Curacao Marathon, del 1: «Grip dagen»

Noen dager går bare alt på skinner. Løpefølget mitt sier det må være karma.

Avreisen til det mest eksotiske maratonet hittil var kommet.  Jeg ble hentet nøyaktig som avtalt kl 04.40, da løpefølge Kathrine og mannen svingte inn i gårdsrommet. Altså var det ikke forsvunnet tid til å lete etter bilnøkler som ikke lå der de pleide, eller forsovelser av noe slag. 20 minutter senere stod vi innsjekkingen.

So far, so good.

Jeg nevnte sånn i forbifarten hvilket ærend vi var ute i og om det var mulig å få oppgradering på flyet fra Amsterdam til Curacao. 10 timer på seter med liten plass til å strekke beina fristet svært lite. Dama sjekket at det var ledige seter i businessclass på den nevnte strekningen, og dermed var håpet om en behagelig flytur tent. 

En time og et kvarter fra Stavanger til Amsterdam gikk kjapt og greit, vi hadde to timer på oss til å rekke neste fly. Løpefølge Kathrine fikk brukt noen euro på mørk sjokolade og hver sin hvetegress-shot som – ja – smakte gress. Jeg gulpet gress i flere timer etterpå, men det kjentes veldig sunt ut da jeg svelget. 

 

Videre til terminal F, og opp i loungen for å prøve en mulig oppgradering. Vi krysset alt vi hadde, men ble bare henvist direkte til gaten. Likevel – vi tok oss tid til en kaffe før vi gikk de få minuttene bortover.

Jeg slengte KLM-bagen opp på disken der to strenge damer holdt styr på billetter og den slags. Det var laaaaang kø av folk som skulle om bord. Hylende unger, blant annet.  Jeg ba en stille bønn om at dette måtte gå veien.

– Smil masse, sa Kathrine.

Jeg smilte alt jeg kunne, men å si at jeg ble møtt med det samme, ville være å overdrive sterkt. Uansett – jeg fikk  nå sagt på en hyggelig måte at jeg skulle løpe KLM Curacao Marathon og om det i den forbindelse var mulig å få bytte til businessclass.

Telefoner hit og dit, en printer som nesten gikk varm, organisering av billetter som lå på pulten, og masse prating de to imellom på at språk jeg ikke forstå  - de 10-15-20 minuttene vi ventet var likevel verdt svaret.

– Ja, hvis det er ledig, kom det endelkg.

– YESSS.

– Men det må være ledig, presiserte den sureste, som etter hvert myknet litt opp (jeg visste jo det var ledige seter).

Printeren ga lyd fra seg igjen.

– Her, vær så god  - ha en fin reise.

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å smile altfor bredt.

YESSSS.

– Karma, kommenterte Kathrine.

Vi nærmest fløy bortover korridoren og inn i flyet. Der ble Kathrine vist inn med en gang, mens jeg fullgt en etasje opp. Den gode karmaen fortsatte og det var null problem å bytte plass med vedkommende som hadde fått plass ved siden av meg. Han ville mer enn gjerne sitte i første etasje.

9 timer og 30 minutter bokstavelig talt i himmelen for oss  som ikke er så godt vante på lange flyreiser.

To filmer gikk unna fra horisontal posisjon, gode samtaler, og uendelig mange serveringer.  Og litt blogging.

Det er alltid godt å ha noen å diskutere med når man skal skrive nye innlegg.  Tittelforslag ble forkastet for så å tatt inn i varmen igjen.

Å gripe dagen ble temaet.  Gripe muligheter som byr seg. Ta noen sjanser, spør en ekstra gang. 

Gårsdagen ble lang, men vi hadde bestemt oss for å holde oss våkne til rundt klokka ett norsk tid, altså klokka åtte på kvelden lokalt. Derfor ble det tid til et par timer på stranda med sløving på solseng og et bad. Et kjapt skifte og ut døra igjen, på jakt etter et supermarked for å kjøpe noen flasker vann. Det var lettere sagt enn gjort, og vi kom hjem med magnesiumtabletter kjøpt på det lokale apoteket i stedet for flaskevann. 

En matbit ble det også, samt tid til å forevige noen av sukkertøyhusene som ligger på rekke og rad bortover, i kontrast til det falleferdige. Det er som å gå rundt i filmkulisser, og inntrykkene å fordøye på veldig kort tid, er mange. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Dagen i dag startet for oss med kaffe klokka 04.15 med noen kopper kaffe og for mitt vedkommende å skrive ferdig dette innlegget (som ble i overkant langt). Da Kathrine åpnet terrassedøra for å kjenne på temperaturen, bare lo hun. 

Det er sykt varmt. I går var det over 30 grader og med høy luftfuktighet i tillegg, sier det seg selv at dette blir et helt annerledes maraton rent tidsmessig enn de fleste andre jeg har løpt. Vi har sett deler av løypa, og ja, det er bakker. Dette blir utrolig spennende.

Nå er et ut i mørket for å kjenne litt på beina og forestille seg hvordan et karibisk maraton kan føles på kroppen.

Grip dagen.