På forhånd hadde jeg innbilt meg ei tid rundt 1.45, og tenkte at det var god trening i forkant av Berlin maraton som venter nå til helgen. Persen min lyder på 1.41.29, så jeg tenkte at det ble ei lang tempoøkt å løpe noen minutter senere. Mitt løpefølge er hakket bedre enn meg, med rundt ett minutt på halv og 12 minutter på helmaraton, så jeg tenkte jo at dette kanskje var litt i overkant. Uansett - det er alltid kjekt med nye utfordringer. Men jeg innrømmer at hjertet dunket på mer enn hvilepuls da vi stod på startstreken.
Eline er ei super, råsprek dame, og veldig mentalt sterk. Hun åpner alltid knallhardt i konkurranser, og lørdagens halvmaraton var intet unntak. Med to blad Ullevålseter i spissen med humøret på topp, gikk det unna så det suste.
De første fire kilometrene ble unnagjort på 17 minutter, jeg ante ikke at jeg kunne løpe så langt så fort. Vanligvis regner jeg ut gjennomsnittstempo i forhold til oppsatt målsetting og starter bare bittelitt fortere enn det. For meg hadde nok 4.45-tempo vært mer enn nok i dette tilfellet, men jeg hang nå på.
Etter seks kilometer, lå de tre 150-200 meter foran, og jeg måtte bare innse at min jobb som ledsager var gjort. Jeg klarte ikke å holde følge lengre, og sånn var det. Den letteste utveien hadde vært å finne et punkt der jeg kunne hoppet inn igjen i løypa, men jeg tenkte at den medaljen ville jeg ha, og jaget 1.45-tida, som jeg opprinnelig hadde planlagt. Det gikk noe treigt fra 6-7 km og fram til 14-15, før jeg fikk dampen opp (?!) bakken til Botanisk hage. Og nedoverbakken gikk så det suste, og da var det bare å kjøre på videre bortover, opp og over broa, ned forbi Operaen og så plutselig var det bare 3 km igjen. Jeg så på km-tidene på klokka, som viste fine 4.40. Jeg var i slag igjen. Hurra. Glemt var den harde åpningen og glemt var de negative tankene i de 8-9 tunge kilometrene.
Opp mot Karl Johan, gjennom Karl Johan. Folk heia og jeg smilte. Prøvde i hvert fall. Jeg så på klokka. 1.43 var innen rekkevidde. Bakken opp forbi Stortinget føltes tung, men beina lystret selv om de var slitne. De siste 300-400 metrene var det bare å gi på, jeg hørte navnet mitt to ganger, og husker at jeg bannet til ei jeg kjenner (huff, men det får gå på kontoen for adrenalin og at jeg var sliten...).
Enden på visa ble at Eline måtte få ny ledsager (hang seg på en annen som lå like i nærheten) etter 13 km, da hadde også Pål Anders fått nok... Sønnen hadde hoppet av ved 9 km. De hoppet på igjen ved 18 km og geleidet henne inn de tre siste kilomtrene og en sluttid på 1.41.15 - det holdt til førsteplass i hennes klasse .
Tilbake til min egen avslutning - Mål. Klokka stoppet på 1.42.28 og det var slettes ikke ille, tross alt.
Jeg er kanskje litt skeptisk til Berlin akkurat nå, men det vil helst gå godt. Beina er noe stive to døgn etterpå, men en rusletur i kveld, ei intervalløkt i morgen og en rolig 8 km-tur torsdag morgen, må være fornuftig oppladning til den doble distansen.
Det er få ting som kjennes mektigere enn å løpe over målstreken ved Brandenbuger Tor. Og dessuten er det mer "komfortabelt" med 42, 2 sammenlignet med 21, 1.
Hei Trude! Hadde så lyst til å hilse på deg på lørdag, men det var umulig i det folkehavet som var. Jeg kom inn like før halvmaraton startet, og debuterte med 3.38.20!! Veldig stolt og kry nå. :-) Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din av bakkene opp til Botanisk hage - det var den strekningen jeg gruet meg mest til, men det gikk som en lek på begge rundene. Masse lykke til i Berlin!
SvarSlettDet er jo helt fantastisk bra tid. Gratulerer så mye. Du må ha gjort mye ritktig i treninga di. Får håpe jeg har dagen i Berlin, men kjenner beina er slitne nå, etter helmaraton i Stavanger for litt over tre uker siden og nå et litt hardt halvmaraton - i hvert fall hardere enn jeg hadde planlagt...:-) nyt post-maraton-rusen noen dager til:-)
Slett