Ten minutes too late

 4.09.46

Vel, ikke det jeg hadde håpet på i London, men etter 25 km måtte jeg gjøre om målsettingen, som da ble å få en god løpsopplevelse framfor å stivne totalt - hadde ikke gode bein fra start, så det ble tungt omtrent hele tiden. Siktet meg inn mot 4.10, og det klarte jeg etter en sluttspurt den siste kilometeren.

Høydepunktet kom 1,5 km før målgang, da foreldrene mine og guttene heiet og langet banan. Da var jeg også i fint driv, de siste 7-8 km gikk veldig greit.

Oppdaterer med flere bilder og fyldigere løpsreferat i løpet av kvelden.
 

NRK-innslag

Ble tirsdag morgen kontaktet av NRK, om hva jeg tenker om London så kort tid etter de tragiske hendelsene i Boston.

HER kan du se innslaget.

Snart klar

En fem kilometers løpetur i rolig tempo gjenstår før jeg står på startstreken i London. Da er det viktig at alle andre forberedelser er unnagjort. Jeg har gjort det til en tradisjon å løpe i ei ny t-skjorte i hvert maraton, så også London. Valget falt på ei jeg har gode opplevelser i, fra 6-timers løpet på Undheim  i november i fjor. Klarer jeg å løpe 59,2 km på seks timer i strekk i den, klarer jeg også 42, 2 km:-)

Som forrige gang (i Berlin i september i fjor), var Oddveig hos G-sport Jæren behjelpelig med trykkinga. Og det ble mye lått og løye på bakrommet i ettermiddag.

Takk for hjelpen, Oddveig:-)

Løper for Boston i London

Ufattelig. Helt uvirkelig å lese om hendelsene i Boston mandag. Jeg logget meg inn på dataen for å følge en løpevenninne da jeg trodde hun hadde en liten stund igjen, og så kom den mest brutale nyheten.

Min løpevenninne fra Bergen er ei sprek firebarnsmor som har løpt på rundt 3.40 i New York. Hun rakk aldri å fullføre i går, og ble tatt ut av løpet da det gjenstod 2 km. Så lettet og glad da jeg fikk beskjed om at hun var i sikkerhet.

Noen timer tidligere på dagen lå denne i postkassen, fra vedkommende som da var på plass i Boston for  å delta i det tradisjonsrike og  prestisjetunge maratonløpet - sendt før avreise.

På søndag løper jeg for Boston i London.

Vel overstått testing

I dag stod siste "lange" økt på programmet; 1 times rolig løping. Tok den mellom slagene på jobb, og da var det greit å bare stikke ned fra kontoret og inn på stiene i Sandtangen - flotte grusstier som snirkler seg opp, ned og bortover - man kan velge et utall løyper.

Startet tålig rolig, med rundt 6.00 i snitt per minutt, før jeg, helt automatisk, økte tempoet (nesten uten å ville det), og måtte jobbe med å holde farten nede. Dermed ble det ikke så rolig som planlagt, og som programmet tilsa, men 7-8 kilometre i 5.15-tempo.

To økter gjenstår før avreise til London, som er torsdag. Det kiler i magen, jeg innrømmer det.

Og med få dager til avreise, var det også greit å bli overbevist om at skotøyet jeg har plukket ut, fungerte. Nå har jeg testet Asics DS Trainer, som er en litt lettere modell enn Kayano, som jeg har løpt mine tre andre maraton med (men tre ulike par) på både korte og lange distanser, hurtighet og rolig tempo. De har bestått testen.

Tror ikke jeg skal tenke på å pakke med meg to par løpesko i kofferten en gang, og risikerer å miste nattesøvnen før starten, fordi jeg fremdeles har muligheten til å velge...

Be a star

Prøver å si det til meg selv når motivasjonen for å gjennomføre de siste øktene fram mot London, er dalende. Be a star.

Tre økter gjenstår, den fjerde siste tok jeg i går. Intervaller og kvalitet var stikkordene.  6x1000 meter.

Og slik ble det. Mitt løpefølge, som også skal delta i London, var av samme oppfatning. Tre km oppvarming rundt Mosvatnet i Stavanger, før vi satte opp tempoet. Siden vi har ulike utgangspunkt og målsettinger for neste helgs styrkeprøve, tok vi ikke helt følge på dragene, men møttes og hadde selskap i hverandre i hver pause, som vi strakk til 2, 5 minutter, det siste halve minuttet løpende, de to første i rask gange. Slik fikk vi kvalitet på hvert eneste drag, vi løp fortere enn planlagt, og hold samme tempo fra første til siste 1000-meter - det er et godt tegn. Jeg liker når treninga blir så intensiv og kvalitativ som gårsdagens.

Vi gikk på autopilot. Tempo, vilje, innsats. Det var to fornøyde damer som sammen jogget ned de siste to kilometrene. Rett over 12 km ble fasiten etter 1 time og noen få minutter. Det nærmer seg.

Tre økter igjen, så er jeg der.

Nedtrappings-tid

Med mindre enn to uker til start i London, går det for tida i nedtrapping. Som mange andre løpere beskriver, er det en rar tilstand. Man vil fremdeles løpe raskt og langt, selv om man innerst inne vet at det ikke er måten å trappe ned på. Ikke om man vil samle krefter og kjenne på "løpssulten".

Inneværende uke er ikke så "ille", den teller fire økter, ingen mindre enn en times løping, en av dem med intervaller, slik at jeg får kjenne litt på terskel - det er en god følelse -  inn mot de 42, 2 kilometrene.

Likevel, treningsuka blir lettere enn normalt, og kommer ikke til å overstige 50 km, som jeg har satt som et minimum antall km for meg selv (men det skal den ikke heller, ifølge Waitz). Sist uke landet jeg på litt over 52 km, siste langtur gjennomført på 20,1 km (ja, hver eneste hundremeter teller).

De ble gjennomført rundt Frøylandsvatnet, og siden det er 16, 6 km, måtte jeg løpe litt på kryss og tvers på stiene etter endt runde. Jeg hadde planlagt 5.20-5.30 som gjennomsnittfart per km, men endte med 5.18, og det lover jo bra. Var ikke sliten i beina, men motivasjonen hadde nok ikke bært meg ti meter lengre....

Neste uke står to lette løpeturer på agendaen, og tre dager hvile før maratonen. Det tror jeg blir bra. 

Bildene er knipset fra lørdagens langtur, langs Frøylandsvatnet - vekslende vær, men vind i ryggen:-)

Tilfredshet

Torsdag ettermidddag. Sol og flere plussgrader. Jeg stod og trippet etter å komme meg ut døra. Tok en titt på programmet, som snart - veldig snart, faktisk, nærmer seg nedtrapping. Intervall, type bestemt eller fartslek? Jeg tok førstnevnte, men etter tips fra en løpetrener, valgte jeg bort programmets seks drag mellom 2-5 min og halvparten av tida pause, til fordel for 8x1000 meter, med 2 km oppvarming og like lang nedtrapping. Pause: 45 sekunder (anbefalt). Fart på dragene: 4.45 i samtlige.

Bestemte meg med en gang for å øke pausen til 1 min, åtte kilometre er mange når de løpes på denne måten. Det fungerte iallfall. Etter oppvarmingen (5.30 i snitt) økte jeg farten og klarte å holde under 4.40 i snitt på hvert eneste drag. Det siste ble gjennomført med raskeste hastighet; 4.23.

Ja, jeg er selverklært tallnerd, og jeg liker det. Jeg liker å tenke med tall og resonnere meg fram til tider på ulike distanser. Det er tilfredsstillelse for meg. På samme måten som jeg blir tilfreds når jeg klarer å gjennomføre ei terskeløkt med høy kvalitet hele veien. Det gir selvtillit.

Om 15 dager braker det løs. 42 195 meter. Jeg begynner å bli klar. I dag løpes siste langtur før London Marathon, planen er 24 km, hvis motivasjonen rekker så langt. Det skal iallfall passeres over 20 km.

Hva gir deg tilfredshet med løpinga?

Jåleri

I overkant jålete, og totalt unødvendig, vil mange hevde - men jeg finner gleden i sterke og friske farger på treningstøy og løpesko. At neglelakken matcher lissene på skoene er kanskje tilfeldig, men det hender fra tid til annen, det også.

Rett før påske var det så «galt» at klærne til og med samsvarte med fargene på påskeegget jobben delte ut. Herlig, sier jeg.

Andre ganger er knallblå, orange og rød en fin kombinasjon.

Og jeg drømmer fortsatt videre om joggesko, i alle farger og varianter  - som her på skoveggen hos G-sport Jæren på Klepp

Heldigvis er det ikke bare meg som «tilfeldigvis› har samme farge på overdel og joggiser.

 

Vibeke i orange - fresht og fint 

En rosa variant av undertegnede som var på fotoshoot for et par uker siden.

Slipp fargene fri - det er vår:-)

Morgenjogg

Jeg er overhodet ingen morgenfugl, men enkelte dager er jeg bare nødt til å få løpinga unnagjort før formiddagen. Det var også tilfellet i går, og heldigvis hadde jeg en avtale klokka ni - ja, klokka ni en andre påskedag er morgen for meg...

Målet var 12 km, tre ganger rundt Stokkelandsvatnet i Sandnes. Jeg visste jeg skulle ha følge i to av rundene, og det hjalp på motivasjonen. Dessuten var det nok plussgrader til at jeg kunne løpe i tynn jakke og uten vintertightsen - nå er det snart VÅR.

Det er noe eget ved å løpe på grusstier som ikke er overbefolket - det var ikke mange som var ute i samme ærend denne litt sene morgenen. På dager som dette, tenker jeg hver gang, når jeg har «våknet», etter et par kilometre, at det ikke skal bli lenge til neste morgen-løpetur. For det er unektelig godt å ha unnagjort godt over ei mil og så ha hele dagen til disposisjon. Det bør absolutt bli et mål for løpeturene i helgedagene utover våren.

Mandagens tre runder ble av det rolige slaget, nesten 6.00 per km - det er slik at man kan holde på i det uendelige - det føltes iallfall som det.

Takk til Vibeke, for kjekt løpefølge og for en aldri så liten fotoshoot i solskinnet.