Framsnakking

Fikk lyst til å skrive et innlegg om broren (38 år) min. Kort fortalt var han en sprek kar, fotballspiller som han var og drev ellers med andre ting. Da han ble hekta på jakt og fiske, kom kiloene snikende på, det ble nok lange netter med cola og sjokolade langs elva eller ute i skogen.

For et drøyt år siden, eller kanskje enda litt lengre, startet han med turer i nærområdet (bor i et flott naturområde, med skog og nuter like utenfor stuedøra), kanskje ikke lengre enn 40-50 minutter. Det gikk i rask gange og de ble unnagjort tidlig om morgenen eller seint om kvelden pga jobb og familieliv. Kiloene raste av, sakte, men sikkert.

De relativt korte turene ble etter noen måneder erstattet av lengre turer, og gikk i stadig mer utfordrende terreng. På jobbreiser var treningstøyet og hodelykta med, likeså på ferieturer. Opp og hopp, gjerne klokka 5 om morgenen, for å bestige nok en topp.

Som da han var Skålatårnet, Norges lengste motbakke og1848 moh hvor han brukte 2 timer og 20  min opp. Nå er Hornidal rund, et av de tøffeste fjelløpene (75 km og høydestigning på hele 5600 meter) et mål for 2015. Og i høst skal han løpe sitt første halvmaraton. Forhåpentligvis (eller ikke) slår han ikke storesøstera....:-)  Men jeg skal være der og heie og lange drikke og gjøre alt for at han kan prestere maksimalt. Synd jeg ikke kan delta selv, men det er helgen før vi drar til Athen og løper helmaraton... Men jeg har blitt god til å heie på andre, spesielt de som står meg nærmest. Man får så mye mer igjen for å glede seg på andres vegne.

Jeg innrømmer at jeg motiveres av det broren min holder på med, og kanskje er det snart på tide å utvide horisonten til noe annet enn bare endeløse asfaltturer. Enn så lenge holder jeg meg på flat mark, kanskje med et par unntak når tida tillater det.