Motivasjon

For meg handler trening (løping) mest om velvære, både psykisk og fysisk. Jeg elsker å være i god form, har alltid vært det, og ikke minst gir det meg energi til å takle hverdagsmaset. Jeg liker dessuten å hele tiden være i konkurranse med meg selv, ikke nødvendigvis naboen, venninna eller kollegaen.

Å sette seg mål, jobbe for å nå dem, og kjenne på tilfredsstillelsen i etterkant - det er hva jeg kaller løpelykke, eller treningslykke.

Det trenger ikke dreie seg om å sette ny pesonlig rekord på mila, et halvmaraton eller maraton, men like gjerne en god notering på ei av treningsrutene. Det kan også være at tilfredsstillelsen ligger i følelsen av å ha en kropp som fungerer og bein som flyter lett av gårde på beinharde intervaller - uavhengig av hvilke tider og verdier pulsklokka viser.

Jeg motiveres av at jeg klarer å gjennomføre det jeg planlegger for uka, selv om jeg ikke går i bakken dersom ei økt av ulike årsaker må gjøres om. Mantraet er at litt trening, altså den korte runden på 6,5 km, er bedre enn null bevegelse.

Jeg er en ultraløper - med løpsrapport

Løp 59.217 meter i dag, fra klokka 09-15. Seks timer uten stopp - jeg er stolt, glad og sliten på en gang. Er det lov til å si at min ultraløpdebut var forferdelig kjekk.

Det var med skrekkblandet fryd jeg stod opp klokka 06.30, for å ha god tid til å jafse i meg baguette med syltetøy, yoghurt, tre bananer og to YT, samt to store glass med cola, en kopp kaffe og litt vann... Brukte vel en time på å få i meg alt, før jeg dro avgårde til Undheim og mitt første ultraløp noensinne.

Hadde bestemt meg for å løpe på 6.00 per kilometer i snitt så lenge det holdt. De første to milene gikk unna på litt i underkant av to timer, helt etter skjema og med friske bein. Turte ikke å øke tempoet. Målet om å nå 55 km synes jo innen rekkevidde, og jeg ville ikke risikere å stivne i lår og legger før minst 45 km var nådd iallfall. Løp både med og uten musikk. Etter halvannen time ble jeg sliten i hodet av all musikken og lot den hvile minst en time, før jeg satte den på igjen. Men det varte ikke lenge. Jeg skrudde helt av og det var herlig. Mye av grunnen var at vi hver andre kilometer passerte «depotet» som bestod av et langbord med det du kunne tenke deg av drikke; sportsdrikke, vann, sjokomelk og cola. De var peanøtter, rosiner, sjokoladebiter, boller med rosiner og bananer i rikt monn. Og speaker var ingen ringere enn bygdas sogneprest, som av naturlige årsaker ikke kom i gang før nærmere klokka 12, da vi hadde løpt i tre timer. Men han hadde tross alt en gudstjeneste å gjennomføre først. Herlig liv og røre i området, og det kom stadig tilsig av folk da løpet gikk mot slutten.

Utgangsfarten min fungerte bra, etter passering ved maraton på tiden 4.13, kjente jeg ikke antydning til stive bein og fortsatte med samme flyt. 50 km ble passert på like over fem timer, og da skjønte jeg at 55 ville nås ganske greit. Da jeg hadde passert 56 begynte det å røyne på, selv om jeg har opplevd verre bein. Tok følge med  ei flott dame, Johanna Håland,( i gult på bildene ovenfor)  som da lå 6 km foran meg og sammen løp vi de siste 3217 metrene. Hun endte med 65 217 meter, mens jeg fikk 59 217 meter.

Da gikk sluttsignalet, som sikkert hørtes over hele bygda. Vi bråstoppet og få minutter senere kom det en funksjonær på sykkel og markerte hvor vi hadde stoppet, for så å måle opp nøyaktig. Da var vi én kilometer fra mål omtrent, og den foregikk gående...

Hva sitter jeg igjen med? Jo, en kjekk opplevelse, et flott arrangement. Fornøyd med at beina klarer en slik påkjenning, så dette har jeg ikke gjort for siste gang  - men akkurat nå er jeg glad det er et helt år til neste gang. Fornøyd også med at jeg fulgte strategien min til punkt og prikke og så at jeg tok igjen en del løpere av den grunn. Jeg stoppet aldri å løpe, men to minutter gikk vekk til et toalett-besøk, alternativet var ikke så mye bedre..:-)

Hvilte ikke på laurbærene, for etter løpet bar det et par timer på jobb, før jeg satte kursen videre mot Sandnes idrettspark. Vel vitende om at Bryne beholdt plassen i første divisjon og klokka 19.45 i kveld, var de lyseblå fotballheltene over nedrykksstreken i eliteserien, etter å ha slått Strømsgodset 2-1. En fantastisk idretts- og fotballsøndag er snart over.

PS: Jarle Risa satte ny norgesrekord på Undheim, han løp imponerende 88, 1 kilometer!


Takk til Oddveig som stilte opp med papsen og fotoapparatet - slikt varmer.

Farsdag

Synes Oddveig hos G-Sport Jæren gir mange gode og nyttige tips til farsdagsgaver. Bla deg litt nedover på denne bloggen, så kanskje du får noen tips i innspurten. Er ikke de fleste fedre litt sporty, da? Det er iallfall min far:-)

Løpedronning og løpedronning, fru Blom...

For noen uker siden fikk jeg en hyggelig forespørsel om holde foredrag om trening og tidsklemma, løping, motivasjon etc. Ojsann, tenkte jeg. Overrasket, ydmyk og litt stolt på en gang. Men joda, jeg kunne ikke annet enn å svare ja, og nå nærmer dagen seg.

Torsdag 15. november vil jeg fortelle litt om  treninga mi. 

Hvorfor løper jeg,  hvorfor er det så innmari kjekt, og hvorfor i all verden gidder jeg å løpe så langt?

Løpedronning og løpedronning, fru Blom, jeg brenner iallfall veldig for det jeg driver med - og for de som lurte, jeg har alltid løpt, men aldri strukturert før jeg slang med med på et halvmaraton for to år siden.

Ultratanker

For første gang skal jeg forberede meg til et langt løp på hjemmebane. Altså ordentlig hjemmebane, det vil si en 25 minutter lang biltur unna. Merkelig nok er jeg mye roligere enn jeg har vært ved forberedelser til maratonløp utenlands. Nå skal jeg jo til og med løpe mye lengre enn jeg noen gang har vært i nærheten av tidligere, men jeg kjenner altså ikke så mye kribling enda. Kanskje er det fordi jeg er kjent i området, at løypa er kjent, og at det hviler noe idealistisk, hjemmekjært og ekte over arrangementet «Undheim 6-timers ultraløp». Jeg legger ikke skjul på at jeg synes det er noe ekstra med løp som ikke samler de store massene, men løp som tiltrekker seg de jeg kaller «stayerne». Der resultatene kanskje skrives med blyant og henges opp på en vegg ved inngangen til garderoben i et gammelt klubbhus. Sjarmerende er det også med landlige omgivelser - Undheim blir ofte kalt «den grøne bygda».

På jobb mandag denne uka, bildet er tatt ca 500 meter fra søndagens startområde

Søndag ser jeg fram til at venner og familie trolig tar turen for å heie meg fram den siste timen (har sagt at det ikke er nødvendig å komme før, det er vel de siste rundene som blir tøffest). Bekymringene dreier seg ikke fullt så mye om vær og vind (eller litt om vinden, da..), men om pulsklokka er i stand til å holde i seks hele timer eller om musikken stopper underveis fordi iShuffle har gått tom for strøm - kanskje bør jeg heller bekymre meg om at det er beina som trenger å lades etter å ha dunket på asfalt og grus i flere mil....

Seks timer er lenge og det kommer til å bli tungt etter hvert. Det vet jeg. Kanskje er jeg drittlei av å sjekke farten på klokka og kanskje er jeg, etter fem og en halv time drittlei av musikk på øret....

 Knipset i februar, på intervalltrening som foregikk i store deler av søndagens løype

Det er på en måte godt at jeg ikke vet hva jeg har i vente, men jeg er glad jeg har løpt i fire timer og 20 minutter tidligere - men kan det sammenlignes? 42 195 meter mot 55 000 meter, som bør være et realistisk mål. Jeg er spent. Ingen tvil om det. Både på løpinga og på visse fotballresultat. Når jeg stopper et sted i den to kilometer lange rundløypa søndag klokka 15, vet jeg om Bryne har rykket ned til 2. divisjon eller ei.

Bryne - klubben jeg har fulgt tett siden våren 2007 gjennom utallige hjemmekamper, borteoppgjør i Alta, Tromsø, Trysil, Ulsteinvik, Bodø, Kristiansand, Bergen, Mjøndalen, Bærum, Strømmen, Sandefjord og Sarpsborg, for å nevne noen. Skal jeg nå liksom være på bortekamp på steder som ligger i løpeavstand fra huset mitt? Søndag blir spenennde på mange måter og livet er definitivt morsommere for den som er glad i å løpe og for den som elsker fotball.

Ikke Bryne, men favorittlag nummer én, Sandnes Ulf - fra onsdagens kamp der de lyseblå knuste Tromsø 5-1

 

Undheim 6-timers

Ultraløpdebuten min nærmer seg med stormskritt. I dag er det fem dager til jeg i (foreløpig værvarsel) regn og vind skal løpe i seks timer uten stans. Satser på at det ikke blir noen stopp, med unntak av eventuelt skoskifte eller jeg må ha på tørre klær.

I Norges maratonbygd nummer én, Undheim, som ligger ei drøy mil utenfor Bryen på Jæren. Der skal noen av landets beste ultraløpere konkurrere, og en av dem som på hjemmebane kan sette ny norgesrekord (dersom forholdene tilsier det, altså uten mye vind) er Jarle Risa. Han løp på 2.24 i årets Berlin maraton, og deltok også i VM i 100 km i april i år, der han ble nummer 14, med tiden 7.01.

Det som er litt artig med søndagens ultraløp, er at løypa, som er to kilometer lang, går i ei sløyfe og at man derfor annenhver kilometer løper forbi «depotet» der jeg regner med det står masse energidrikke og litt å bite i. Undheim 6-timers ultraløp blir i år arrangert for tredje gang, og det er i skrivende stund 36 påmeldte, hvorav 10 kvinner - knallbra.

Har bestemt meg for å løpe i mitt tempo, ikke la meg friste til å dra på fra start  - seks timer er virkelig lenge. Kanskje er min fordel, i forhold til de som løper maraton på under 3.30, er utholdenheten. Jeg er ikke blant de raskeste, men har blitt mentalt sterkere det siste året, og ikke hvis det ikke inntreffer noe spesielt, kommer jeg aldri til å bryte.


Blir dette noe å skrive om etterpå, mon tro...

Run long, stay strong

Perspektiv

Selv om jeg skjønner frustrasjonen og skuffelsen til de nesten 50 000 som skulle løpt NY marathon i dag, var det en helt riktig avgjørelse å avlyse - av hensynet til ofrene i forbindelse med «Sandy», som har krevd alt av ressurser byen har. Arrangøren fikk mye pes for sin intensjon om å la maratonet gå som planlagt, før de gjorde vendereis sent fredag kveld (norsk tid) og avlyste. Respekten til de som ble hardt rammet av «Sandy» vant. Og godt er det.

Jeg har også godt av å bli minnet på noen ganger at det finnes viktigere ting enn å slåss mot egen klokke i et løp, at det ikke er noen krise at sekundene eller minuttene ikke er på min side i forhold til å sette ny pers. Det finnes viktigere ting. Tross alt.

Som da jeg var på jobb under det populære 3-sjøersløpet i går. Da intervjuet jeg ei dame som har blitt operert for hjernesvulst to ganger, og enda ikke er helt frisk. For et halvt år siden, hadde hun aldri i verden trodd at hun ville klare å gjennomføre et halvmaraton. Men det gjorde hun. Og så glad og stolt både hun og de som hadde møtt opp for å heie henne fram var da hun passerte målstreken - ja, mine øyne ble også blanke.

Jeg blir så rørt av slike prestasjoner, og jeg blir rørt av den gleden som vises. Den finnes ikke på samme måte hos vinneren, som løp inn over en time tidligere. For det handler ikke om å bryte grenser på samme måte.

Jeg skulle gjerne løpt selv i går, men siden jeg var på jobb og skal ut på seks timers løpetur neste helg, tok jeg ingen sjanser. Beina ble prioritert til å kun ta ei rolig mil på formiddagen og hvile godt foran Undheim ultra 6-timers søndag 11. november.

Heldigvis var kameraet med, og jeg fikk knipset min løpevenninne Janne, idet hun passerte målstreken. Blid og glad som vanlig.

 

Klarte også fange Anne Sofie H. Skretting, som hadde sin halvmaraton-debut i helgen og gjennomørte med glans. Gratulerer.

 

Tidsklemma - igjen...

Hvordan får du tid til all den løpinga? Spørsmålet er stadig tilbakevendende, og jeg er litt smålei av å svare i tide og utide på hvordan jeg får tid til å løpe.

Å løpe og å trene andre ting - det er ingen forskjell. Annet enn at de faktisk tar x antall minutter å kjøre til og fra treningssenteret. De x antall minuttene slipper jeg veldig ofte, iallfall åtte av ti ganger, da det kun er annenhver uke jeg kjører et kvarter til avtalt utgangspunkt for løpetur.

Men det handler om mer enn frigitte minutter til transport til og fra trening. Det handler om
P R I O R I T E R I N G. Nemlig.

Hver jeg gang jeg får spørsmålet om hvordan i all verden jeg tar tiden fra, blir jeg derfor litt oppgitt. Hender det kanskje at jeg spør tilbake om hvorfor vedkommende bruker så mye tid på husarbeid, eller hvorfor man bruker så mye tid i sofaen på å lese? Nei. Er folk misunnelige fordi noen får til å presse inn trening/løping i en stresset hverdag? Jeg vet ikke.

Mange ganger sitter jeg med inntrykk av at de som spør, vil gi meg dårlig samvittighet overfor hus og heim (les husarbeid og samvær med barna). Mulig jeg tar feil, men jeg opplever og oppfatter det iallfall slik.  Jeg føler jeg må forsvare løpinga, som sjelden overstiger 65 kilometer i uka, det vil si mindre enn 6 timer. Det timeantallet utgjør 3,5 % av alle timer (168) i ei uke. Ufattelig lite. Jeg bruker faktisk mer tid på rydding, støvsuging og klesvask enn jeg gjør på løping i løpet av sju dager.

Hvorfor ikke:

* senke kravene til at det enhver tid skal se strøkent ut i huset ...

* løpe en tur mens ungene er på sine aktiviteter - løp forbi fotballbanen der de trener, løp forbi skolen der korpset har øving eller stikk innom for å ta en drikkepause i idrettshallen hvor håndballtreninga foregår...

 * la barna sykle ved siden av mens du løper

* la det stå til og betal nabojenta/gutten barnevakttakst for at du skal rekke å løpe hvis du er alene eller barna ikke har større søsken som kan passe på.

* ta med barna på de kortere turene - løp intervall mens de kanskje tar en pust i bakken

* løpe til eller fra besøk hos venner/familie, det er alltids en dusj å låne

* løpe til eller fra jobb

* møte opp tre kvarter før på jobb en dag eller to i uka og løp tilsvarende lenge før du setter deg i bilen og kjører hjem

* ta opp favorittprogrammet på tv, se det etter trening og påfølgende dusj

* la middagen vente en time, det er ingen krise


                                                  Sånn, det var fredagens hjertesukk...

London og New York

..og Stavanger midt imellom.

Har planene for neste løpeår klart. I går mottok jeg bekreftelse på at lisensen for London Marathon 2013 er i boks (sammen med Janne, på bildet ovenfor) og for et par uker siden fikk jeg samme beskjed for New York. Kjedelige valg, vil kanskje mange hevde, siden jeg har løpt i disse to byene tidligere og for kort tid siden.  Men jeg får samtidig en ny trasé å forholde meg til i neste år, og det attpåtil på hjemmebane. Stavanger halvmaraton skal etter planen byttes ut med hel, og jeg ser virkelig fram til å se familie og venner langs løypa.

Nye maraton byr også på ny planlegging, og startskuddet for opptrening til London går 1. desember. Litt kjip årstid å begynne å trene fram mot 42, 2 kilometer, men etter tre fullførte maraton, mener jeg jo at grunnformen absolutt er der. Målet blir å sette nye personlige rekorder, iallfall i London, hvis trening og forberedelser går som planlagt. London går av stabelen 21. april 2013, og da har jeg iallfall fire gode treningsmåneder å gjøre det på.

Gleder meg til å få nye løpsminner - vanskelig å forklare utenforstående hvor stor opplevelsen og all viraken rundt de store maratonene egentlig er. Man må oppleve det selv. Ikke minst treffer man nye mennesker - har fremdeles til gode å støte på løpefolk som ikke er trivelige...:-) Blir mye fjas og vas både før og etter selve maratonet...

Gleder meg til to (tre) store løpsopplevelser i 2013, i tillegg til lokale milløp og halvmaraton. Ikke feil å ha denne byen å glede seg til heller (bilder fra november 2011).

 

Karakterbygging

I sist uke var jeg på løpetur i Stavanger, og det blåste noe forferdelig i starten. I tillegg var det kaldt. Med andre ord - det fristet ikke særlig å løpe over 13 km. Men som min løpevenninne Janne sa, da vi omtrent ikke kom av flekken i motvinden : Husk, det er på slike dager vi bygger karakter.

Og hun har rett. Løping i allslags vær og til alle tider handler om det. Man må være sterk, man må ha vilje til å komme seg ut selv om regner høljer ned og gradestokken nærmer seg frysepunktet eller for i det hele tatt å gjennomføre ukens planlagte økter, enten forholdene er slik eller slik.

Det bygger karakter når:

* du løper ut fredag kveld klokka 20, det er mørkt og du egentlig er litt mørkredd

* du, til tross for at du er B-menneske, står opp klokka 05.45 for å rekke å løpe de 16 kilometrene til   jobb og være på plass i god tid før morgenmøtet

*  du ikke ringer og avlyser en planlagt halvmaraton-trening i begynnelsen av februar, selv om du aller helst ville blitt i sofakroken foran peisen fordi det er bikkjekaldt og småglatt utendørs

* du gjennomfører 5x2000  meter alene på den strekningen du begynner å bli veldig lei

* du kjører bilen til verksted og istedet for å la noen komme å hente deg, løper halvannen mil hjem igjen selv om du egentlig har litt dårlig tid

* du løper ditt første halvmaraton og nesten ikke klarer å stavre deg framover de siste to kilometrene, og har gangsperr og vanskelig for å gå i nesten en uke etterpå

* du melder deg på ultraløp og angrer i det du har trykket på send-knappen og betalt startkontingenten

*  du investerer i pigger under de gamle løpeskoene for å gjøre dem klare for vinteren

* du velger å være sjåfør på fest fordi du skal løpe maraton om en måned

* du velger motvind, regn og asfalt framfor å sette deg i bilen, kjøre de 3 minuttene ned til SATS, parkere like utenfor døra og la ei roterende gummimatte være dagens løpsunderlag...

Og...

... du lar klesvask være klesvask og rot være rot fordi du har bestemt deg for at i dag skal det løpes.

I dag var en slik dag. Jeg så på timevarselet på yr.no, uten tegn til reduksjon i antall nedbørsmillimetre på flere timer. Slikt ha man ikke tid til. Dermed bar det ut på tur - og om man gruer seg aldri så mye i forkant, er smilet og varmen på plass etter et kvarter. Beina spiller på lag og det regner likevel ikke så kraftig som du hadde trodd. Dessuten var det vindstille.

16 kilometre bokført er en god start på uka. 1.21.27 og 5.05 i snitt per km. Joda, det ble en fin lunchtur.

 Fra dagens løpetur. Først Bråstein, deretter fra stien mellom Figgjo og Ålgård.

Forhåpentligvis bygget jeg enda litt mer karakter - 13 dager igjen til årets største utfordring - 6-timersløpet.