Håpet som brast lenge før mål

En rød rose. En medalje. Ei flaske vann. Et par slitne bein i blå løpesko mot asfalten og noen tårer i ren skuffelse. Velkommen til mine første minutter etter målgang i søndagens København maraton.

 

At det likevel var en av tidenes løpsfester kommer man ikke bort fra. Men mer om det senere.

Jeg er alltid optimist og lever i et ukuelig håp om at 3.30-ballongen skal være bak meg i 42,2 km uansett. Viljen er større enn forstanden. All verdens snakk om slitne bein og at 5 maraton på 9 uker ikke er gunstig, preller av. Jeg lukker simpelthen ørene for den slags prat, som om det ikke angår meg.

Vel - i helgen var jeg klar for å erobre gatene i Kongens by. Med i følget var to andre damer, en debutant og hans fru som er en ypperlig materialforvalter som sørger for heiarop og cola på de rette stedene. Dessuten visste jeg om flere bekjente som skulle ut på samme ferd som meg.

Vi dro tidlig lørdag morgen, fikk installert oss og drukket kaffe i sola utenfor hotellet og hentet startnummer på messa - oppturen med messa var møtet med arrangøren av Odense (TH Run Travels) og den søteste lyseblå t-skjorta (Heia Sandnes Ulf) og en prat med representanten fra Firenze maraton.

Det var med skrekkblandet fryd og sommerfugler i magen vi ruslet tilbake utenfor Parken, hvor arbeiderne var i full gang med riggingen til morgendagens løpsbegivenhet. Så fulgte en god lunsj, kaffe og litt mer rusling i sentrumsgatene.

Jeg sover vanligvis godt, men natt til løpsdagen våknet jeg midt på natta, og fikk ikke sove igjen på flere timer, og klokka halv sju var det bare å komme seg opp og inn i dusjen for en oppfriskning. Løpetøyet hadde jeg gjort klart og bagen var pakket kvelden i forveien. Det var bare å smette oppi skoene, og tradisjonen tro går jeg aldri bort i det samme paret jeg skal løpe i.

God hotellfrokost. Kaffe. God tid. Det hjelper på nervøsiteten og sommerfuglene i magen. Etter å ha vurdert litt fram og tilbake landet vi på å gå de drøyt 3 kilometrene fra hotellet og bort til starten ved Islands brygge.

 Trude, Marianne, Birgitte og Kjetil - spent kvartett før start.

Det er noe spesielt å nærme seg startområdet i et maraton. Lukten av sportsdrikke og tigerbalsam i skjønn forening. Praten som går, og den evinnelige jakten på å finne den korteste toalettkøen. For min del ble det som så mange ganger før, bak en bil utenfor området.

Et pling og to i telefonen. Jeg sjekket kjapt. Det var fra løpevenninne Anja i GTI Stavanger.

Jeg hadde følge med en debutant for anledningen, og var også spent på hans vegne. Det er noe eget med den aller første gangen.

Ti på halv ti. Ti minutter før startskkuddet smalt. Jeg tok bilde av 3.30-ballongen i håp om at det kunne være et festlig minne etterpå, når jeg hadde sneket meg under min egen magiske grense og målsetting. For i mitt hode var viljen og troen som nevnt, større enn forstanden. Jeg både gruet og gledet meg til å løpe. Tittet opp på de orange ballongene nok en gang. Smilte litt for meg selv de siste minuttene før bølgen av deltakere gikk framover.

Jeg tråkket over matta og startet min egen klokke. Jeg ville åpne litt hardt for å ha sekunder i banken. De første 5 gikk lett, og jeg kjente ikke særlig til en stiv hamstrings i venstre bein som jeg var litt skeptisk til etter de 720 metrene i Holmenkollstafetten sist helg. 7-8-9-10 km. Passering på godt under 49 minutter. Jeg holdt meg godt under skjemaet for 4.55 per km, som jeg hadde planlagt.

Jeg var nærmere 3.20-ballongen enn 3.30. Smilte litt og tenkte at det var i dag som kunne bli dagen. 11-12 km. Smilet stivnet litt. Det var varmt. Jeg hadde med vilje hoppet over annenhver drikkestasjon for å spare sekunder. Stahet foran fornuft.

13 km. Et blidt møte med materialforvalter Linda og et par andre jærbuer som dannet heiagjeng. Jeg smilte og sa det gikk bra. For det gikk jo bra.

Eller?

14 km Det var kanskje ikke så lekende lett likevel. Et blikk på klokka viste imidlertid at jeg ved 15 km-passeringen hadde løpt inn noen sekunder. Håpet ble tent igjen og jeg så fremdeles ikke ballongene bak meg.

20 km. Hva viste klokka nå, mon tro? Jeg hadde tapt litt tid, og jeg husker jeg tenkte at 22 km til er fryktelig langt.

25 km. Åtte fattige sekunder foran skjema til 3.30. Ja, jeg er nerd, og ja, jeg har kontroll på sekundene. Litt vilje igjen likevel. Ballongene hadde tross alt ikke passert meg, selv om de lå faretruende nær rett bak. Men jeg var så sliten. Så utrolig sliten.

26 km. Der kom de 3-4 orange ballongene som var festet til kropper som beveget seg langt lettere enn min.

28 km. Helsprekk. Jeg tok avgjørelsen i brøkdelen av et sekund. Valget var å enten følge i et par-tre km til, eventuelt pådra meg en skade, eventuelt løpe inn til 3.33-3.34. Jeg roet ned. Slakket tempoet og konsentrerte meg om de neste 14 kilometrene. Jeg har sjelden følt meg så sliten i beina før under et maraton - jeg var skikkelig tung i lår og legger. 14 km føltes uendelig langt, selv om det bare var en tredjedel igjen av løpet.

30 km. Jeg tenkte at jeg kunne løpe i et "rolig" tempo og likevel havne på 3.30 og noe. Det fikk holde i dag.  Jeg gledet meg til colaen Linda skulle stå klar med ved 40 km.

33 km. Jeg så et par andre bekjente passere på motsatt side av veien. De lå bak meg i løypa.

35 km. Jeg tenkte bare fram til 40. At det kun var 25 minutter igjen til cola. Min største skrekk var å ikke få øye på Linda og colaen.

40 km. Der stod materialforvalteren med colaen. En slurk , kanskje halvannen før flaske deiset i bakken. Løpe videre. 10-11 minutter igjen til mål. Dette går faktisk bra, selv om det ikke går spesielt fort. Beina kjentes lettere ut og jeg visste at medalje nummer 32 snart var et faktum

42.2 km. Så var jeg ferdig. Litt tom. Skuffet. Glad for at det var over. Glad for rose som ble utdelt og glad for medaljen som ble hengt rundt halsen.

Jeg så langt etter disse orange ballongene fra 28 km. Bildet til høyre er fra målpasseringen.

3.39.15 - meldingen fra mor tikket inn. Hun hadde full kontroll på alle oppdateringer og ga meg noen oppmuntrende ord. Snille mor.

Men??

3.39.15. Er jeg plutselig SÅ dårlig nå, liksom?

Jeg pratet med Anja i noen minutter. Jeg blir så emosjonell, det er så mange følelser. Jeg er lei, men glad, og glad, men likevel lei.

- Du må huske at du har et mål om løpe flest mulig i 2017. Perse kan du gjøre neste år. Eller en gang du ikke har løpt fem maraton på ni uker, sa hun.

Det var vel det jeg trengte å høre der og da. Jeg tørket tårene bort med håndbaken. Trude, 17 og et halvt år. Griner i målområdet for noe som ikke betyr noen verdens ting. 

Så kom et kjent ansikt imot meg. Hun måtte kaste rosen sin på meg for å oppnå kontakt. Der og da ble den litt irriterende følelsen av å ikke helt ha prestert maksimalt, glemt.

Og mens jeg fremdeles husker det: Gratulerer til Marianne i løpefølget vårt med ny pers. Og til Birgitte som fullørte med glans i sitt tredje maraton, det første på nesten tre år, og til Kjetil som nå har et maraton på cv-en.

 Trude (f.v.) Birgitte og Marianne

Maratondebutant Kjetil sekunder etter målgang. 

Apropos løpefest - København maraton er en stor løpefest. Danskene kan lage stemning, og med en så sentrumsnær løype var det masse publikum til en hver tid - et maraton på høyde med de største.

Kom så.

Og etter løpsfesten....

 Traff noen spanjoler over broa.

Materialforvalter Linda ordner med forfrisninger også etter løpet.

Medalje og norsk flagg i Nyhavn.

720 meter med bikini og piggsko

Holmenkollstafetten. Et skue av veltrente friidrettsutøvere på startstreken i eliteklassen, klar til å ta fatt på første etappe i vårens vakreste løpseventyr. Og på det 14. kapittelet stod jeg - uten bikini og piggsko.

 

– Har du sett hvordan de løper? Det er så grasiøst.

Ei av lagvenninnene i GTI Stavanger stoppet midt under oppvarmingen og kastet beundrende blikk i retning de bikinikledde deltakerne med piggsko på den 1200 meter lange førsteetappen.

– Enig, nikket jeg. Det ser veldig lett ut. Så utrolig lett.

Jeg er ingen nybegynner i Holmenkollstafetten, og årets utgave var den sjuende i rekka. Heldigvis har jeg fremdeles til gode å bli gjenstand for medieoppmerksomheten når startskuddet for eliteklassen går. Når sant skal sies, var dette min debut i nettopp den klassen - i en alder av 45 og et halvt år. Det er med andre ord tydeligvis aldri for sent.

Sent går det  heller ikke med feltet som starter inne på Bislett stadion. Det går sykt fort. Første etappe består stort sett av et knippe utøvere i den ypperste norgeseliten, ja til og med en europamester og OL-deltaker (Hedda Hynne) på 800 meter var på plass.

De fleste på mitt lag løper mye lengre, og de løper langt veldig fort. Det var flere habile maratonløpere spredt rundt på de ulike etappene, men det er altså en ganske så himmelvid forskjell på 2,8 km og i mitt tilfelle 720 meter og 4,2 MIL. Kjenn litt på den. Det er en maratondistanse utenfor komfortsonen.

Likevel - GTI Stavanger rykket fortjent opp fra kvinner senior-klassen for to år siden og sparte den plassen i fjor. Det var i 2017 det skulle løpes i eliten.

Jeg hadde fått tildelt 14. etappe, et 720 meter langt strekk, som jeg etter hvert, da jeg rekogniserte løypa under oppvarmingen, fant ut gikk litt ned, litt opp og litt ned igjen. Helt greit. Med tirsdagens test ferskt i minne var selvtilliten tålig grei. Under 2.40 var målet - da ville jeg i hvert fall ikke drite meg helt ut, hvis man tar fjoårets elitetider i betraktning. Ei tid under 2.40 kunne jeg si meg greit fornøyd med, tenkte jeg mens jeg varmet opp.

Vi var noen som fikk med oss starten før vi spredte oss ut på hver vår etappe. Litt felles oppvarming for oss som skulle ha de tre siste etappene ble det tid til, og litt statusoppdatering fra skuelystne langs sidelinja fikk vi også. Selv om Vegard Ulvang var lite villig til å dele informasjon, var det andre som trykket febrilsk på telefonen for å antyde passeringstider.

4-5 km oppvarming, og 4-5 stigningsløp. Pulsen opp, varm i beina. Så var det bare å innta plassen. Jeg så rundt meg i feltet og slo fast at jeg kunne vært mora og vel så det til to tredjedeler av jentene som stod der i samme ærend; å løpe som et olja lyn fram til Bislett.

Noen bikinijenter var der, men de hadde ikke piggsko. Jeg stod i lånt kort tights, og blå t-skjorte med klubblogoen. Vente. Vente litt til. Der kom det blå lyset fra politimotorsykkelen. Ei Tjalve-jente kom i susende fart bortover. Svusj, veksling unnagjort i en fei. Nummer to, tre, fire, fem seks og sju fulgte etter med jevne mellomrom. Det nærmet seg åtte minutter siden første lag hadde vekslet. Ni minutter gikk. Langt der borte så jeg Silje - terrengdama vår. Hun hadde løpt veldig bra og nå nærmet hun seg faretruende vekslingsfeltet.

Ikke miste pinnen. Fokus. Ikke miste pinnen. Fokus. Løpe fort. Under 2.40. Bare løpe, ikke tenke. Det blir smerte i to minutter og 40 sekunder. Jeg rakk å tenke at de 200 siste metrene gikk nedover, før stafettpinnen vekslet hender. Hennes venstre, min høyre. God veksling. Innafor.

Jeg så en løper foran meg, men turte ikke å se bak. Jeg måtte bare ikke la noen ta meg igjen. Det var to eller tre lag bak. Uansett - jeg skulle ikke la noen ta forbi meg.

Jeg passerte den første tredelen nedover, så lett oppover de 250 neste metrene. Deretter ned, forbi rundkjøringen, en sving (og der hørte jeg navnet mitt - takk til Undheims-laget, tror det var de som ropte at jeg hadde god fart). 100 meter igjen - der stod Therese som var klar til å ta fatt på de 500 siste metrene og løpe i mål inne på Bislett.

Stafettpinnen vekslet hender igjen. Min venstre og hennes høyre. Jeg hang meg over gjerdet noen sekunder (burde jeg vært mer sliten?) før jeg styrtet over gata for å få med meg Thereses og GTIs målgang.

Så var det over. Hvordan gikk det? Jeg hadde egentlig null peiling, men magefølelsen sa under 2.40. Det gikk minst en time før det endelige svaret kom.

2.27 og 13. beste passering av 20 lag (eller var det 21). Det tenkte jeg var innafor.

Når man er på tur med GTI-gjengen er det aldri et kjedelig øyeblikk. Troppene samlet på uteservering, via en kjapp omkledning, før ferden gikk videre til felles bankett som varte ut i de små nattetimer (okei, jeg lekte Askepott, jeg innrømmer det..)

Det er slik det skal være. At den 15 km lange løpeturen søndag morgen sikkert ikke ga all verdens treningsutbytte, teller hver eneste kilometer. Løping fra Oslo sentrum og ut til Huk og tilbake i duskregn uten vind er balsam for sjela for en vestlending.

Det var helga også. Balsam for sjelen.

Takk til GTI som spanderer tur på to herrelag og et damelag - for en klubb og for en gjeng.

(For ordens skyld, laget ble nummer 18 av 21 påmeldte lag, som betyr at vi neste år må stille i kvinner senior)

 

Til helgen venter 720 meter blodslit

Holmenkollstafetten. Vårens vakreste løpseventyr. Lørdag deltar jeg for sjuende gang, og da blir det gjensyn med «sjarmøretappen».

Sist jeg hadde denne var i 1992,  knapt 21 år gammel. På den tiden studerte jeg ved Norges idrettshøgskole, og vi hadde alltid lag med i Holmenkollstafetten. Husker jeg ikke helt feil, ble det flere gode plasseringer, og for 25 år siden fikk jeg diplom og medalje for 2. plass. Stor stas.

Hvilken plassering og hvor stas det blir et kvart århundre senere, er vanskelig å spå. Det er nemlig med ambivalente følelser jeg stiller meg opp i vekslingsfeltet i Camilla Collettsvei 720 meter unna inngangsporten til Bislett stadion. Eliteklassen er ikke det samme som å konkurrere mot jevnaldrende når man er i begynnelsen av 20-årene. Skrekkblandet fryd, kaller jeg årets deltakelse.

720 meter er ikke langt, men det er slitsomt. Blodsmak i munnen-slitsomt. Nerden i meg har sjekket ut hvor lang tid de beste i eliteklassen har brukt på samme etappe, slik at jeg kunne "tjuvtrene" litt på et lignende asfaltstrekk like utenfor stuedøra. Et kjapt søk i resultatlistene, viser at tiden til de som løper 14. etappe i eliteklassen i fjor lå på alt fra 2.32 til 3.26.

Arrangøren oppgir stipulert tid til mellom 2.15 og 3.15.

Etter å ha varmet opp i 40 minutter og tatt noen gode stigningsløp for å få litt fart i beina, var jeg klar til en aldri så liten generalprøve. Far hadde målt opp distansen både med sykkel og bil, og med min GPS regner jeg med at oppmålingen stemmer sånn noenlunde.

I motvinden satte jeg av gårde. De 350 første metrene fløt fint, før jeg begynte å kjenne både på blodsmak i kjeften og syre i leggene - og jeg var ikke mer enn halvveis. Jeg hadde kun ett fokus: Komme meg så langt under tre minutter som mulig. Det gikk med god margin, selv om jeg følte meg mer død enn levende like etterpå.

Uoffisiell tid er 2.37. To minutter og trettisju sekunder. Så kan det hende klokka lyger litt, og det kan hende sykkelcomputeren ikke var helt nøyaktig. Men det var motvind - jeg bestemmer meg for at det veier opp for eventuell feilmåling.

Takk til far for support på sykkel de drøyt 700 metrene. Du er den beste motivatoren jeg vet om.

Et par nye kapitler i løpeeventyret, med blodsmaken i munnen

Tida flyr, bloggingen blir nedprioritert. Men det betyr ikke at det ikke skjer noe på løpefronten, hvor det stadig skrives nye kapitler i boka på vei mot 50 maraton.

Nummer 31 i rekka ble fullført i Drammen 2. påskedag, og siden har det blitt et par andre løp ved siden av maratondistansen. Den ble fullført i stillhet på 3.32, og kunne nok ha blitt til 3.29 om jeg ikke hadde stivnet helt ved 37 km. Men det gjorde jeg altså. Likevel, andreplass og fin pokal å ta med seg hjem, var helt okei. Og det var helt okei å ikke perse.

Sist helg fikk jeg virkelig kjent på blodsmaken i munnen, da Sentrumsløpet i Oslo stod på agendaen.

Vi kunne ikke bedt om bedre forhold. Sol, passe varmt og lite vind. Mye folk og mange sprekinger på startstreken, samt en urokkelig tro på egne prestasjoner. Målsetting nummer en var å se 43-tallet, målsetting nummer to å se 44-tallet, nummer tre å perse (45.56).

To km rett opp er ikke min form for løpehumor. Slettes ikke. Jeg smilte de 300 første metrene, i starten av den første bakken opp mot slottet. Og kanskje litt de siste 300 metrene, som gikk beine veien nedover. Resten var et slit. Blodslit og helt uvant for en "komfortløper" i maratonfart.

10 km og maraton er to vidt forkjellige distanser, selv om jeg i eget hode tenkte at det var såre enkelt å bare cruise inn til 43 og noe. Så fullstendig feil kan man ta.

Tilbake til Sentrumsløpet-løypa. 2 km og jeg hadde lyst å ta et skritt til siden, flekke av meg startnummeret og se den fotballkampen som gikk på Frogner stadion i stedet. 8 km igjen - jeg fattet ikke hvordan jeg skulle klare å gjennomføre. Men jeg løp videre, gjennom Frognerparken, litt opp og ned, før det gikk veldig mye ned og tempoet bra og slik jeg hadde forestilt skulle holde i 10 km. Når det holder i 4 km, nytter det ikke. Det gikk opp og oppover gjennom Bygdøy alle og det gikk ned, og det gikk opp igjen til Akershus festning, og det gikk ned til havna og opp igjen.

Snart i mål. 300 meter igjen og en sluttspurt for å rekke persen i det minste. 45.40. Joda, helt greit, og alt var glemt når målstreken var passert. Nesten gang skal jeg realitetsorientere meg grundigere - jeg hadde null peiling på at det var 192 høydemetre på den mila - det blir hakket for bratt for denne dama.

Revansjelysten blir imidlertid større, og jeg har garantert ikke deltatt i Sentrumsløpet for siste gang.


I går stod enda en utfordring for tur, nemlig Wings for life Worldrun. Det er et veldedighetsløp som arrangeres av Red Bull, og der inntektene går uavkortet til forskning på ryggmargsskadde.

 Tøfte, sterke og dedikerte Emil Vatne (17 år) fra Jæren, som her 

intervjues av arrangøren. Sykt bra jobba av Emil, som dessuten

er med på Norges kjelkehockeylandslag og nylig kom hjem fra VM.

Jeg har vært med i samtlige av de tre foregående løpene i Stavanger, som er den norske byen blant de 34 i ulike land i ulike verdensdeler, og har aldri kommet lengre enn 25 km. Løpet er annerledes enn normalt, for det handler om lengde og ikke tid. En følgebil som starter å kjøre sakte, øker farten utover i løpet og til slutt tar den igjen alle løpere. Den som står igjen til slutt, vinner. Veldig, veldig kjekt å være med på.

Tradisjonen tro skinte sola fra skyfri himmel, og det passer perfekt til løpekulissene som går langs sjøen omtrent hele tida.

Jeg deltok dette året på Team Løplabbet, og hadde som utgangspunkt å ligge på maratonfart, som vil si rundt 5 minutter per km.

Den første mila er hard, synes jeg, men passering på like over 47 minutter og relativt friske bein, så  ante jeg derfra at jeg nok kunne passere min distanse fra tidligere deltakelser.

22, 23, 24, 25 km - herlig. Ingen følgebil i sikte og jeg kunne bare fortsette å løpe på komfortabel fart. Til og med ikke en kilometer lang bakke fra 26 til 27, stoppet motivasjonen - faktisk.

Da det fra sidelinja ble informert at de to neste kilomtrene kun gikk i utforbakke, var det bare å fortsette.

Like etter 28 km kom motorsyklene som ga beskjed om at bilen nærmet seg, men at den lå noen hundre meter bak. Løpe, løpe, løpe.

29 km passert - kunne jeg klare 30, mon tro?

29.5 km - der kom bilen og jeg var ute av løpet.



Takk til Team Løplabbet for fin t-skjorte og god lagånd. Og dessuten hadde vi kvinne nummer to og tre  (og fire også, tror jeg) på vårt lag.

Råskap av Anja Kristin Lindanger, Kathrine Sømme og Yvonne Smith - dere inspirerer.
 (henholdsvis nummer en fra venstre i første rekke, nummer tre og nummer fem).

Om fotball, faktisk

Jeg kommer fra ei bygd utenfor Sandnes. Riska. Fotballklubben har aldri vært i toppen, men det er noe herlig sjarmerende over de gule og sorte som spiller på ei flott gressmatte 13 kilometer unna Norges sjuende største by.

I går var det fotballfest på min barndoms stadion, hvor jeg selv har slitt ut et ukjent antall par knottesko (jeg hadde til og med skruknotter) og kjent på gleden av å se ballen gå i nettet. I går var samme arena åsted for 1. runde i cupen, med selveste Viking på motsatt banehalvdel. De fleste i bygda er ihuga Viking-patrioter, så dette var svære greier. Cup er cup og alt det der. Det er noe eget når den første cuprunden sparkes i gang i slutten av april. Hvor smeller cupbomba denne gang?

(Foto: Bent Arne Blegen)

Det smalt ikke på Riska, men det var likevel fullt fyrverkeri på gressmatta. 11 gutter (eller nå har de vel blitt menn), som gir alt fra første sekund. Det er ingen som sparer seg i duellene, og det er kamp om hver eneste ball, det løpes og løpes, og løpes enda litt ekstra.

Første omgang ser jeg sammen med faren min (og mor til en av spillerne), som står litt bortenfor innbytterbenken. For 30 år siden var det han som hadde den nåværende trenerens rolle. Jeg ser i programmet. De mørkeblå gidder jeg ikke bry meg så mye om, men registrerer et kjent navn på keeperplass, som tyder på at jeg har studert sammen med mora.

Jeg teller. 1-2-3-4-5-6-7 kjente navn. Jeg vet hva disse gutta er kapable til, for jeg har vært gymlæreren deres - for over ti år siden, da de var 15 og ikke 25. De løp minst like fort den gang, som nå og de var rå på hjørnefotball i halv sal. Rundt og rundt i ei 700 meter lang løype rundt et lite vatn i sentrum og glødende engasjert når det dreide seg om spill der benkene var mål. En løpetest som var hatet av minst 80 prosent av klassekameratene, og en salaktivitet som sikkert ikke var likt av mer enn halvparten.

Jeg påberoper meg ikke æren for å ha lært målscorer Vetle Myhre en og annen spisskompetanse på avslutningsferdigher, men både han og resten av fotballgutta fikk toppkarakterer, husker jeg. Treneren også. For en av disse tok på seg å være trener da det så litt mørkt ut for gultrøyene for noen sesonger siden. De andre innrettet seg etter det. En kompisgjeng som likte å trene og spille fotball. Kameratskap ble til suksess. Det har siden blitt opprykk til fjerde høyeste nivå med påfølgende nedrykk uten at det har gått ut over troen og gleden.

(Kan i det minste skryte på meg å ha vært vikaren hans ved flere anledninger - Runar Fløysvik)

I fjor var cupbomben nær på samme arena - da Bryne var motstander og til slutt vant 2-1. Det var ikke mindre tæl den gang.

I to ganger 45 minutter så jeg mine tidligere elever nok en gang gi alt. De spilte med hjertet utenpå drakta, og jeg er sikker på at de av de 1200 tilskuerne med mørkeblått skjerf rundt halsen, ble sjarmert og litt imponert, de også.

At Viking vant 4-1 gjør ingenting. Det var forventet og er slik det skal og bør være når det skiller fire divisjoner mellom lagene.

Viking - mot gul og sort vilje og tæl: 1-1.

Cup er cup. Dessverre får man ingen ekstraomganger for å løpe til krampa melder seg.

(Foto: Bent Arne Blegen)

Fartsholder for første gang

I august skal jeg etter planen løpe Stavanger maraton for femte gang, og denne gang kun for å jage en gitt tid for andre enn meg selv. Jeg skal være fartsholder for de som vil løpe under 4 timer. 

Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Den siste søndagen i septemper, 2012. I mitt tredje maraton slåss jeg mot klokka. Jeg ville så gjerne under 4 timer, og jeg nådde det med 22 sekunder.

3.59.38  - den opplevelsen kan du lese om HER.

Faktisk blir jeg litt rørt når jeg tenker tilbake til nettopp den lørdagen. For mange er 4-timersgrensa stas å bryte, det er der de største mengdene er - rundt 4 timers-fartsholderen. Hadde noen sagt at det nå er min tur til å sørge for at andre får oppleve den samme følelsen, og gi motivasjon til at de lykkes, er inspirerende, og noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd den gang.

Men ting endrer seg.

Fire og et halvt år etter, stiller jeg likevel ydmykt opp til start på et maraton. Noen ganger har det vært med skyhøye ambisjoner og en tøff målsetting, men midt oppi det hele, er jeg takknemlig og glad som faktisk står der og spinner på startstreken. Jeg har også flere ganger de siste årene stilt opp kun for å fullføre, å få en ny medalje i samlinga.

Derfor var jeg klar for en ny utfordring. Da GTI friidrettsklubb, som er arrangør av Stavanger maraton, etterlyste fartsholdere tidligere i vinter, var jeg snar med å melde meg til tjeneste.

Det går aldri automatikk i å fullføre et maraton - mye kan skje underveis. Ingenting er en selvølge når det kommer til 42,2 km, men jeg er veldig trygg på at dette er en helt riktig oppgave å påta seg. Fartsholder-jobben er en oppdrag jeg ser fram til og er motivert for. At jeg forhåpentligvis får med en partner, sånn helt for sikkerhets skyld, regner jeg med går greit. Det er uansett alltid fint å være to som deler på slikt.

Så til deg som tenker å delta i Stavanger maraton - ikke nøl med å melde deg på. Og hvis du har mål om å løpe under 4 timer, ses vi garantert.


Her et glimt fra 2013, 2014, 2015 og 2016 - er det noe å tenke på, egentlig?

2013 - 3.53

 2014 - 3.50

 2015 - 3.45

2016 - 3.35

2017

 ?

(3.58-3.59 ca)

1, 2, 3 og 30 i Holmestrand

Hvem hadde trodd at en liten «kjør forbi-by» langs E18 på vei til Oslo skulle bli åsted for maraton nummer 30? 

Det skjedde faktisk - og i ei løype jeg trodde var lettløpt, men som var alt annet enn det.

11. mars stod 27 maraton på lista - lørdag 1. april rundet jeg 30. Det er ingen aprilsnarr.

Det går litt fort i svingene med meg av og til. Når jeg bestemmer meg for ting, blir det som regel slik. I hvert fall når det kommer til løping. Hvis jeg melder meg på et løp, løper jeg - det skal tungtveiende grunner for å pådra meg DNS (did not start), som hittil aldri har skjedd.

Holmestrand-påmeldingen var i boks allerede tidlig i vinter. Jeg sa det ikke til noen, for jeg skulle tross alt løpe maraton i Barcelona offisielt, og et enda et (nummer 29) to uker senere på Undheim på Jæren. Sistnevnte forbigikk i all stillhet i forkant og også etter løpet - et bilde på Instagram er eneste spor etter de 42,2 kilometrene i Arne Garborgs rike ved Knudaheio. Så ventet altså Holmestrand sju dager senere. Crazy? Ja, det er noe sprøtt over det hele, men jeg liker denne galskapsformen.

Det er ikke å anbefale å løpe tre maraton på tre uker, eller to på ei uke. Det er for spesielt interesserte, og man bør ha gode bein. Bein som tåler litt. Jeg er spesielt interessert, og jeg har bein som tåler en trøkk. De burde nok klart å løpe enda noen minutter raskere, men neppe i år.

2017 blir et samleår, og ikke et år for rekordtider. Det er farlig å si ikke eller aldri, for det kan godt hende det blir satt en pers i løpet av de drøyt åtte månedene som gjenstår, men det er langtfra sikkert.

Tilbake til denne byen langs E18 på vei til Oslo. Det hele startet ikke så godt, selv om det endte med medalje.

Av gårde fredag formiddag, i øsende regn. Hotellet var i boks. Tilsynelatende. Det gikk radig sørover. Kristiansand var første stopp, og der ble det god lunsj, med innvilget croissant med sjokolade inni. Nam.

Vi kjørte videre. Vi er Oddveig og jeg. Det gikk radig også fra Kristiansand og østover, og med et lite stopp i Sandefjord, nådde vi destinasjon Holmestrand i god tid før G-sport i veikrysset stengte - det var der vi skulle hente startnummeret. Oddveigs kollega på den koselige butikken ordnet opp. Så langt alt vel. Det var da jeg skulle spørre om veien til hotellet den første overraskelsen kom.

– Best Western et elller annet. Hvor langt herfra er det?

– Det er i hvert fall ikke i Holmestrand. Kan det være i Horten, var svaret.

–  Hallo, Best Western Kongsberg, svarte en vennlig damestemme i andre enden av røret.

– Kongsberg??!! Jeg skal bo i Holmestrand.

– Dette er i Kongsberg. Hva var navnet?

– Håland, ja. Jo, det stemmer. Du skal bo her i natt.
 
Med høy puls lette jeg febrilsk opp hotels.com-appen. Hvor surrete går det an å være? Søkte meg kjatpt fram til hotell i Holmestrand, og der dukket dette Best Western Kongsberg opp. Se der. Men det lå fremdeles i Kongsberg, halvannen kjøretur unna.

Hotellet ble avbestilt i siste sekund, og vi fikk hjelp til å booke et rom på Holmestrand fjordhotell. Der var det ledig, og vi kunne få et rom med utsikt mot fjellet. Helt okei.

Så var det pizza. Det er standard dagen før et maraton. Pizzabakeren, hvor er det? Nei, i Holmestrand er det ingen Pizzabakeren, ei heller Dolly Dimples. Men det fantes et sted nede på brygga.

Det ble pizza med kylling, som ved første øyekast så god ut. Og den smakte godt. Men det var noe som ikke stemte. Vi følte oss ikke helt vel, noen av oss, og det ble en relativ tidlig kveld, etter at den rette rødfargen på neglene hadde blitt påført. Man løper aldri et maraton uten neglelakk - er du gal?

Jeg sov ikke helt godt den natta, for vi måtte ta til takke med ei litt smal seng og gadd ikke betale ekstra for utsikt mot fjorden. Det var ikke det som var årsaken, snarere en kombinasjon av travel jobbuke, mange tanker i hodet og feil hotellbestilling.

Endelig ble klokka sju om morgenen. Det hadde sluttet å regne, men skydekket lå likevel lavt. Jeg sjekket værmeldinga som varslet sol. Forsiktig optimisme. Pizzaen fra i går kjentes ikke fullt så god ut. Litt mindre optimisme. Kaffen på sengen var imidlertid en opptur, og smakte godt -  det samme gjorde frokosten en time senere. Pakking, valg av kort eller langt til å løpe i, og en tur ut på brygga utenfor hotellet. Der ble det også tid til en kaffekopp.

Stillhet, men likevel litt urolig stemning. Var denne løypa så lett som ryktene vil ha det til? Skal jeg prøve å perse nå, ei uke etter sist maraton? Jeg klarte ikke ta et valg. Fikk ta det da startskuddet gikk heller.

Rusletur bort til start. Finne garderoben. Skifte. Ut til start ti på 11. Start kl 11. Usikkerheten gnaget fremdeles; gå for pers eller gå for anstendig tid, eller bare få for medalje uten tidsmål?

Der - det var bare å løpe. To runder med 1 km før vi skulle begi oss ut på 8 runder, hver på 5 km. Det gikk fort. Like fort som i Barcelona. Sånn persefort. 1 km ble til 5 som ble til 10 som ble til 15. 3.30-ballongen lå like rundt oss. Beina var slitne, men det så ut som vi løp uanstrengt (ifølge de som stod på sidelinja).

Bakke, bakke, bakke og et 100-150 meter langt strekk med sørpe. Tilsammen sugde det for mye krefter. 19.2 km-skiltet. Det var fremdeles persefart, selv om det gikk litt saktere. Nei, dette kostet for mye. Eller gjorde det det? Vi klarte ikke å ta et valg før det var gått enda en kilometer. Nei, det får bli ei anstendig tid, i stedet for pers.

Det ble 20 hyggelige kilometre avslutningsvis. Humøret steg, smilet var på plass. Sola skinte fra skyfri himmel. Men hver kilometer kostet. Hver eneste lille bakke kostet krefter. Hele dette maratonet kostet krefter.

Vi diskuterte høydemetre. Oddveig tippet 350, jeg tippet 300.

Inn til åttende og siste runde. Der stod Kamilla, som skulle løpe 10 km. De heiaropene var gull verdt. Det var også tilropet fra motsatt side. Takk til deg, Trude, som på klingende sørlandsk fikk sagt at du også het Trude og at du leser bloggen min. Det ga boost til de neste noen og tusen stegene.

Jeg hadde slengt fra meg genseren jeg hadde under t-skjorta på første runde. På den åttende runden plukket jeg den med meg, og fra det stedet gjensto 3 km til mål. Jeg ga beskjed til dama på balkongen på andre siden av veien at det var siste gang hun så oss i dag, og gutta i svingen i bakken opp til skolen fikk beskjed om at de måtte se ekstra godt, for nå var ute på siste runde.

Det er lov smile litt når man har litt i underkant av 2 km igjen av et maraton.

Så kom det befriende skiltet. 41.2 km. Vi var nede ved sjøen. Bare to sletter igjen. Ingen flere bakker.

Der - målpassering og stor lettelse. Jeg har aldri tidligere kjent at en medalje føltes så fortjent som akkurat da.

Bilder fra bryggekanten. Strålende sol fra knallblå himmel. Posering. Alltid posering etter et maraton.

Dusj. Forte oss i bilen. Hvor skulle vi spise? Mc Donalds i dag? Burger King? Og hvor fikk vi tak i take away-kaffe i denne lille byen`?

Men aller først mått høydemetre-spørsmålet besvares?

Jeg koblet pulsklokka til Garmin-appen på telefonen.

348 høydemetre.

Godt medaljen var fin. Og 3.39.07 er til å leve med.