torsdag 5. januar 2017

Aruba var fint, det

Etter Curacao, ventet noen dager på Aruba. Kritthvite strendeer, svaiende palmer, flere kilometre i beina og litt annerledes enn jeg hadde forventet.


Etter et lite feiltrinn fra bookingansvarlig (meg), for flyturen fra Curacao til Aruba, kom vi oss ombord på flyet som skulle ta oss til Aruba. Jeg hadde ikke gjort veldig grundig research for denne populære karibiske øya, men Aruba er Aruba, liksom - tenkte jeg.

Det er nesten ikke lov å si, men jeg ble litt skuffa. Ikke av strendende, for de skinte mot oss om i et hvilket som helst glossy reisemagasin, men av atmosfæren. Det var amerikanisert fra ende til annen - for mye etter min smak. Jeg liker ikke Hard Rock Café og Mc Donalds-logoer som slåss om oppmerksomheten til amerikanerne som kommer seilende inn med cruiseskipene fra Miami. Det blir ingen sjarm over det hele. Synes jeg. Andre har sikkert en helt annen oppfatning.



Vel - Aruba-oppholdet startet med en rekreasjonsøkt etter de 42 kilometrene dagen før. Det vil si 5 km rolig løp på mølla for meg, pluss lett styrketrening, anført av Kathrine. Deretter ventet solsenger med hvite, tjukke og myke madrasser og god mat servert på stranda.



Når man er på tur med Kathrine, går man. Man går mye. Veldig mye. Og løper. Man løper mye. Veldig mye.


Det er en utrolig grei transportmåte, fordi vi får sett masse vi hadde gått glipp av fra baksetet i en taxi. Vi gikk til én by den ene dagen og til den hovedstaden Oranjsestad som lå i motsatt retning, den neste. Og vi løp. 12 km den ene morgenen, hvor turen gikk langs sjøen og 11 km dagen etter, til øyas eldste kapell og i ulendt terreng, ledsaget av en innfødt vi traff under maratonet på Curacao, som også drar rundt i verden og løper. Vi var også så heldige å få hilse på de to flotte guttene hans og se hvor han bodde.




Jeg kan ikke skryte på meg 11, men 10 kilometer den siste dagen. Jeg gikk nemlig på slutten, for da kom tårene. Det toppet seg bare. Ei uke på farten, 115 km på seks dager i banken, og savn etter gutta hjemme, kombinert med slitne bein. Da er det lov å felle en tåre og to.


Det var vel kanskje de ti minuttene i løpet av ei uke, hvor smilet og latteren ikke satt løst. Jeg kan sitte her noen dager ut i 2017 og se tilbake på et fantastisk fjorår, hvor opplevelsene stod i kø, hele ni nye kom på lista, og nå er jeg over halvveis. 26 er unnagjort, 24 igjen før prosjekt 50 før 50 er ferdig. De to siste årene har jeg løpt maraton første helgen i advent - altså i slutten av november.

I 2015 gikk turen til Firenze, og i 2017 håper jeg på nok et sted der temperaturen ikke ligner på den norske på den tida av året.









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar