«Du bare løper og løper, du..»

Nei, jeg gjør ikke det, men noen kan kanskje oppfatte det slik. Jeg løper mye, men jeg løper ikke hver dag, selv om fire-fem posts på Facebook og Instagram hver uke, for noen, indikerer at det er langt oftere. Har postet et par innlegg om temaet tidligere, men mener det tåler dagens lys nok en gang.

Selv om jeg ikke trener mer nå (faktisk langt mindre) enn jeg gjorde før de sosiale mediers inntreden i folks liv, er det omtrent det første folk jeg ikke har sett på en stund, kommenterer når jeg støter på dem. «Du bare løper og løper, du...». Tja, hva skal man svare. Ved flere anledninger tar jeg meg selv i å bortforklare eller forsvare, helt automatisk, uten å vite hvorfor.

Jeg føler absolutt ikke jeg trenger å forsvare 50-60 km på beina hver uke, men snarere fortelle hvorfor jeg løper. Årsakene er mange og de gagner menneskene jeg omgås.

Å være i god form gir selvsagt positive ringvirkninger, det er ikke noe nytt. Den fysiske tilstanden gjenspeiler ofte den psykiske, og det gjelder meg i aller høyeste grad.

Jeg blir ei bedre mor, jeg yter mer på jobb, og jeg blir i generelt bedre humør, som fører til økt tålmodighet. Jeg lærer å bli strukturert, jeg får bedre vilje og ikke minst smitter det over på barna (tvilinggutter, 11 år gamle), som ser det som helt naturlig at mor trener. De stiller aldri spørsmål om hvorfor, men heller om når på dagen jeg skal ut å løpe. Ettersom de har blitt eldre, hender det oftere at de ønsker å bli med, og ingenting er kjekkere enn å løpe 6-7 km sammen med en av dem eller begge.

Etter at jeg begynte å strukturere løpetreninga for fire år siden, har det gjennom løpskonkurranser både hjemme og utenlands, dukket opp mange nye bekjentskaper, noen av dem har også blitt veldig gode venner.

Jeg forstår veldig godt at mange av mine følgere på Facebook irriterer seg over løpeselfies eller bilder fra kortere og lengre treningsturer - det får så være. Eksponeringen av mine løpeaktivitet er selvvalgt. Så skal jeg innrømme at det hender at jeg av også lar meg irritere over enkelte ting og statusrapporter på FB og Instagram. Jeg irriterer meg eksempelvis over de stadig perfekte hjemme-hos-bildene som legges ut  - jeg gjør faktisk det. Tenker hvordan i all verden de får tid og råd til å holde huset så til de grader perfekt - på samme måte som enkelte sikkert lurer seg grønn over hvordan jeg klarer å prioritere fem-seks treningsøkter i uka. Kanskje drømmer jeg innerst inne om å ha det fint og flott hjemme, jeg også, og at det er derfor jeg skroller meg fort nedover. Mulig det innimellom - men jeg kommer ikke med sure oppstøt eller sviende kommentarer av den grunn, og lar også å bemerke det hvis jeg treffer vedkommende på gata..:-) og heldigvis, som oftest lar jeg mer heller motivere til å ta ei ekstra ryddeøkt i heimen.

For meg er eksponeringen av løpinga like mye et behov for å dele min entusiasme og glede over at jeg er i stand til å løpe mil etter mil etter mil. Verdien av positive tilbakemeldinger om at jeg er motivator og får folk til å snøre på seg joggeskoene, er gull og overstiger skuffelsen av de som er mest opptatt av å kritisere.

Å løpe gjør meg til en bedre utgave av meg selv.