På intervallkjøret igjen

Treninga begynner smått å stabilisere seg etter et par uker i «frimodus», der løpinga mest har gått etter lyst-prinsippet. Likevel har de to siste ukene bikket over 50 km, det er målet for ukene framover også, før jeg begynner å strukturere litt mer.

I dag var det tid for første ordentlige intervalløkt på noen uker, og du snakker om å begynne rett på.

10 x 2 minutter med 1 minutt aktiv hvile mellom dragene, og så plusset vi på med 5x1 minutt etterpå, med 30 sekunders hvile.

Med 3 km oppvarming og halvannen kilometer nedtrapping, blir det fort kilometre ut av ei intervalløkt, i dag ble 11 nye km notert.

Nå skal jeg ha et par uker til uten å forholde meg til et spesielt maratonprogram og så ser jeg fram til et par kjekke løp på Jæren den neste måneden. Kanskje blir det ny pers på 10 km?

Holmenkoll-stafetten

Lørdagens Holmenkoll-stafett var en utrolig kjekk opplevelse. Jeg var så heldig å få reise med en super-duper gjeng fra Jæren (Undheim IL), som, foruten å ha landets beste langdistanseløpere i troppen, også kan det å løpe kortere og raskere. I klassen menn senior halte laget i land seieren, ni sekunder før nummer to, og rykket dermed opp til eliteklassen neste år. Stor grattis til landets maratonbygd nummer én.

Undheims ankermann på siste etappe inne på Bislett stadion.

Jeg deltok på klubbens lag nummer to, mix (med mest menn) i bedrifts/mosjonsklassen, men måtte dra hjem uten topplassering. Det vil si, vi hadde et bra lag, men det var det flere hundre andre som også hadde. I pulja vår var det 56 lag, og vi vekslet som nummer to da jeg tok over stafettpinnen på femte etappe. 

Femte etappe - 1300 meter. Målet var å løpe under 5.30, så jeg var fornøyd med 5.06 som ble den offisielle etappetida. Hadde mye å gå på, så neste gang blir det under 5.00. Sammenlignet med andre på samme etappe, og det va ikke ille tid, så jeg har all grunn til å være fornøyd.

Vi som skulle ha femte, sjette og sjuende etappe tok følge fra Bislett og ut i løypa, og jeg løp etappen min i forkant, fram og tilbake, som oppvarming. Ved veksling til sjette etappe, fikk jeg øye på et kjent fjes, så da ble det knipset i vei. Else K. Furuseth er ei strålende blid og festlig dame - virkelig. Og var veldig klar for å løpe da hun slo av en prat.

Ved min egen veksling ved Forskningsparken, traff jeg kjente fra Jæren - tror ikke jeg hadde et kjedelig sekund denne lørdagen.

 

Etter innsatsen og gjennomført etappe for meg, jogget jeg rolig nedover mot Bislett igjen og fikk dermed bokført en del kilometre lørdag ettermiddag. Og som alltid er det god stemning utover kvelden. Låne medalje fikk jeg også:-)

Løpeskjørt - endelig

Da har jeg debutert med løpeskjørtet, som ble med hjem fra London for noen uker siden. Det er faktisk befriende herlig å ha på seg, og jeg vurderer sterkt å bruke det i dagens Holmenkoll-stafett.

Under skjørtet er det en behagelig,  kort tights, veldig praktisk, når lengden kryper veldig langt opp...:-)

Tror dette blir en hit i sommer, og fint på stranda kan det også bli, tenker jeg.

Holmenkollen

Jepp, lørdag skal jeg løpe Holmenkoll-stafetten. Femte etappe, 1300 meter.

I følge løypebeskrivelsen løpes den på under fem minutter, så her må jeg virkelig henge i stroppen og viktigst av alt; varme godt opp. Det er ikke noe jeg vanligvis prioriterer før et løp, som for min del aldri er kortere enn 10 km...

Det er 20 år siden sist jeg deltok i vårens vakreste løpseventyr i hovedstaden, og den gang fikk jeg bronsemedalje rundt halsen (løp for studentidrettslaget til Norges idrettshøgskole). Jeg har deltatt tre ganger og løpt tredje, nest siste og siste etappe i Holmenkollstafetten, men det er altså en del år siden. Men årene til tross, jeg tror faktisk jeg er i like god løpeform nå som den gang. Det må jo være et godt tegn.

Tvi, tvi til alle dere som skal ut i Oslo-gatene lørdag - jeg gleder meg.

Nydelige Jæren

Dette har ikke så mye med løping å gjøre, men jeg kan ikke få sagt nok hvor nydelig det er langs jærstrendene en vindstille morgen.

Okei, jeg fikk hoppet og sprettet fra meg i løpet av en liten time her om dagen.

En av de neste løpeturene skal garantert gå mellom sanddyner og langs sjøkanten.

Løpefriminutt

 Ingenting er bedre enn å stenge dataen, skifte til treningsklær og løpe rett ut på grusstien et steinkast fra kontoret. Det er ikke ofte jeg får sjansen, men innimellom byr enkelte dager på slike «løpefriminutt», som er gull verdt.

Å sette seg i bilen etter en times tempoøkt og være hjemme før kl 16, er hverdagsluksus. En hel ettermiddag til fri disposisjon - for å overleve hverdagen og for å samle krefter, prioriterer jeg disse verdifulle stundene.

Hvordan får du tid til trening i en hektisk hverdag?

Mølleløsning

På jobbreise til Oslo i dag, var planen noen Sognsvann-runder, men kjipt vær gjorde at jeg og min løpepartner for anledningen, Vibeke, trakk innendørs, til Sats-senteret på Storo.

Det ble ikke så mange kilometrene, for det er viktig med lunsj, før undertegnede vender nesa mot ei gressmatte på Nadderud (joda, det var enkelte solfylte øyeblikk i dag, iallfall da jeg kjørte hjemmefra til Stavanger lufthavn).

Etter 5,2 km med hastighet 9.0 (tok det veeeeeldig rolig i formiddag), var vår lile felles treningsøkt slutt. Jeg hadde fått min dose for dagen, som tross alt var bedre enn å hoppe over hele løpinga (som jeg hadde tenkt da regnet pisket mot vinduet sørover på E6 fra Gardermoen).

Sats Storo er for øvrig et flott treningssenter, men litt kaos og kanskje vel optimistisk å tro at vi kom lett til parkeringa (og heisen) en regnfull lørdag formiddag i Oslo-gryta.

Uten mat og drikke - duger heltinnene imidlertid ikke.

United Bakeries ved Bislett kan anbefales - fordi Kafé Laundromat var fullt av folk som bare drakk en kopp kaffe og hadde strandet på stoler og i sofaer med pc-ene i fanget og ikke så ut som de skulle rikke seg av flekken på flere timer.

Orange, it is

Kan ikke få sagt nok hvor mye jeg liker freshe farger på treningstøyet. Fikk sniklåne denne jakken og shortsen av G-sport Jæren her om dagen..

 

 

Har rukket to løpeturer etter maratonet sist helg, men ikke av den lange sorten. Løp først 6,5 km torsdag (5.40 per km i snitt), og kjente det godt i låra i nedoverbakkene, mens beina var litt mer med lørdag, da 10.3 km ble tilbakelagt med snittid 5.30 per km.

Mer enn bare maraton

Å reise på maratonturer med likesinnede er fantastisk. Selv om jeg stort sett holder meg mest med de jeg kjenner, er det likevel alltid spennende å treffe andre løpeglade til felles middag et par-tre kvelder. I forkant av løpet disktueres det ivrig strategier for å nå våre respektive mål, og stemningen er det aldri noe å si på.

Sven Serigstad på Bryne driver eget firma som har spesialisert seg på maratonreiser, og han har evnen til å inkludere samtlige deltakere, enten de reiser i følge, har med seg sin bedre halvdel eller reiser alene. Dette kan Sven, som er den mest entusiastiske personen jeg vet om. Det er alltid glede og latter rundt denne blide gym- og mattelæreren, som i sin tid var en av landets beste veteraner og kan skilte med en tid på 2.27 på maratondistansen.

Typisk Sven-sitat (må leses på jærsk): "Husk, dæ æ et æææææventyr, det dåkke nå ska ud på". Det virker beroligende der og da. Dessuten sper han alltid på med noen gode historier, som får oss til å trekke på smilebåndet. Flagget er obligatorisk og er alltid med på tur.

Maratonreiser dreier seg definitivt om mer enn å løpe 42, 2 km. Det er opplevelser i forkant og det er gode stunder etter at man glad og fornøyd (stort sett, iallfall, og humøret kommer uansett når man har tatt en god dusj),  tusler tilbake til hotellet etter endt løp.

En hotellnøkkel i reneste Harry Potter-stil framkaller latterkramper, gode frokoststunder på Starbucks med oppdatering og deling av bilder (sikkert til manges irritasjon) på sosiale medier og påfølgende diskusjoner, henting av startnumre og latter igjen fordi ei i gruppa (les: jeg) plutselig får et snev av panikkanfall og ikke klarer å stavre meg inn på ei overfylt vogn x antall meter under bakken.

Latter fordi undertegnede alltid kommer i prat med ukjente hvor det måtte være, denne gangen på toget. En tysk mann i 60-årene fanget min interesse, og plutselig visste jeg alt om tider, sønnens tider, sykdom og diverse maratonhistorier. I love it.

Jeg kan fortsette i det uendelige. Latter enda en gang fordi noen har svidd Visa-kortet litt for mye på enda mer treningstøy, irritasjon fordi det ikke er dyner, men tepper på hotellrommet og det bråker noe aldeles utenfor vinduet. Gloser som ikke egner seg på trykk når vekkerklokka ringer altfor tidlig, fordi du må få i deg mat før bussen, altfor tidlig, går til startområdet.

Så var London Marathon over for denne gang. Jeg kommer tilbake neste år.

London Marathon *oppdatert og med bilder*

Har hatt det så travelt de siste dagene etter hjemkomst fra London, at det har blitt dårlig med løpsrappport. Den kommer her.

Som altid er det med en viss spenning og dertil mange sommerfugler i magen man setter seg på flyet i retning et maratonløp. Før London, særlig etter vinterens forberedelser, med oppløftende halvmaraton-tider og i godt driv på treningsøktene, var egne forventninger store. Som mange kanskje har lest i innlegget nedenfor, gikk det ikke helt slik jeg hadde håpet på.

 Men er det egentlig lov til å være skuffet over prestasjonen det er å fullføre 42 195 meter uten stopp, selv om man bommer med ti minutter. Det er ikke lang tid fordelt på antall kilometre, men jeg innrømmer at den første følelsen jeg kjente på i målområdet var nettopp det - skuffelse, paradoksalt nok.

Jeg var mer enn vanlig nervøs da vi ankom startområdet og løp på toalettet utallige ganger. Stod og trippet i de lange køene og rett før start kjente jeg at jeg nok en gang skulle vært innom toalettet. Vel, da var det for seint.

Det hadde derimot ikke vært for seint å smette innom toalettene langs løypa, særig ikke etter 3 km. Der var det ikke kø heller og det nødvendige ærendet hadde tatt i underkant av ett minutt. Men i stedet for å tenke at jeg ville tape 60 fattige sekunder, løp jeg videre. Tissetrengt og med litt tyngre bein enn jeg hadde tenkt meg....

Etter følelesladede dager i forbindelse med de grusomme handlingene som rammet Boston, hadde jeg bestemt meg for ikke å bli skuffet hvis målsettingen ikke ble nådd. Tida betyr ingenting. Etter tre kilometers løping var det imidlertid glemt. Dessverre.

Jeg hadde ingen god åpning, synes egentlig det gikk trått fra første steg, men hang sånn tålig greit tidsmessig med de 7-8 første kilometrene og foran skjema til fire timer. Første mila ble passert på 56-57 minutter og fremdeles 32 km igjen til å ta inn de nødvendige sekundene per km og fremdeles passe optimistisk, tross en litt kjip start.

Etter 15 km tenkte jeg faktisk på å bryte - dette gikk ikke veien, og km-tiden raste oppover. Jeg løp og løp, skrudde av musikken og prøvde å nyte all heiinga langs sidelinjen for å komme på bedre tanker.

20 km. Tower bridge. Et folkehav og en stemning uten like. Et titt på klokka bar bud om at det kanskje, men bare kanskje, likevel var et håp om 3.59.

Og slik fortsetter de neste kilometrene, en blanding av håp og oppgitthet. Og realisme.

25 km. Jeg vurderer igjen å bryte fordi jeg kjenner meg småsvimmel (trolig på grunn av varmen), men appelsinene jeg røsker til meg fra et vennlig ansikt langs løypa, hjelper fort.
30 km. Jeg tar meg i å tenke at beina fremdeles går framover og at det ikke kjennes helt ille ut. Jeg bestemmer meg for å sette meg et nytt tidsmål. Under 4.10. Det skal jeg klare. Tent av tanken på å klare mitt nest beste maraton noensinne og tanken på mine to ti år gamle gutter som tålmodig står og venter på mora ved Big Ben for å gi fra seg ei banan som skal gjøre susen på oppløpet, tvinger fram et smil. 3.59 får vente

Jeg tar imot ei flaske sportsdrikke, og føler meg igjen klar til å angripe. Jeg har væske nok i flaska til å hoppe over neste vannstasjon. Km-tida bedrer seg og ligger på nivået det burde ha ligget for å nå 3.59.

35 km. Folk rundt meg er slitne. Mange går. Jeg løper fremdeles i et tilfredsstillende tempo. Jeg har ikke vondt noen steder og har ingen antydning til kramper. Jeg nærmer meg Themsen. Snart skal jeg se fire norske flagg. Foreldrene mine og gutta. Dagen før var vi på stedet der vi avtalte de skulle stå. Dette fikser jeg.

40 km. Hvor er flaggene? Hvor er de røde telefonkioskene der familien min venter? Jeg løper og ser meg forvirret rundt i noen hundre meter før jeg hører noen som roper mooooooor! Der ser jeg dem, to ivrige gutter som vifter med flagget, heier og langer ei moden banan. Hvilken glede. Jeg smiler, og vi veksler noen ord mens jeg løper forbi i rolig tempo. Mor tar bilder. Jeg kjenner jeg blir rørt, men viser det ikke. Ikke før 50 meter senere, da triller tårene.

42 km. Jeg ser på klokka, den viser 42.6 km. Fælt så lenge det er igjen til mål. Klokka jobber mot meg. Her må det spurtes.

42.2 km. Jeg klarte det. Igjen. 4.09.46. Jeg er småskuffa, i opptil flere minutter. Glemmer å få med meg goodiebagen som deles ut i målområdet. Jeg husker å få medalje og jeg blir fotografert - smilende.

Dagen derpå. Champis på Selfridges sammen med løpsvenninne Anne. Klokka har ikke passert 11 og det er ikke noen andre mennesker å se i den fasjonable champagnebaren i Oxford Street. Tradisjonen tro blir det bobler.  Nok et maraton er over og forberedelsene til et nytt starter om noen uker. Det må selvsagt feires. Satser på ikke å komme ti minutter for seint, da.

Dette var siste sak jeg skrev på jobb før jeg dro til London torsdag 18. april - med rett budskap og fokus. Takk til Sven og Anne som stilte opp til reportasje.