«Ikke forvent av andre, forvent av deg selv»
Dette er min fars yndlingsuttrykk og ubestridte leveregel nummer én. Og det er så sant, så sant. Jeg går i fella titt og ofte; jeg forventer at andre skal gjøre slik eller slik, og hvis så ikke skjer, blir jeg skuffa. Det må jeg slutte med, for det stjeler energi.
Jeg må nesten smile litt også. Hver gang jeg sutrer over at den og den gjorde det eller der, at jeg synes hva noen gjorde var teit, får jeg et kritisk blikk fra opphavet. Forventer man ikke noe av andre, blir man ikke skuffet. Man unngår også mye unødvendig irritasjon. Hvor ofte har du ikke forventet at folk skal oppføre seg eller handle slik du mener er riktig. Det er egentlig naivt, og det må jeg stadig minne meg selv om.
«Ikke forvent av andre, forvent av deg selv»
Så klokt og så sant, det skal jeg ta med meg videre:))
SvarSlettEg er einig i det du skriv: det stel energi å forventa noko av andre, og så bli skuffa. Den der jobbar eg likevel med stadig, sidan eg fortsatt synst at folk i visse rollar (spesielt offentlege) burde forhalde seg på ein viss måte.
SvarSlettFor det er jo sunn fornuft?
Jo, det er kanskje naivt å tru at alle skal oppføre slik ein sjølv trur og meinar at dei burde. Men det er jo så mange meiningar rundt dette.
Eg har også tilpassa mine forventningar mot andre. I ganske stor grad, fordi eg taklar skuffelse veldig dårleg.
Samtidig så har eg fortsatt eit lite håp om at folk oppfører slik eg skulle ønske. Halde det dei lovar f.eks.
Akkurat nå slit eg med ein slik situasjon i eit lokallag her, der folk oppfører seg merkeleg, i rak motsetning til mine erfaringar frå tilsvarande lag i andre kommunar.
Og eg må sjølv minne på at eg kan ikkje forvente så mykje av andre. Eg kan heller ikkje kreve at andre oppfører seg på ein viss måte.
Derimot kan eg justere mine forventningar, og haldningar.
Ikkje minst akseptere at eg ikkje har kontroll over kva andre gjer.
Men allikevel fortsette å handle slik eg ville ha gjort om eg var i den andres situasjon.
Eg kan forvente av meg sjølv, eller, i alle fall, så kan eg stille krav til meg sjølv og gjera mitt beste. Det er jo det eg har mulighet for.
Andres oppførsel kan eg gjera svært lite med.
Det er ein balansegang dette der. Viktig tema du tok opp der!
Enig! det er også greit å minne seg selv på, en gang i blant, at man kan ikke forandre andre. Den eneste man kan forandre på, er seg selv. Alt starter der.
SvarSlett