En ny erfaring

Lørdag stilt jeg på startstreken på halvmaraton-distansen under Oslo maraton, som ledsager for svaksynte Eline Øidvin. Hovedledsager var Pål Anders Ullevålseter, og assistent, sønnen Robin Ullevålseter. Deltakelsen var i regi av Aktiv mot kreft, og et mer organisert og tilrettelagt opplegg, skal man lete lenge etter. Helt supert. I teltet fantes både energibarer, frukt og drikke vi kunne forsyne oss med før start, og det ramlet inn sprekinger, som skulle løpe for en god sak. En av dem var Oddbjørn Hjelmeseth, og da jeg så barnslig at jeg ber om bilde...

På forhånd hadde jeg innbilt meg ei tid rundt 1.45, og tenkte at det var god trening i forkant av Berlin maraton som venter nå til helgen. Persen min lyder på 1.41.29, så jeg tenkte at det ble ei lang tempoøkt å løpe noen minutter senere. Mitt løpefølge er hakket bedre enn meg, med rundt ett minutt på halv og 12 minutter på helmaraton, så jeg tenkte jo at dette kanskje var litt i overkant. Uansett - det er alltid kjekt med nye utfordringer. Men jeg innrømmer at hjertet dunket på mer enn hvilepuls da vi stod på startstreken.

Eline er ei super, råsprek dame,  og veldig mentalt sterk. Hun åpner alltid knallhardt i konkurranser, og lørdagens halvmaraton var intet unntak. Med to blad Ullevålseter i spissen med humøret på topp, gikk det unna så det suste.

De første fire kilometrene ble unnagjort på 17 minutter, jeg ante ikke at jeg kunne løpe så langt så fort. Vanligvis regner jeg ut gjennomsnittstempo i forhold til oppsatt målsetting og starter bare bittelitt fortere enn det. For meg hadde nok 4.45-tempo vært mer enn nok i dette tilfellet, men jeg hang nå på.

Etter seks kilometer, lå de tre 150-200 meter foran, og jeg måtte bare innse at min jobb som ledsager var gjort. Jeg klarte ikke å holde følge lengre, og sånn var det. Den letteste utveien hadde vært å finne et punkt der jeg kunne hoppet inn igjen i løypa, men jeg tenkte at den medaljen ville jeg ha, og jaget 1.45-tida, som jeg opprinnelig hadde planlagt. Det gikk noe treigt fra 6-7 km og fram til 14-15, før jeg fikk dampen opp (?!) bakken til Botanisk hage. Og nedoverbakken gikk så det suste, og da var det bare å kjøre på videre bortover, opp og over broa, ned forbi Operaen og så plutselig var det bare 3 km igjen. Jeg så på km-tidene på klokka, som viste fine 4.40. Jeg var i slag igjen. Hurra. Glemt var den harde åpningen og glemt var de negative tankene i de 8-9 tunge kilometrene.

Opp mot Karl Johan, gjennom Karl Johan. Folk heia og jeg smilte. Prøvde i hvert fall. Jeg så på klokka. 1.43 var innen rekkevidde. Bakken opp forbi Stortinget føltes tung, men beina lystret selv om de var slitne. De siste 300-400 metrene var det bare å gi på, jeg hørte navnet mitt to ganger, og husker at jeg bannet til ei jeg kjenner (huff, men det får gå på kontoen for adrenalin og at jeg var sliten...).

Enden på visa ble at Eline måtte få ny ledsager (hang seg på en annen som lå like i nærheten) etter 13 km, da hadde også Pål Anders fått nok... Sønnen hadde hoppet av ved 9 km. De hoppet på igjen ved 18 km og geleidet henne inn de tre siste kilomtrene og en sluttid på 1.41.15 - det holdt til førsteplass i hennes klasse .

Tilbake til min egen avslutning - Mål. Klokka stoppet på 1.42.28 og det var slettes ikke ille, tross alt.

Jeg er kanskje litt skeptisk til Berlin akkurat nå, men det vil helst gå godt. Beina er noe stive to døgn etterpå, men en rusletur i kveld, ei intervalløkt i morgen og en rolig 8 km-tur torsdag morgen, må være fornuftig oppladning til den doble distansen.

Det er få ting som kjennes mektigere enn å løpe over målstreken ved Brandenbuger Tor. Og dessuten er det mer "komfortabelt" med 42, 2 sammenlignet med 21, 1.

Oslo maraton (halv)

For et par uker siden fikk jeg en hyggelig forespørsel om å være ledsager for Eline Øidvin, som skal løpe Oslo halvmaraton. Eline er svaksynt (har kun 10 prosent syn på det ene øyet) og trenger derfor ledsager i løpskonkurranser. Da kunne jeg bare ikke si nei. Både fordi Eline er ei super jente, sprek som bare det, og fordi jeg synes det er kjekt med nye utfordringer.

Vi har vel satt opp 1.45 som en slags målsetting, da vi begge (uæh), skal løpe helmaraton i Berlin bare 8 dager senere. Kjenner jeg Eline rett, går det nok noe minutter kjappere. Vel - den som intet våger, intet vinner, og jeg håper jeg henger med..

I regi av Aktiv mot kreft, skal jeg og Pål Anders Ullevålseter, være hennes to ledsagere, så her blir det bare å gi på...

 Her er jeg sammen med Eline (nummer to til høyre for meg), Kari Lingsom og Anna, under Wings for Life-run i Stavanger i begynnelsen av mai, da var Kari ledsager for Eline)

Løpetreninga denne uka blir derfor noe mer roligere, og det blir nok ikke fullt så mange tilbakelagte kilometre før lørdag ettermiddag. I dag var jeg ute på ei litt tøff løype i skogen, 7 km, men når halvparten går oppover, blir det ei god og intensiv økt, pulsen økes jevnt og trutt.

I morgen er det gjennomløping av løypa til Sandnes halvmaraton som går av stabelen 5. oktober, altså 7 dager etter helmaraton i Berlin. Jeg skal være fartsholder på 1.45, men "heldigvis" er vi flere, så jeg skal kun løpe den ene runden (løypa er 2 ganger 10,5 km). Regner meg jeg dilter etter på runde nummer to også i selve konkurransen, er jo greit å få fullført om ikke annet. Og ei tid rundt 1.50 går nok greit uansett, vil jeg tro... (kjepphøy nå..).

Torsdag blir det morgenløping, som har blitt en fast rutine, nesten uten unntak hver eneste uke - ei "lettvint" treningsøkt før det braker løs på jobb og når man kommer hjem er det bare fri som gjelder.

Framsnakking

Fikk lyst til å skrive et innlegg om broren (38 år) min. Kort fortalt var han en sprek kar, fotballspiller som han var og drev ellers med andre ting. Da han ble hekta på jakt og fiske, kom kiloene snikende på, det ble nok lange netter med cola og sjokolade langs elva eller ute i skogen.

For et drøyt år siden, eller kanskje enda litt lengre, startet han med turer i nærområdet (bor i et flott naturområde, med skog og nuter like utenfor stuedøra), kanskje ikke lengre enn 40-50 minutter. Det gikk i rask gange og de ble unnagjort tidlig om morgenen eller seint om kvelden pga jobb og familieliv. Kiloene raste av, sakte, men sikkert.

De relativt korte turene ble etter noen måneder erstattet av lengre turer, og gikk i stadig mer utfordrende terreng. På jobbreiser var treningstøyet og hodelykta med, likeså på ferieturer. Opp og hopp, gjerne klokka 5 om morgenen, for å bestige nok en topp.

Som da han var Skålatårnet, Norges lengste motbakke og1848 moh hvor han brukte 2 timer og 20  min opp. Nå er Hornidal rund, et av de tøffeste fjelløpene (75 km og høydestigning på hele 5600 meter) et mål for 2015. Og i høst skal han løpe sitt første halvmaraton. Forhåpentligvis (eller ikke) slår han ikke storesøstera....:-)  Men jeg skal være der og heie og lange drikke og gjøre alt for at han kan prestere maksimalt. Synd jeg ikke kan delta selv, men det er helgen før vi drar til Athen og løper helmaraton... Men jeg har blitt god til å heie på andre, spesielt de som står meg nærmest. Man får så mye mer igjen for å glede seg på andres vegne.

Jeg innrømmer at jeg motiveres av det broren min holder på med, og kanskje er det snart på tide å utvide horisonten til noe annet enn bare endeløse asfaltturer. Enn så lenge holder jeg meg på flat mark, kanskje med et par unntak når tida tillater det.

Insta-moments

I mangel på bloggmateriale, blir det å dele noen instamoments fra de siste ukene.

Følg meg gjerne: @trudehaland (har lukket profil, men godkjenner 99 prosent..)

 

Maraton nummer 9 ble en opptur

I all hemmelighet (nok en gang, og bare to uker i forkant), meldte jeg meg på Stavanger maraton, som gikk av stabelen lørdag. Det ble en opptur jeg ikke hadde turt å spå da jeg stod opp den morgenen, da angret jeg på hele påmeldinga...

Sammen med ei venninne, Oddveig (som debuterte, også det i all hemmelighet) kjørte vi av gårde til Stavanger kl 07.15 om morgenen. Da var frokost og en del Farris inntatt. Må si det er en helt annen ro å våkne hjemme i eget hus når man skal løpe langt, enn på et hotellrom, hvor man kanskje ikke sover like godt, og må stå opp i 4-5-tida om morgenen.

Oppladningen kunne vært bedre - det er hektiske uker på jobb, og hektisk på privaten, men jeg er ikke av dem som rømmer fra en påmelding (det har aldri skjedd). Tenkte jo at det skulle gå greit å løpe under fire timer, som jeg har gjort de siste maratonene, men var også forberedt på å overskride den grensa. Man vet jo aldri...

Kom til Stavanger stadion en time før start, som var satt til 8.30 - veldig beroligende å ha god tid. Det blir alltid litt småprating i garderoben med de andre damene som stiller til start, alle i den samme maratonmodusen - lett nervøs, i toalettkø, trippende og stadig vingling i forhold til antrekk. Kort eller lang arm, løpestrømper eller ei, hvilket skopar...I år stod 35 på startstreken, pluss 104 menn, skuffende få, egentlig, synes jeg.

Omtrent et kvarter før start... Tommel opp, kan dette gå godt , mon tro....

Da vi ruslet ned til banen, var det på med musikk i ørene. Jeg hadde lagt til 4-5 nye sanger, for iallfall ha noe nytt å høre på gjennom de fire neste timene. Starter alltid med en godlåt, som jeg vet får meg i godt humør, og prøver å fokusere og tenke litt de siste to minuttene før startskuddet går. 

Og når jeg først har tatt de første stegene, forsvinner nervøsiteten som hadde ligget og ulmet hele morgenen, som dugg for sola. To runder inne på stadion, ut i gatene, to kilometer, tre kilometer, fire og så ned til Mosvatnet for to runder der. Plutselig var det drikkestasjon og plutselig hadde jeg løpt 11 km på godt under en time. 3.55 var greit innenfor rekkevidde, tenkte jeg, men hadde i bakhodet at det var tre mil igjen...

 Her ved ca 10 km  - fin flyt (Foto: Einar Søndeland, Spirit friidrettsklubb)

Ved 14 km stod mor og far med banan og sportsdrikke, det smakte godt. På de to foregående stasjonene, hadde det kun vært vatn, og det holder ikke så lenge for meg.  Ved 15 km tok jeg igjen min tidligere sjef, som jeg kun så snurten av på de første killometrene. Jeg løp meg sakte, men sikkert forbi flere deltakere, og ved drikkestasjonen på 16 km, ble det litt sportsdrikke og 10 sekunders pust i bakken. Klokka var blitt 10, og fortsatt var det ingen tegn til det kraftige regnværet  som var meldt. Ideelle forhold, med vindstille og 16-17 grader, her var det bare å holde samme flyten. 

Halvmaraton ble passert på 1.55, tror jeg. og da var jeg innenfor skjemaet til 3.55, med enda noen minutter å gå på. Jeg regner noe kolossalt på km-tider mens jeg løper, og har full kontroll på (nesten) hvert eneste sekund. 

Ved 23 km stod foreldrene mine igjen, og også denne gang vanket det cola og banan. Jeg er fremdeles så barnslig at jeg synes det er kjekt når de stiller opp som støtteapparat, heier og oppmuntrer. Det gjorde de to guttene mine også, for da jeg rundet 25 km, stod de plutselig der, og da ble det et par munnfuller cola til. 

 Etter ca 400 meter (Foto: Kondis)

27 km. Joda, jeg kjente at jeg begynte å bli sliten, men farten lå jevnt på 5.25-5.35, og fremdeles, i mitt hode, var 3.55 et reelt mål for dagen. Det var jeg ganske greit tilfreds med. Jeg tok en ibux og paracet, som jeg alltid gjør rett før 30 km, mest for det psykiske. Og det funker. 

32 km, ny drikkestasjon og der stod gutta igjen. Greit å ha dobbelt opp. Jeg så bak meg, og prøvde å speide etter Oddveig, men så henne ikke. Prøvde å hente inn en mannlig løper som jeg så holdt samme tempo, for da jeg tittet på klokka, regnet jeg kjapt ut at 3-53-3.54 kanskje ville gå. 3.53.56 lød min personlige rekord på, satt i fjor på samme sted. Kunne jeg klare det med noen sekunders margin.

Jeg var ikke i nærheten av å møte noen vegg. Sliten, ja, men ikke utslitt, og ikke antydning til kramper. Motivasjonen økte da jeg så enda en mannlig løper foran meg, med Sjøforsvarets befalsskole trykket på jakka. Han gikk... Jeg løp forbi, og tenkte at han hadde fått svi for en altfor hard åpning.

7 km igjen  - vi svingte inn på en grussti og fortsatte derfra sammen med halvmaraton-deltakerne, som hadde startet 2 timer senere. Der så jeg jammen 1.50-ballongen, og man trenger ikke være god i hoderegning for kjapt å komme fram til at det for meg nå dreide seg om 3.50. Så på klokka enda en gang, og km-tida lå på 5.15. Jeg var fremdeles ikke helt i kjelleren, og fikk en skikkelig opptur. Jeg passerte ballongen, og klarte å øke tempoet bittelitt. Det var ingen bakker igjen, og snart gikk grusen over til asfalt. 

Like før siste drikkestasjon, da det gjenstod rundt 4 km, så jeg ei dame der framme som jeg hadde sett ved starten. Jeg økte igjen og passerte. Tok litt cola til på drikkestasjonen, og brydde meg ikke om at det rant nedover t-skjorta. Det regnet en del, men jeg så bare på tida og snudde hodet. 1.50-ballongen var fremdeles rett bak meg. 

2 km igjen - Er det mulig. Kan jeg klare 3.49? Garmin-klokka, ja hva skulle jeg gjort uten den, viste 5.05 i tempo, og jeg klarte å øke ytterligere. Under 5.00, opp en 200-300 meter bratt bakke. 1 km igjen, og km-tid under 4.30 - ho-ho-ho. Nedoverbakke i fullt firsprang, et par hundre meter rett fram og så svinge inn mot Domkirke-parken for de 300-400 siste metrene. Det var meg og klokka. 3.49.30 så jeg, og da hørte jeg far rope navnet mitt. Under 100 meter igjen.  

DER. 3.49.48 (42,3.km) - jeg stoppet klokka og satte meg på bakken. Ikke fordi jeg var aldeles utslitt, men fordi jeg ikke trodde hva jeg så. Jeg hørte noen rope på meg, og der stod gutta også, ganske så fornøyde med moras innsats.

På den offisielle lista stod det samme tid (Ultimate-appen), men ser i etterkant at den har blitt justert til 3.50.17, som da blir min offisielle personlige rekord. 

Og halvannet minutt senere kom Oddveig løpende over målstreken. For en debut (3.51.42), jeg er imponert og veldig glad på hennes vegne. Fantastisk innstats. Alle langturene våre denne sommeren har gitt resultater. Det nytter å løpe rolig når man løper over 20 km. Sterk i beina og sterk i hodet. Da går det som regel godt.

 Rett etter målpassering. Løpeglede.

Kjekt også å registrere at en bloggleser, Gro Anita Imsland, også gjorde en super debut, på 3.52.02 - koselig å treffe deg:-)

 Oddveig (bakerst) og Gro Anita Imsland, knipset av mor, ca 23 km.

 

 

25 kilometer til sen frokost

Lørdag stod planlagt 25 km på programmet. Og en avtale er en avtale. Det er både jeg og Oddveig enige om. Verdien av å ha en løpeavtale når det gjelder lange turer, er for meg utrolig viktig. Dessuten er det greit å vite at den man lager avtaler med, er av typen som aldri bryter.

Planen for lørdagen hadde blitt lagt ei uke tidligere. Opp tidlig for å få i seg god frokost og riktig dose kaffe, pluss nok drikke, før vi møttes kl 09.30. Det er verken for tidlig eller for seint for undertegnede, som likevel synes det er drøyt å stå opp før kl 8 på en lørdag. Men avtaler er til for å holdes så det var ingen bønn.

Vi hadde bestemt oss for halvannen runde rundt Frøylandsvatnet, som går gjennom to kommuner på Jæren og er en 16.6 km lang tur. Hvis man plusser på en halv runde, kommer man til 25. Derfor kjørte vi den ene bilen til cirka halvveis i løypa (bittelitt lengre) og den andre bilen tilbake til startstedet. Siden halvparten av løypa er asfalt og halvparten grus, bestemte vi oss for å starte med asfalt, som vi dermed ville få løpe to ganger. Greit, med tanke på at maraton faktisk går på asfalt, iallfall det vi skal delta på (Athen i november).

Utgangpunktet var å holde 6.00-tempo, men vi startet på 5.50. og ble liggende der gjennom nesten hele den første runden. Så økte vi gradvis, slik at gjennomsnittsfarten endte på 5.45.

Sluttid: 2.23.58, distanse: 25.06

Det betyr at hvis vi hadde holdt samme tempo i et maraton, hadde estimert sluttid blitt 4.02.  De siste 10 kilometrene ble unnagjort med snittider rundt 5.40 og under.

Lengre turer er planlagt, og vi skal nok ha et par over 30 km, men da må farten ligge rundt 6.00-6.10. Løpes det for fort på trening, kreves lengre restitusjonstid, og det er jeg ikke alltid like flink til.... Som regel blir det løping 5-6 ganger i uka uten alltid å tenke gjennom hvordan jeg restituerer etter hver økt. Det har jeg bestemt meg for at jeg skal bli flinkere til framover. Jeg sier ikke at det blir verdens enkleste sak, men jeg skal virkelig prøve. Vil jo ha nok sprut i beina til den dagen det virkelig gjelder - nemlig i konkurranser.

«Du bare løper og løper, du..»

Nei, jeg gjør ikke det, men noen kan kanskje oppfatte det slik. Jeg løper mye, men jeg løper ikke hver dag, selv om fire-fem posts på Facebook og Instagram hver uke, for noen, indikerer at det er langt oftere. Har postet et par innlegg om temaet tidligere, men mener det tåler dagens lys nok en gang.

Selv om jeg ikke trener mer nå (faktisk langt mindre) enn jeg gjorde før de sosiale mediers inntreden i folks liv, er det omtrent det første folk jeg ikke har sett på en stund, kommenterer når jeg støter på dem. «Du bare løper og løper, du...». Tja, hva skal man svare. Ved flere anledninger tar jeg meg selv i å bortforklare eller forsvare, helt automatisk, uten å vite hvorfor.

Jeg føler absolutt ikke jeg trenger å forsvare 50-60 km på beina hver uke, men snarere fortelle hvorfor jeg løper. Årsakene er mange og de gagner menneskene jeg omgås.

Å være i god form gir selvsagt positive ringvirkninger, det er ikke noe nytt. Den fysiske tilstanden gjenspeiler ofte den psykiske, og det gjelder meg i aller høyeste grad.

Jeg blir ei bedre mor, jeg yter mer på jobb, og jeg blir i generelt bedre humør, som fører til økt tålmodighet. Jeg lærer å bli strukturert, jeg får bedre vilje og ikke minst smitter det over på barna (tvilinggutter, 11 år gamle), som ser det som helt naturlig at mor trener. De stiller aldri spørsmål om hvorfor, men heller om når på dagen jeg skal ut å løpe. Ettersom de har blitt eldre, hender det oftere at de ønsker å bli med, og ingenting er kjekkere enn å løpe 6-7 km sammen med en av dem eller begge.

Etter at jeg begynte å strukturere løpetreninga for fire år siden, har det gjennom løpskonkurranser både hjemme og utenlands, dukket opp mange nye bekjentskaper, noen av dem har også blitt veldig gode venner.

Jeg forstår veldig godt at mange av mine følgere på Facebook irriterer seg over løpeselfies eller bilder fra kortere og lengre treningsturer - det får så være. Eksponeringen av mine løpeaktivitet er selvvalgt. Så skal jeg innrømme at det hender at jeg av også lar meg irritere over enkelte ting og statusrapporter på FB og Instagram. Jeg irriterer meg eksempelvis over de stadig perfekte hjemme-hos-bildene som legges ut  - jeg gjør faktisk det. Tenker hvordan i all verden de får tid og råd til å holde huset så til de grader perfekt - på samme måte som enkelte sikkert lurer seg grønn over hvordan jeg klarer å prioritere fem-seks treningsøkter i uka. Kanskje drømmer jeg innerst inne om å ha det fint og flott hjemme, jeg også, og at det er derfor jeg skroller meg fort nedover. Mulig det innimellom - men jeg kommer ikke med sure oppstøt eller sviende kommentarer av den grunn, og lar også å bemerke det hvis jeg treffer vedkommende på gata..:-) og heldigvis, som oftest lar jeg mer heller motivere til å ta ei ekstra ryddeøkt i heimen.

For meg er eksponeringen av løpinga like mye et behov for å dele min entusiasme og glede over at jeg er i stand til å løpe mil etter mil etter mil. Verdien av positive tilbakemeldinger om at jeg er motivator og får folk til å snøre på seg joggeskoene, er gull og overstiger skuffelsen av de som er mest opptatt av å kritisere.

Å løpe gjør meg til en bedre utgave av meg selv.

Nytt halvmaraton

For andre fredag på rad, ble trenings-halvmaraton gjennomført. Turen gikk rundt Frøylandsvatnet på Jæren og så løp vi 5 km ekstra, siden runden bare er litt over 16 km. Økta er selvsagt et ledd i oppkjøringen fram mot Athen i november, og derfor var min meddeltaker der, Oddveig Odland også med på turen. Det er mye morsommere å løpe langt når man er to, og denne ettermiddagen var det greit å ha noen til å pushe seg. Det gikk begge veier, for vi vekslet på å ha litt slitne bein.

 

Av og til er det ikke bare, bare, å dra rett fra travel jobbdag for å løpe 21, 1 km. Men det går, og det gir en god følelse og overskudd når det er unnagjort. Det er den vissheten og følelsen som driver meg til å løpe. Man orker mer og blir en bedre utgave av seg selv, ihvertfall gjelder det for meg.

Målet var å løpe litt fortere enn sist, da vi gjennomførte på 2.01. Etter en litt rolig start, gikk kilometeretidene veldig mye opp og ned, fra 6.15 til 5.30, opp til 5.50, ned til 5.30 igjen. De tre siste kilometrene ble imidlertid løpt med litt tempo, med 5.22, 5.11 og 5.03. Den avslutningen er jeg fornøyd med, det viser at det er litt futt i beina.

Flott løypenett

I går ble jeg vist ei fin rundløype (7.2 km) like utenfor stuedøra. Den startet på asfalt, og gikk 1.6 km oppover, før jeg la innover på grusstiene. Mye berg- og dalbane, men når du først har kommet deg inn i Melsheia i Sandnes, er mulighetene og løypevalgene utallige.

Grusstier, brede og smale, går på kryss og tvers, opp og ned, og du kan løpe her i flere timer. Dessuten er det flere mulige rundløyper med lys - helårsbruk, det liker vi.

Dessuten har jeg startet med styrketrening *kryss i taket*. Endelig. To kettlebells er planen, en på 8 og en på 12 kg, så får jeg supplere etter hvert. I går gikk det unna med lånt utstyr.

Øvelser:

Bein:

*Bulgarsk utfall 10x3 på hvert bein (stå med ene foten på en høyde og bøy andre dypt ned)
*Gående utfall over gulvet, 10 steg x3 på hver fot.

Overkropp:

* Triceps, 8 kg kettlebell 3x12 repetisjoner
* Skuldre, drag til hake, 8 kg kettlebell, 3x15 repetisjoner
* Biceps 12 kg stang med vekter, 3x12 repetisjoner
* Bryst 20 kg stang med vekter, 3x12 repetisjoner
* Mage, situps 2x50 reps rette, 2x30 med 8 kg kettlebell, skrå

Kan jeg ha dette programmet to ganger i uka, og bare variere øvelsene litt innenfor de samme muskelgruppene, er jeg fornøyd. Det er 200 prosent forbedring enn hva som har vært tilfelle de siste to årene, med totalt fravær av styrketrening, som jeg drev mye med tidligere. Gamle kunster skal vekkes til live, og det er faktisk GØY.

Retro-NIKE

Digger den nye t-skjorta fra NIKE i en kjempefin, fresh blåfarge med påskriften "RUN" og logo foran. Litt sånn passe retro-aktig, og så er den i det lette dri fit-materialet. Denne står definitivt på ønskelista.