Tittei - bilde i speilet i en idrettshall før avreise.
I går dro jeg til «Okka by» med null forventninger til egen prestasjon. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg skulle løpe rundt 1.45 fordi det kommer to lange løp nokså tett framover. Men så er det noe med at når man kjenner man har det lille ekstra. Og det merket jeg allerede etter 2-3 kilometer. I dag er det noe på gang, tenkte jeg, og fokuserte på å holde trøkket så lenge jeg orket. Og jeg orket helt inn denne gangen. Ingen vondter, ingen vegg, ingen tegn til at jeg måtte roe ned, selv om det gitt bittelitt seinere de to siste kilometrene.
1.38.43 ble den offisielle sluttida, som er forbedring med 2 minutter og 44 sekunder, ei tid satt for nøyaktig tre år siden. Jeg har jo ikke løpt så mange halvmaraton, synes det er pes, for man må løpe så raskt..
Men nå ser jeg at systematisk trening over tid (siden mai i fjor) har gitt resultater - til de grader. Det nytter ikke å drive med lapskaustrening dersom man ønsker framgang. I hvert fall ikke for et treningsprodukt som meg. Jeg eier ikke talent for løping, kroppen min er ikke bygget for lange løp, men eksplosivitet (det har jeg til og med fått bevist gjennom et forskningsprosjekt på NIH i begynnelsen av 1990-tallet, at jeg her overvekt av muskelfibertype II).
En annen ting med at de lokale løpene er i gang igjen, er at man treffer så mange kjekke folk. Man treffer kjente som man har dratt på maratonturer med, og man treffer folk man har blitt kjent med via sosiale medier.
Kirsti Johnsen Skåtøy har jeg fulgt på Insta lenge. Ultrasprek, og vant hele løpet med 1.27. Kul dame.
Veldig, veldig hyggelig lørdag ettermiddag i Egersund - et arrangement som er helt herlig og av den litt gamle sorten, som er ultrasjarmerende.
Ann Iren Undheim perset også, med 1.40.06. Sprek dame fra Undheim. Her etter målgang.
Siden jeg ble glemt i 2014, da jeg hadde fullført mitt tredje halve der, fikk jeg både 3 år og 5-årspremie i går.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar