Intervaller med de beste

I ei  jærsk bygd i Arne Garborgs rike, som knapt teller tusen innbyggere:
Klokka har såvidt passert 18, og ni menn og to damer er i gang med oppvarming før kveldens intervalløkt. Etter en halvtimes oppvarming (og rundt 5,5 km løping) venter gruppa i spenning, det er nemlig ingen hvem som helst som skal bestemme hvilke intervaller man skal gå for i dag. Vedkommende hadde landets beste maratontid i 2011, satt i den rekordraske Berlin-løypa (2.25.50)

Han løp også to maraton på seks timer i et ultraløp i hjembygda Undheim i begynnelsen av november og skal representere de norske fargene i EM/VM 100 km i Italia 22. april. Men det er også mange andre sterke løpere, som kan skilte med svært respektable tider i både hel- og halvmaraton, som er med.

Her fra 10x1000 meter fra torsdag 2. februar. Litt snø og 

småglatte veier er ingen hindring for disse ivrige løperne på Undheim.

To ganger tidligere har jeg vært med denne kjekke løpegruppa, hvor drøsen sitter løst og fast under oppvarminga, mens pulsen når uante høyder når den virkelige treninga er i gang. 10 x1000 meter for to uker siden, og 5x2000 meter (jeg var med på fire) fra sist uke kjennes nesten enda i beina...

Kveldens alternativ ender på 6x5 minutter, dvs at vi tar start ved utgangspunktet hvert sjette minutt. Noen løper 1,5 km på disse fem minuttene, mens andre, som meg, klarer 1,1. Poenget er at gruppa samles i pausene.

Etter endt intervalløkt, er det et par kilometers nedtrapping og pulsklokka viste fine 13,5 kilometer da jeg kom tilbake til bilen. Jeg er glad for at jeg har blitt så godt tatt i mot, og det som begynte som et jobbprosjekt, har blitt et privat løpeprosjekt. Jeg har tro på disse kara. De kan løpe, og de vet hva som skal til for å senke tidene på lange distanser. Den positive stemningen som råder, får jeg på kjøpet.

I aksjon torsdag 9. februar. 

(Foto: Filip Blauuw)

Oksygenopptak og slikt

Okei, jeg innrømmer det først som sist;  jeg har kanskje ikke vært en typisk «O2-snapper», som vi kalte utholdenhetsutøvere da jeg studerte ved Norges idrettshøgskole på begynnelsen av 1990-tallet - men jeg har heller aldri mislikt å løpe, selv om jeg helst så at distansen ikke oversteg 7-8 km.

 Fremdeles optimist, Midt i testinga. Fysioterapeut Stian Rosnes har kontroll.

(Foto: Filip Blauuw)

Etterhvert, og som et supplement til håndballspilling, styrketrening og sykkelinstruktør-rollen på SATS, har jeg trivdes med å gjøre 30-40 minutters løpeøkter, fordi det var tidsbesparende trening - ikke fordi jeg hadde som mål å delta i konkurranser.

Langt om lenge kom jeg likevel dit. Via diverse sykkelritt, stilte jeg i november 2010 på startstreken i mitt første løp, et halvmaraton. Fram til den tid var den lengste tilbakelagte turen jeg hadde tatt på beina, 14 km. Med en fersk bronsemedalje fra veteranmesterskapet i håndball (jada, vi ble bedre enn alle Larvik-veteranene, men klarte ikke hamle opp med kjappe trøndere) og et enda ferskere overtråkk, stilte jeg likevel opp i min første løpskonkurranse seks dager senere.

Men det gikk greit, og jeg ble hekta Siden har jeg slitt ut joggeskoene litt oftere enn normalt.

Mye vil også ha mer. Man leser mer om løping, henter fram gamle notater fra studietida og tenker i sitt stille sinn at man skal jammen gjennomføre en slik maksimal oksygenopptak-test. Bare for å slå i bordet, få det sort på hvitt at formen er som en hvilken som helst topptrent noen-og-tjue-åring. Proppfull av selvtillit troppet jeg derfor opp hos Stavanger idrettsklinikk for et par uker siden og tenkte det var en smal sak å få det der papiret som viste en verdi på minst 50. Så lett var det ikke, og jeg gikk slukøret av testmølla.

Sliten etter 14 minutters knallhard jobbing.

(Foto: Filip Blaauw)

Resultatet: Ikkje bra. Eller - jeg befinner meg øverst på tabellen for kvinner mellom 40-49 år, men det var liksom ikke nok for meg den dagen. Heldigvis er jeg av typen som legger skuffelser raskt bak meg og ser framover. Framover mot neste test. Det er seks uker til, og forhåpentligvis akseptabelt nok (for egen del) til å publisere.

For ordens skyld: Det maksimale oksygenopptaket (VO2max) beskriver hvor mye oksygen kroppen klarer å ta opp per minutt under maksimal anstrengelse, som oftest oppgitt i ml/kg/min.

Funfacts om VO2max:

• Bjørn Dæhlie har det høyeste målte opptaket her til lands noensinne, på 96 ml/kg. 
• Thor Hushovd og Ole Einar Bjørndalen har et opptak på 86 ml/kg.
• Strømgsgodset-spiller Anders Å. Konradsen slo til med imponerende 75 ml/kg på måling.
• Gjennomsnittet for norske fotballspillere i eliteserien er 63 ml/kg.
• Frank Shorter ble olympisk mester i maraton i 1972 med et maksimalt opptak på 71 ml/kg. 

Run ´til you hit a wall...

... and then fly over it.

Akkurat i dag følte jeg at jeg verken løp gjennom eller over «veggen».


Jeg følger Marius Bakkens program «100 days to 4 hours marathon», og er på dag 2 i uke 5 av totalt 14 uker. Siden London kommer litt før den tid, må jeg kutte ut ei av ukene, men det gjelder ikke inneværende uke. På grunn av typisk surt vestlandsvær, fristet det overhodet ikke å ta kveldens økt utendørs, og det ble nok en date med tredemølla på SATS. Det har skjedd altfor ofte i det siste - leggene liker best naturlig underlag, men av og til lokker det bedagelige framfor det ubehagelige.

32 minutters økt med temposkifte hvert andre minutt er tyngre enn det høres ut. Bakken opererer med ulike nivå i programmet sitt, fra 5.51 til 4.55 min. per km, så farten lå innenfor denne tidssonen. Ikke særlig fort, iallfall ikke utendørs, men intervall uten pause, med fartsvariasjon, og attpåtil på underlag som gir motstand, er tungt. Med 10 minutters oppvarming og 5 minutters nedtrapping ble det ei tålig kort økt - men jeg tror uansett leggene skal få hvile i morgen. Trolig vil veggen bli lavere til neste økt som venter torsdag - nok en intervalldag, sammen med noen av landets beste langdistanseløpere.

Mens vinteren fremdeles holder litt igjen, er det greit å vite at London i slutten av april byr på helt andre forhold. I New York i november bød selve løpsdagen på sol fra skyfri himmel og 18-20 grader.

Joggeskomania

Jeg kan ikke få nok joggesko, og hittil teller samlingen 10 par. To av dem bruker jeg riktignok til å løpe med, men de åtte andre parene er favoritter til jeansen. Her er to i spreke farger fra Nike, som uheldigvis ikke shipper til Norge. Men er du på reise, har både London og Berlin (sikkert flere andre europeiske storbyer, evt NY hvis du er så heldig) fantastiske Nike-towns.

Nike Lunarglide 3+

Det finnes heldigvis flere lokale sportsbutikker som fører masse sprekt Nike-tøy og sko, sjekk ut

http://gsportjaeren.blogg.no/

En tøff tur

Med gårsdagens kjappe 12 kilometre i beina, skulle jeg egentlig bare legge ut på restitusjonstur i dag. Men når man kommer i gang,  kaster et blikk på klokka som viser gunstig kilometertid (rundt 5.00) og beina tilsynelatende er friske og raske, tar ivrigheten overhånd. Med drøyt to kilometre igjen av formiddagens løpetur, ventet en 600 meter lang bakke, og beina virket med ett litt mindre pigge enn for en time siden. Litt stive bein, til tross - treningsuka har startet med et brak, og kommer til å fortsette med småtøffe økter de neste dagene. London maraton er ikke lenger et mål "i uoverskuelig framtid", men i skrivende stund 76 dager unna.

Dagens økt gikk fra Stavanger lufthavn til Sandnes, det vil si Høyland kirke, og på forhånd tippet jeg lengden til 15-16 km. Det stemte godt, for etter 1 time, 17 minutter og 27 sekunder, viste pulsklokka nøyaktig 15 kilometer.

Like etter start måtte jeg bare stoppe for å knipse et bilde av Solastranden. Kulissene er det ingenting å si på, iallfall.