mandag 30. januar 2017

Tenk at jeg fikk oppleve Bergen i sol

21. januar. Ikke akkurat en dato man forbinder med personlige rekorder. Det var heller ikke intensjonen da jeg løp mitt andre maraton på bergensk jord sist helg. Men det ble det.




– Jeg tar det som en rolig langtur.

Right. No.

Det er neppe noen av mine løpevenner som noen gang kommer til å tro på den setningen der. Den er oppbrukt. Av de 27 hittil fullførte maratonene kan jeg telle på én hånd de jeg ikke prøvde å forbedre tida mi på, hvis jeg er dønn ærlig.

Sist jeg løp maraton i Bergen, sverget jeg dyrt og hellig på at det skulle jeg aldri gjøre igjen. «Helvete mellom de sju fjell», kalte jeg blogginnlegget den gang, den siste lørdagen i april 2015. Det striregnet, blåste i alle retninger og var fire plussgrader da starten gikk nede i sentrum kl 9.



Den opplevelsen kan du lese om HER.

Kontrasten kunne neppe blitt større til den tredje lørdagen i januar 2017. Da jeg våknet (i samme seng jeg overnattet i sist jeg var i Bergen - takk Lykke, for at du lånte den bort), forventet jeg hagl på ruta, men i stedet var det solstråler som fant veien gjennom en liten glipe i gardinene. Jeg drømmer, tenkte jeg først. Men det gjorde jeg ikke.

Kaffe. Svare på noen meldinger som hadde tikket inn i løpet av morgenen. Prate med vertinnen, og til sist krølle håret. Ja, du leste riktig. Jeg ville ha fin hestehale siden det tross alt ikke regnet. Hestehalen min er defintivt finest med litt krøll.

Med rette stylen på hestehalen bare det av gårde til Fana stadion. Jeg simpelthen elsker slike gamle fotballstadioner, og minnene gikk 30 år tilbake i tid, da jeg så mine lyseblå helter spille kamp her. Denne lørdagen var det ikke skruknotter, men lette løpebein som trippet av gårde i enda lettere løpesko i gangen utenfor garderobene.

Fire damer til inne for å skifte sko og gjøre den siste finishen. Praten går lett. Som alltid. Noen skulle løpe sitt 170. maraton eller der omkring. Jeg håpet å få huket av nummer 27.

Jeg gikk ikke ut på løpebanen og bortover mot start før klokka nærmet seg 11. Der traff jeg på to gamle kjenninger fra Jæren, som til sammen kan skilte med langt over 300 maraton. Fine folk. Blide menn. Det liker jeg. Og så fikk jeg posere litt samme med de og vise fram den krøllete hestehalen.



Skal jeg bare legge meg bak de, tenkte jeg rett før troppene skulle samles og startskuddet smalt. Rundt første sving tenkte jeg at jeg bare løper og ser det an. Opp en bakke, ned en bakke, opp igjen, litt ned og opp. Huff, gidder jeg dette egentlig, tenkte jeg seriøst, før jeg så framfor meg. Ei lang slette. Jeg er ikke god i bakker, men jeg har kontroll på beine strekk. Km-tida lå stabilt rundt 4.50 og godt under skjema til 3.30.

Jeg hoppet over både første og andre drikkestasjon, og tok første glass med cola der vi skulle snu, ved 10,5 km-merket. Et halvt glass cola, litt banan og en bit energisjokolade som lå der.

Jeg hoppet over fjerde matstasjon også, før jeg tok et halvt glass cola til. Vann, cola og sportsdrikke var alternativene

Klokka spilte på lag. Det gjorde beina også, selv om returen tilbake til Fana stadion føltes litt lengre enn den første drøye mila. Like før passering av halvmaraton, kom monsterbakken. Flere hundre meter oppover, nokså bratt, før vi rundet 21.1 kilometer.

En ny runde, litt opp, ned, opp igjen, litt ned og opp og den lange, gode sletta. Kalandsvatnet (som jeg fikk vite det hetet) lå blikkstille. Det var knapt et vindpust i lufta. Jeg hadde kastet både pannebåndet og hanskene halvveis. Det var vårlige tendenser og vel så det.

Jeg hoppet over et par drikkestasjoner til, før jeg vendte for andre gang ved ca 31.5 km. Halvmaraton-folket, som hadde startet halvannen time seinere, kom imot i flokker. Det var en del folk i løypa og jeg passerte flere som løp halve distansen denne lørdagen.

Km-tida bikket 5.00 i flere km på rad og jeg innså at 3.30 ville bli ei tøff grense å bryte, selv om jeg lå helt på vippen. Kan klare det, kan ikke. Kan, kan ikke. Jeg følte jeg stirret mer på klokka enn framover, for jeg blir litt nerd på km-tider underveis.

– Heng på meg, sa en fyr som kom løpende bakfra. Han var lett i steget.

- Jeg har liksom bare løpt 39 km, svarte jeg.

– Ja, men du ser da pigg ut, kom det kjapt.

– Okei, da. Jeg prøver.

Jeg hang på vedkommende i 2,6 km, til den monsterbakken kom mot meg for andre gang. Rullegardin ned. 3.30 kunne ryke og reise.

Men jeg kom til toppen og da var det bare å sette farten opp igjen. Det kunne faktisk skje at målet som ble til underveis, kunne nås.

Et fotballag som trente i tribunetrappene vet ikke hva det går i, tenkte jeg. Hoppe i trapper. De skulle prøvd 42 km i beina.

200 meter igjen. 100 meter. 50 meter. 20 meter.

3.30.01-02-03-04-05-06-07.

3.30.07 og et fint snapsglass i stedet for medalje.



Bergen leverte. I januar. I 10 grader og sol, uten sjenerende vind.











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar