Bli med bak løpsfasaden

Som alltid, er det mye mer som skjer på maratonturer, enn de 42, 2 kilometrene. En maratontur er mer enn bare de fire løpstimene på asfalten. Som jeg har skrevet tidligere, det knytter vennskap og bånd for resten av livet. Å være i maratonbobla er vanskelig å forklare for utenforstående, man må ha vært der for å skjønne helt hva det dreier seg om. Verden "stopper" opp for noen dager, eller, som i dette tilfellet, ei hel uke. Som min romvenninne fra NY beskrev det: "Det er så herlig å bli løftet ut av hverdagen, Trude".

Det betyr ikke at det ikke er kjekt å komme hjem, for da jeg hadde vært borte i fem dager, klarte jeg knapt å snakke med gutta på telefonen uten å bli blank i øynene. Sms fungerer helt fint, og gutta synes det er kjekt å følge med på moras løp og holder meg samtidig oppdatert per melding om tingenes tilstand hjemme.

Men tilbake til NY-bobla. For min del startet den torsdag morgen 31. oktober, med lang flytur fra Stavanger, via Oslo, til New York. Ankomst ettermiddag, og da dro vi rett på Expo-en for å hente startnummer og se på alle standene (og titte på nye løpesko...).

Da jeg passerte Runner´s World-standen, måtte jeg selvsagt be om bilde sammen med Bart Yasso, som har skrevet utallige løpebøker. Fascinerende møte og hyggelig kar.

Yasso joined Runner's World in 1987 to develop the groundbreaking Runner's World Race Sponsorship Program, creating a vehicle for Runner's World to work with over 7,000 races representing 4 million runners per year. Inducted into the Running USA Hall of Champions.
Yasso also invented the Yasso 800s, a marathon-training schedule used by thousands around the world. He is one of the few people to have completed races on all seven continents from the Antarctica marathon to the Mt. Kilimanjaro marathon. In 1987, Yasso won the U.S. National Biathlon Long Course Championship and won the Smoky Mountain Marathon in 1998. He has also completed the Ironman five times and the Badwater 146 through Death Valley. He has also cycled, unsupported and by himself, across the country twice.

Turen gikk videre til hotellet, og da var det bare å lempe fra seg kofferten og fyke tvers over gata til Starbucks for kaffe, før vi gikk litt i butikker.

Jeg og romvenninne Anne hadde bestemt oss for å være ordentlig jålete og på leit etter et passende sted for manikyr og massasje, endte vi opp i Bleecker street i Soho, sånn helt tilfeldig. Vi var egentlig på vei i taxi til Vebjørn Sand-galleriet, men fikk sjåføren til å bråstoppe da vi fikk øye på stedet for å fikse litt på fargen på neglene. Det ble et par kjekke timer der, for vi kom selvsagt i prat med ei indisk dame som var der i samme ærend.. From Norway - oh, I was in Norway in 2007, at the castle with the king and queen... ??, tenkte jeg, men spisset ørene da neste setning fra den flotte dama et sted i femti-årene kom: "I sat at the table with Jens, the prime minister, it was a great time". Ja, hva var anledningen. For tusan jeg er jo journalist og ble supernysgjerrig på denne elegante, flotte dama.

Joda, mannen hadde fått en internasjonal matematikk-pris og hun hadde blitt med han. Selv viste det seg at hun, i likhet med mannen, hadde en doktograd, men i medevitenskap og undeviste på University of New York.

Jeg elsker når vi dumper oppi slike mennesker, de som har en historie på fortelle og sitter lydhør.

Turen er full av slike øyeblikk, de spontane møtene med mennesker, som skjer sånn helt uten videre. Vi tar med oss utallige minner, noen morsommere enn andre. For eksempel da vi etter champislunsj i Central Park dagen etter maratonet, havnet på en dyr interiørbutikk og lot oss lokke av hyggelig betjening, som serverte drikke mens Visa-kortet ble sjekket grundig og vi gikk ut med hver vår pose (med duftlys, som jeg ikke fikk med hjem fordi jeg ble stoppet i tollen....!!!), at noen hollendere vi kom i snakk med utenfor NIKE-town og tippet omtrent helt korrekt tidene våre på maratonet. Som da vi satt og fikk ordna håret på Blow Dry hair bar av Hilary og Gina, og få andre av de vi traff, skjønte hva vi pratet om... Ny amerikansk, frisyre, fikk vi, iallfall....

At vi gikk på tidenes dårligste musikal (My first date - nyoppføring, sådan), der de serverte tidenes dårligste hvitvin (14 dollar for en fjerdedels fylt plastkopp). Men det veide opp at betjeningen på vår faste Starbucks skrev hilsen på kaffekoppen etter vel gjenomført løp.

Slik kunne jeg fortsatt. Som dere skjønner, det er virkelig mer enn 42 195 meter det dreier seg om på maratonreise.