Det var mittt livs dag i løypa, men...

...da 42,2 km ble passert, viste klokka 3.23.50. Den offisielle sluttida ble 8 minuttter dårligere.

For en dag, for en opplevelse, men samtidig skuffelse. Omtrent fra første steg var jeg overbevist om at at 3.29 var aldeles innnen rekkevidde. Og vel så det.

Virieligheten ble en helt annen. Offisiell tid er 3.31 og noe, jeg orker ikke å finne ut av det. Ikke i dag. Min romvenninne Anja, som for øvrig slo til med 3.00.06 med mininalt med søvn, sa det til meg i dag morges: "Du er god for 3.25". Og det var jeg. Men hva nytter det å springe 4.50 i snitt per km når du løper 43.6 km totalt?

Kort fortalt: Jeg hadde mitt livs dag i løypa, gjorde alt etter planen, og kom ikke i mål på den tid jeg synes jeg fortjente.

Katrine, som har vært min mentor i 2 år snart, klarte heller ikke å trøste meg. Jeg var sønderknust i målområdet, bare så det er sagt. Og da jeg tok imot medaljen, klarte jeg å presse fram et smil, for syns skyld. Da jeg møtte de andre tre i reisefølget, tok følelsene overhånd. Først smalt sportdrikken i hodet på en danske, og så føyk telefonen rett i kneet på mentor Kathrine. Jeg brast i gråt, og lå med med hodet ned i gresset i flere minutter før jeg klarte å summe meg. Dette var defintivt dagen og så gikk det likevel til helvete - i egne øyne.

 1 min etter sinneanfall og gråtekokt.

Jeg orket ikke hente bagasjen selv, det måtte romvenninne Anja ta seg av. Etter en cola og endeløse tårer, kom humøret seg fort. En halvtime, og så var jeg i vadder igjen. Det er slike opplevelser man lærer noe av.

I mitt hode er jeg i dag per definisjon en 3.25-dame. Jeg hadde kontroll fra første til siste steg, og var aldri verken i kjelleren eller i nærheten av å løpe til det svartnet. Men når man oppdager ved 37 km at man bare er ved 36 ifølge de offisielle målingene, går lufta litt ut av ballongen. Jeg opprettholdt farten, men til ingen nytte.

Det er kjipt, jeg innrømmer det. Etter å ha snakket med flere løpere fra friidrettsklubben GTI hvor jeg er medlem (med litt bobler involvert), velger jeg å ta med meg den sykt gode følelsen fra dagens maraton: Jeg kan, og jeg er kapabel til å holde en relativt høy fart gjennom 42.2 km -eller 43.6, da....
 
Heldigvis er jeg aldri langsur. Jeg gleder meg på mine løpevenninners vegne, som i tur og orden løp inn på 3.00.06 (Anja Lindanger), 3.16 (Kathrine Sømme) og 3.23 (Angelina Hjelleset). Jeg er heldig som er i slikt selskap, og jeg håper de bærer over med min lille blackout da jeg møtte dem etter målpassering.

Da svartnet det. Ikke i løypa, men etterpå, altså..

I skrivende stund, sitter jeg på hotellrommet og Anja (romvennine), mener jeg er strenge mot meg selv. Hun liker folk som viser følelser og byr på seg selv. På godt og vondt.

To be contiued.

Nå må jeg fordøye alt.

Takk til fine løpekolleger og løpeveninner Kathrine, Anja, Angelina og dere gutta boys som virkelig var til godt selskap til after run-lunch. Erlend Aano, Eirik Dalva Skaale og Ole Christian Willumsen. Og grattis med sykt gode tider, hhv 2.34, 2.46 og 3.10.