på, men tatt i betraktning at jeg skal løpe to maraton på tre uker i november, samt presse inn et halvmaraton innimellom de to hele, fant jeg ut at det var like greit å være fornuftig gjennom Ryfast-tunnelen.

Før start - nesten synd å løpe inne i det gnistrende høstværet denne lørdagen.

Arrangøren kunne neppe bedt om bedre forhold, selv om været uansett ikke hadde fått noen praktisk betydning for løperne. Vi var garantert 12 grader og konstant vindstille, kun avbrutt av noen få hundre meter i friluft mellom de to tunnelene. Strålende sol og et kobbel av tilskuere langs begge sider av veien møtte oss da vi kom ut fra den første tunnelen etter å ha sluppet oss løst først 96 høydemetre  ned og deretter tre tilsvarende 96 metre opp igjen. Skikkelig gåsehud-stemning.

Det ble kanskje et minutt under åpen himmel, før turen fortsatte nedover igjen. 10 nydelige, lett nedadgående kilometre, til 292 meter under havet. Lyst og fint og på et strekk følte vi nærmest at vi løp gjennom Dovregubbens hall, eller kanskje minnet det hele om en igloo. Uansett - det er virkelig en av de kjekkeste milene jeg har løpt, og fornuftig som jeg var, klarte jeg å holde tempoet "nede". Rundt 5.00 per km ble snittfarten på de 10 km som gikk nedover, inkludert et par korte stopp for å ta bilder og filme litt.

Vel nede, nesten 300 meter under havoverflaten, fulgte en 500-600 meter lang slette. Det var en fin oppvarming på løpets siste del, 4 km strake veien rett opp. 292 høydemetre på 4000 meter er ikke for pyser, og jeg innrømmer glatt at jeg tenkte å finne min egen strategi; gå 1 min, løpe 4 min og så videre. Men - staheten tok overhånd og etter hvert som kilometrene ble passert og "lyset i tunnelen" nærmet seg, ble det en konkurranse med meg selv i å holde beina gående. Når jeg ser tilbake på km-tiden, lå denne på rundt 6.30, og det er etter mine begrep, ikke så hele ille.

Intensjonen med løpet var å få en god distanseøkt, og det fikk jeg. Sluttiden 1.55 går over i historien som mitt tredje svakeste halvmaraton, kun "slått" av nummer 1 og 2 av de 23 halve jeg har løpt siden 2010.

Det er nesten synd at det ikke blir noen neste løp eller neste gang for denne Ryfast-festen - jeg skal derfor glede meg over den gode opplevelsen, og håper de 5800 andre som deltok, sitter igjen med samme følelse - det er jeg helt overbevist om at de gjør. I løpet av en snau time i målområdet rakk jeg i hvert fall ikke å se sure fjes, bare mange smil og en del trøtte bein.

I mål - fornøyd med å ha løpt opp hele den siste bakken.

Det er alltid lys i enden av tunnelen.