Søndag løp jeg for de som ikke kan. Og det var en heidundrande flott opplevelse. Prinsippet var like kjekt som det var enkelt; en følgebil startet en halvtime etter løperne og økte farten for hver km som gikk, det vil si at du måtte løpe med fortere gjennomsnittsfart dersom du skulle nå 20-25 km i forhold til å løpe 10-15 km. De fleste ble tatt igjen av følgebilen før 22-23 km, og jeg nådde målsettingen om å passere 25 km-skiltet.
Løpsopplevelsen og dagen kan du lese om nedenfor.
Søndagens Wings for Life Worldrun var en eneste stor opptur. Uka i
forkant ble gjennomført i hvilemodus-stil, med kun to løpeturer; en
rolig mil, samt en middels intensiv bakkeintervall-økt. Deretter fulgte
fire dagers løpshvile, som beina og kroppen min sikkert hadde godt av.
Da jeg ankom Stavanger stadion, omtrent en time før start, var det
allerede mye folk på området. Spente, men veldig blide løpere, blant dem
alpinesset Aksel Lund Svindal og langrensstjerna Heidi Weng. En det var
knyttet store forventninger til på forhånd, var en av landets fremste
ultraløpere, Svein Ove Risa. Undheim-løperen er i form for tida, og
hadde klare ambisjoner om minst å runde 50 kilometer før catcher-bilen
tok han igjen.
Det ble 63, 3 km og nasjonsvinner. Lund Svindal sa seg fornøyd med 28
km, og innrømmet at kilometrene etter halvmaraton var tunge. Likevel -
alpinisten strålte som ei sol da han ankom Stavanger stadion etter
gjennomføring.
For min del ble løpet en opptur. Jeg hadde på forhånd regnet ut
hvilken gjennomsnittsfart jeg måtte ha for å nå 25 km-skiltet, nemlig
5.05 - det burde være innen rekkevidde, selv om jeg tidligere ikke hadde
løpt så langt med så høy hastighet, det lengste var halvmaraton med
snittfart på 4.47.
Det er like artig i hvert eneste løp å se hvor mange som spurter av
gårde akkurat i det startskuddet går. Etter flere år med lange løp på
samvittigheten, vet jeg at det straffer seg, iallfall for de som ikke er
så vant med å løpe lengre enn 10-15 kilometer. Det viste seg å stemme.
Deltakere som la av gårde i et rasende tempo, så jeg igjen da jeg
passerte dem rundt 18-20 km.
Et stykke hadde jeg følge med en annen RW-blogger, nemlig Kari F.
Lingsom, som var guide for blinde Eline Øidvin. I tillegg traff jeg også Anna, som jeg også møtte i løypa under Berlin maraton i 2012. De holdt en god rytme og
endte til slutt opp med å runde 26 km-merket.
Etter at jeg måtte gi slipp på den kule og spreke trioen, fant jeg et
par andre løpere som holdt mitt tempo, og vi motiverte hverandre litt
underveis. Ved 14 km var optimismen stor - beina kjentes lette ut og jeg
hadde god tro på at jeg ville klare målsettingen, kanskje enda lengre.
Motivasjon var det også å vite at mine foreldre og to tvillinggutter
skulle stå og heie langs Solastranden, like etter 20 km. Også på det
tidspunktet følte jeg det gikk greit, selv om jeg så at tida per km steg
til over 5.00, den hadde ligget stabilt på 4.55-4.59 på nesten hver
eneste kilometer hittil.
Fra 22 km var det en liten stigning i løypa, og
da sank også farten, dog uten å ødelegge for målsettingen.
Hundre meter
lengre framme så jeg en tidligere elev og bestemte meg for å henge på
han til 25 km. Like før den magiske grensa kom til syne, hørte vi
catcher-bilen i det fjerne, men en fin sluttspurt gjorde at vi kom oss
over på rett sid - det var det tre-fire deltakere bak oss som ikke
greide. 25.03 lyder den offiiselle distansen, mi egen klokke viste 25.2
og gjennomsnittsfart på 5.03.
Til slutt; et fantastisk løp, med god stemning på veldig mange steder
i løypa, profesjonelt opplegg med det du kunne tenke deg av påfyll ved
drikke- og matstasjonene, som dukket opp hver femte kilometer.
Dette
frister veldig til gjentakelse, rett og slett - kanskje et annet sted i
Europa i 2015? Artig å løpe på distanse og ikke på tid.
