1, 2, 3 og 30 i Holmestrand

Hvem hadde trodd at en liten «kjør forbi-by» langs E18 på vei til Oslo skulle bli åsted for maraton nummer 30? 

Det skjedde faktisk - og i ei løype jeg trodde var lettløpt, men som var alt annet enn det.

11. mars stod 27 maraton på lista - lørdag 1. april rundet jeg 30. Det er ingen aprilsnarr.

Det går litt fort i svingene med meg av og til. Når jeg bestemmer meg for ting, blir det som regel slik. I hvert fall når det kommer til løping. Hvis jeg melder meg på et løp, løper jeg - det skal tungtveiende grunner for å pådra meg DNS (did not start), som hittil aldri har skjedd.

Holmestrand-påmeldingen var i boks allerede tidlig i vinter. Jeg sa det ikke til noen, for jeg skulle tross alt løpe maraton i Barcelona offisielt, og et enda et (nummer 29) to uker senere på Undheim på Jæren. Sistnevnte forbigikk i all stillhet i forkant og også etter løpet - et bilde på Instagram er eneste spor etter de 42,2 kilometrene i Arne Garborgs rike ved Knudaheio. Så ventet altså Holmestrand sju dager senere. Crazy? Ja, det er noe sprøtt over det hele, men jeg liker denne galskapsformen.

Det er ikke å anbefale å løpe tre maraton på tre uker, eller to på ei uke. Det er for spesielt interesserte, og man bør ha gode bein. Bein som tåler litt. Jeg er spesielt interessert, og jeg har bein som tåler en trøkk. De burde nok klart å løpe enda noen minutter raskere, men neppe i år.

2017 blir et samleår, og ikke et år for rekordtider. Det er farlig å si ikke eller aldri, for det kan godt hende det blir satt en pers i løpet av de drøyt åtte månedene som gjenstår, men det er langtfra sikkert.

Tilbake til denne byen langs E18 på vei til Oslo. Det hele startet ikke så godt, selv om det endte med medalje.

Av gårde fredag formiddag, i øsende regn. Hotellet var i boks. Tilsynelatende. Det gikk radig sørover. Kristiansand var første stopp, og der ble det god lunsj, med innvilget croissant med sjokolade inni. Nam.

Vi kjørte videre. Vi er Oddveig og jeg. Det gikk radig også fra Kristiansand og østover, og med et lite stopp i Sandefjord, nådde vi destinasjon Holmestrand i god tid før G-sport i veikrysset stengte - det var der vi skulle hente startnummeret. Oddveigs kollega på den koselige butikken ordnet opp. Så langt alt vel. Det var da jeg skulle spørre om veien til hotellet den første overraskelsen kom.

– Best Western et elller annet. Hvor langt herfra er det?

– Det er i hvert fall ikke i Holmestrand. Kan det være i Horten, var svaret.

–  Hallo, Best Western Kongsberg, svarte en vennlig damestemme i andre enden av røret.

– Kongsberg??!! Jeg skal bo i Holmestrand.

– Dette er i Kongsberg. Hva var navnet?

– Håland, ja. Jo, det stemmer. Du skal bo her i natt.
 
Med høy puls lette jeg febrilsk opp hotels.com-appen. Hvor surrete går det an å være? Søkte meg kjatpt fram til hotell i Holmestrand, og der dukket dette Best Western Kongsberg opp. Se der. Men det lå fremdeles i Kongsberg, halvannen kjøretur unna.

Hotellet ble avbestilt i siste sekund, og vi fikk hjelp til å booke et rom på Holmestrand fjordhotell. Der var det ledig, og vi kunne få et rom med utsikt mot fjellet. Helt okei.

Så var det pizza. Det er standard dagen før et maraton. Pizzabakeren, hvor er det? Nei, i Holmestrand er det ingen Pizzabakeren, ei heller Dolly Dimples. Men det fantes et sted nede på brygga.

Det ble pizza med kylling, som ved første øyekast så god ut. Og den smakte godt. Men det var noe som ikke stemte. Vi følte oss ikke helt vel, noen av oss, og det ble en relativ tidlig kveld, etter at den rette rødfargen på neglene hadde blitt påført. Man løper aldri et maraton uten neglelakk - er du gal?

Jeg sov ikke helt godt den natta, for vi måtte ta til takke med ei litt smal seng og gadd ikke betale ekstra for utsikt mot fjorden. Det var ikke det som var årsaken, snarere en kombinasjon av travel jobbuke, mange tanker i hodet og feil hotellbestilling.

Endelig ble klokka sju om morgenen. Det hadde sluttet å regne, men skydekket lå likevel lavt. Jeg sjekket værmeldinga som varslet sol. Forsiktig optimisme. Pizzaen fra i går kjentes ikke fullt så god ut. Litt mindre optimisme. Kaffen på sengen var imidlertid en opptur, og smakte godt -  det samme gjorde frokosten en time senere. Pakking, valg av kort eller langt til å løpe i, og en tur ut på brygga utenfor hotellet. Der ble det også tid til en kaffekopp.

Stillhet, men likevel litt urolig stemning. Var denne løypa så lett som ryktene vil ha det til? Skal jeg prøve å perse nå, ei uke etter sist maraton? Jeg klarte ikke ta et valg. Fikk ta det da startskuddet gikk heller.

Rusletur bort til start. Finne garderoben. Skifte. Ut til start ti på 11. Start kl 11. Usikkerheten gnaget fremdeles; gå for pers eller gå for anstendig tid, eller bare få for medalje uten tidsmål?

Der - det var bare å løpe. To runder med 1 km før vi skulle begi oss ut på 8 runder, hver på 5 km. Det gikk fort. Like fort som i Barcelona. Sånn persefort. 1 km ble til 5 som ble til 10 som ble til 15. 3.30-ballongen lå like rundt oss. Beina var slitne, men det så ut som vi løp uanstrengt (ifølge de som stod på sidelinja).

Bakke, bakke, bakke og et 100-150 meter langt strekk med sørpe. Tilsammen sugde det for mye krefter. 19.2 km-skiltet. Det var fremdeles persefart, selv om det gikk litt saktere. Nei, dette kostet for mye. Eller gjorde det det? Vi klarte ikke å ta et valg før det var gått enda en kilometer. Nei, det får bli ei anstendig tid, i stedet for pers.

Det ble 20 hyggelige kilometre avslutningsvis. Humøret steg, smilet var på plass. Sola skinte fra skyfri himmel. Men hver kilometer kostet. Hver eneste lille bakke kostet krefter. Hele dette maratonet kostet krefter.

Vi diskuterte høydemetre. Oddveig tippet 350, jeg tippet 300.

Inn til åttende og siste runde. Der stod Kamilla, som skulle løpe 10 km. De heiaropene var gull verdt. Det var også tilropet fra motsatt side. Takk til deg, Trude, som på klingende sørlandsk fikk sagt at du også het Trude og at du leser bloggen min. Det ga boost til de neste noen og tusen stegene.

Jeg hadde slengt fra meg genseren jeg hadde under t-skjorta på første runde. På den åttende runden plukket jeg den med meg, og fra det stedet gjensto 3 km til mål. Jeg ga beskjed til dama på balkongen på andre siden av veien at det var siste gang hun så oss i dag, og gutta i svingen i bakken opp til skolen fikk beskjed om at de måtte se ekstra godt, for nå var ute på siste runde.

Det er lov smile litt når man har litt i underkant av 2 km igjen av et maraton.

Så kom det befriende skiltet. 41.2 km. Vi var nede ved sjøen. Bare to sletter igjen. Ingen flere bakker.

Der - målpassering og stor lettelse. Jeg har aldri tidligere kjent at en medalje føltes så fortjent som akkurat da.

Bilder fra bryggekanten. Strålende sol fra knallblå himmel. Posering. Alltid posering etter et maraton.

Dusj. Forte oss i bilen. Hvor skulle vi spise? Mc Donalds i dag? Burger King? Og hvor fikk vi tak i take away-kaffe i denne lille byen`?

Men aller først mått høydemetre-spørsmålet besvares?

Jeg koblet pulsklokka til Garmin-appen på telefonen.

348 høydemetre.

Godt medaljen var fin. Og 3.39.07 er til å leve med.