Med mindre enn to uker til start i London, går det for tida i nedtrapping. Som mange andre løpere beskriver, er det en rar tilstand. Man vil fremdeles løpe raskt og langt, selv om man innerst inne vet at det ikke er måten å trappe ned på. Ikke om man vil samle krefter og kjenne på "løpssulten".
Inneværende uke er ikke så "ille", den teller fire økter, ingen mindre enn en times løping, en av dem med intervaller, slik at jeg får kjenne litt på terskel - det er en god følelse - inn mot de 42, 2 kilometrene.
Likevel, treningsuka blir lettere enn normalt, og kommer ikke til å overstige 50 km, som jeg har satt som et minimum antall km for meg selv (men det skal den ikke heller, ifølge Waitz). Sist uke landet jeg på litt over 52 km, siste langtur gjennomført på 20,1 km (ja, hver eneste hundremeter teller).
De ble gjennomført rundt Frøylandsvatnet, og siden det er 16, 6 km, måtte jeg løpe litt på kryss og tvers på stiene etter endt runde. Jeg hadde planlagt 5.20-5.30 som gjennomsnittfart per km, men endte med 5.18, og det lover jo bra. Var ikke sliten i beina, men motivasjonen hadde nok ikke bært meg ti meter lengre....
Neste uke står to lette løpeturer på agendaen, og tre dager hvile før maratonen. Det tror jeg blir bra.
Bildene er knipset fra lørdagens langtur, langs Frøylandsvatnet - vekslende vær, men vind i ryggen:-)