720 meter med bikini og piggsko

Holmenkollstafetten. Et skue av veltrente friidrettsutøvere på startstreken i eliteklassen, klar til å ta fatt på første etappe i vårens vakreste løpseventyr. Og på det 14. kapittelet stod jeg - uten bikini og piggsko.

 

– Har du sett hvordan de løper? Det er så grasiøst.

Ei av lagvenninnene i GTI Stavanger stoppet midt under oppvarmingen og kastet beundrende blikk i retning de bikinikledde deltakerne med piggsko på den 1200 meter lange førsteetappen.

– Enig, nikket jeg. Det ser veldig lett ut. Så utrolig lett.

Jeg er ingen nybegynner i Holmenkollstafetten, og årets utgave var den sjuende i rekka. Heldigvis har jeg fremdeles til gode å bli gjenstand for medieoppmerksomheten når startskuddet for eliteklassen går. Når sant skal sies, var dette min debut i nettopp den klassen - i en alder av 45 og et halvt år. Det er med andre ord tydeligvis aldri for sent.

Sent går det  heller ikke med feltet som starter inne på Bislett stadion. Det går sykt fort. Første etappe består stort sett av et knippe utøvere i den ypperste norgeseliten, ja til og med en europamester og OL-deltaker (Hedda Hynne) på 800 meter var på plass.

De fleste på mitt lag løper mye lengre, og de løper langt veldig fort. Det var flere habile maratonløpere spredt rundt på de ulike etappene, men det er altså en ganske så himmelvid forskjell på 2,8 km og i mitt tilfelle 720 meter og 4,2 MIL. Kjenn litt på den. Det er en maratondistanse utenfor komfortsonen.

Likevel - GTI Stavanger rykket fortjent opp fra kvinner senior-klassen for to år siden og sparte den plassen i fjor. Det var i 2017 det skulle løpes i eliten.

Jeg hadde fått tildelt 14. etappe, et 720 meter langt strekk, som jeg etter hvert, da jeg rekogniserte løypa under oppvarmingen, fant ut gikk litt ned, litt opp og litt ned igjen. Helt greit. Med tirsdagens test ferskt i minne var selvtilliten tålig grei. Under 2.40 var målet - da ville jeg i hvert fall ikke drite meg helt ut, hvis man tar fjoårets elitetider i betraktning. Ei tid under 2.40 kunne jeg si meg greit fornøyd med, tenkte jeg mens jeg varmet opp.

Vi var noen som fikk med oss starten før vi spredte oss ut på hver vår etappe. Litt felles oppvarming for oss som skulle ha de tre siste etappene ble det tid til, og litt statusoppdatering fra skuelystne langs sidelinja fikk vi også. Selv om Vegard Ulvang var lite villig til å dele informasjon, var det andre som trykket febrilsk på telefonen for å antyde passeringstider.

4-5 km oppvarming, og 4-5 stigningsløp. Pulsen opp, varm i beina. Så var det bare å innta plassen. Jeg så rundt meg i feltet og slo fast at jeg kunne vært mora og vel så det til to tredjedeler av jentene som stod der i samme ærend; å løpe som et olja lyn fram til Bislett.

Noen bikinijenter var der, men de hadde ikke piggsko. Jeg stod i lånt kort tights, og blå t-skjorte med klubblogoen. Vente. Vente litt til. Der kom det blå lyset fra politimotorsykkelen. Ei Tjalve-jente kom i susende fart bortover. Svusj, veksling unnagjort i en fei. Nummer to, tre, fire, fem seks og sju fulgte etter med jevne mellomrom. Det nærmet seg åtte minutter siden første lag hadde vekslet. Ni minutter gikk. Langt der borte så jeg Silje - terrengdama vår. Hun hadde løpt veldig bra og nå nærmet hun seg faretruende vekslingsfeltet.

Ikke miste pinnen. Fokus. Ikke miste pinnen. Fokus. Løpe fort. Under 2.40. Bare løpe, ikke tenke. Det blir smerte i to minutter og 40 sekunder. Jeg rakk å tenke at de 200 siste metrene gikk nedover, før stafettpinnen vekslet hender. Hennes venstre, min høyre. God veksling. Innafor.

Jeg så en løper foran meg, men turte ikke å se bak. Jeg måtte bare ikke la noen ta meg igjen. Det var to eller tre lag bak. Uansett - jeg skulle ikke la noen ta forbi meg.

Jeg passerte den første tredelen nedover, så lett oppover de 250 neste metrene. Deretter ned, forbi rundkjøringen, en sving (og der hørte jeg navnet mitt - takk til Undheims-laget, tror det var de som ropte at jeg hadde god fart). 100 meter igjen - der stod Therese som var klar til å ta fatt på de 500 siste metrene og løpe i mål inne på Bislett.

Stafettpinnen vekslet hender igjen. Min venstre og hennes høyre. Jeg hang meg over gjerdet noen sekunder (burde jeg vært mer sliten?) før jeg styrtet over gata for å få med meg Thereses og GTIs målgang.

Så var det over. Hvordan gikk det? Jeg hadde egentlig null peiling, men magefølelsen sa under 2.40. Det gikk minst en time før det endelige svaret kom.

2.27 og 13. beste passering av 20 lag (eller var det 21). Det tenkte jeg var innafor.

Når man er på tur med GTI-gjengen er det aldri et kjedelig øyeblikk. Troppene samlet på uteservering, via en kjapp omkledning, før ferden gikk videre til felles bankett som varte ut i de små nattetimer (okei, jeg lekte Askepott, jeg innrømmer det..)

Det er slik det skal være. At den 15 km lange løpeturen søndag morgen sikkert ikke ga all verdens treningsutbytte, teller hver eneste kilometer. Løping fra Oslo sentrum og ut til Huk og tilbake i duskregn uten vind er balsam for sjela for en vestlending.

Det var helga også. Balsam for sjelen.

Takk til GTI som spanderer tur på to herrelag og et damelag - for en klubb og for en gjeng.

(For ordens skyld, laget ble nummer 18 av 21 påmeldte lag, som betyr at vi neste år må stille i kvinner senior)