torsdag 9. mars 2017

«Svartner det, så svartner det...

... da har jeg i hvert fall gitt alt». Ordene tilhører ikke meg, men Heidi Weng. Men på søndag følger jeg den tankegangen.




Det er tre dager igjen til et av årets store mål - å endelig krype under 3.30-grensa. Jeg skal innrømme at jeg har virkelig har prøvd på dette fra start én eneste gang, og det var i Odense for snart et halvt år siden. Den gang ble tida 3.31.49, fordi jeg slakket litt for mye av den siste halvdelen. Når man slakker, blir det ikke ukomfortabelt, og det svartner heller ikke. Det svartnet aldri i Odense, selv om jeg nesten snublet over målstreken. For 7 uker siden var ikke 3.30 utgangspunktet, men ble det etter 10 km. Det var ukomfortabelt i perioder, men jeg løp ikke til det svartnet - ikke den gangen heller. Da kom jeg 8 sekunder for seint til å se 3.29-tallet.

Jeg har altså til gode å gi alt gjennom samtlige 42,2 kilometer. Det skal jeg gjøre denne gangen. Seriøst. Svartner det, så svartner det. Da har jeg i hvert fall gitt alt. Så får jeg se hvor lenge det holder. Kanskje 32, kanskje 35 eller kanskje 40 km. Eller kanskje det holder helt til mål. Jeg har ingen idé, bare et mål.



Det er sjelden jeg går så offensivt ut. Jeg liker å være litt tilbakeholden med målsettinger for å unngå press og jag. Egentlig er det selvpålagt stress. Hvem bryr seg, når alt kommer til alt? Kun meg selv. Det er jeg selv som blir skuffa, ingen andre. Derfor jeg veldig flink til å grave fram «unnskyldninger» når det drar seg til og et maraton nærmer seg.

-  Det blir bare et nummer i rekka. Jeg kal ikke løpe fort denne gangen, altså (innerst inne er det nettopp det jeg vil)

 - Jeg skal ta følge med noen, noen som vil løpe under fire timer (det har skjedd én gang)

- Uff, jeg har trent litt for mye i det siste, så jeg føler meg litt sliten i beina. Kjenner antydnig til murring i leggene (det gjør det alltid, gjennom hele året, omtrent)

-  Jeg kjenner jeg brygger på noe. Ja, ja, det får gå som det går (jeg er sjelden syk og brygger sjelden på noe, det har hendt én gang at jeg aldri burde stilt opp i noe maraton pga sjukdom)

- Hvert maraton lever sitt eget liv, dagsformen har mye å si (det er for så vidt sant, men det finnes noe som heter vilje også).


Denne gangen har jeg gått tom, eller jeg vil ikke finne opp unnskyldninger. Det finnes ingen reelle. Løper jeg mye dårligere enn 3.30 må det skje noe spesielt - seriøst. Jeg har trent for dette i lang tid. Jeg har stått opp grytidlig i helgene og på ukedager for å løpe 1 mil, 2 mil, 3 mil før andre har tenkt å sette på første kaffekoppen. Jeg er fysisk rustet til å klare 3.29.59. Viser klokka 3.35, 3.40 eller 3.45, har det svartnet ei mil eller noen km før jeg passerer mål. Men da har jeg i det minste prøvd.

See you in Barcelona







3 kommentarer:

  1. Heier på deg og har stor tro på at det går veldig bra. Hvis ikke så har du ihvertfall gitt alt. Lykke til, gleder meg til å lese rapporten bra Barcelona. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Skal prøve å gjøre så godt jeg kan, og rapport blir det - uansett:-)

      Slett
  2. Damn!

    Jeg har troa!

    Gi maks fra start, og øk på!

    Kan ikke gå galt!

    3:29:34!

    SvarSlett