tirsdag 10. november 2015

Runner´s high

– Er det dette du mest av alt i verden har lyst til å gjøre i morgen?

Min beste venninne ser på meg. Jeg ligger på sofaen i stua, og er halvveis i drømmeland. For noen timer siden fikk jeg dattera hennes, mitt fadderbarn, trygt inn under to timer på halvmaraton. 1.54.00. Ei flott tid for en 21 år gammel debutant på distansen, spesielt siden vi lå an til 1.56 tre km før slutt. Jeg var  svært tilfreds med «eleven» og jeg var tilfreds med å ha fullført oppgaven som fartsholder. 1.59.59 var hovedmålet, og det gruste vi sønder og sammen.

 4.5 km er unnagjort og humøret er på topp

Det var 21.1 kjekke kilometre som gikk unna rundt tre vatn i Stavanger. 3-sjøersløpet er en gedigen løpsfest, som samler løpere i alle kategorier, fra de nærmest helprofesjonelle, til «mannen i gata».

 Tipper vi er rundt 12 km her, i hvert fall over halvveis.

Nok om det og tilbake til spørsmålet. Jeg strakte ut beina, erkjente at leggene kjentes småstive ut, men ikke for ille. Ikke så ille at jeg måtte melde avbud til et 6-timersløp jeg også hadde forpliktet meg til å delta i - dagen etter et halvmaraton. Men lyst... Jeg nøyde meg med å svare at det var et himla godt spørsmål og lot være å komme innpå akkurat dét temaet resten av kvelden.

Dagen etter våkna jeg klokka 6, et kvarter før tidsskjema. Jeg slumret til 06.45. Det var helt stillle utenfor, det kraftige regnet hadde gitt seg. Men det var bekmørkt og jeg hadde vel aller mest lyst til å bare bli under dyna. Svaret på gårsdagens spørsmål var; nei, det var ikke den tingen jeg aller mest i hele verden hadde lyst til - å løpe rundt i ring, på 2 km lang runde i  S E K S hele timer. Men jeg er ikke en som ikke møter opp som avtalt og jeg er definitivt ikke en som bryter et løp. Det har i hvert fall ikke skjedd hittil.

Jeg kom meg opp, fikk i meg en anstendig frokost og kjørte av gårde til start, en 25 minutter lang biltur. til løpebygda over alle norske løpebygder; Undheim utenfor Bryne sentrum. Kaffe i bilen og en melding fra min medsammensvorne om hvor jeg var blitt av - hun var jo allerede på plass. Jeg var i hvert fall på vei, med bagen full av tightser i ulike lengde, og to shortser, like men med ulik farge. Det ble kortbukse. Av en eller annen grunn, så er det blitt favorittantrekket. 8-9 grader og null vind var innafor, sånn klesmessig. Rett før start fikk jeg slengt til meg ei klubbtrøye også, og den var så gul og kul at det planlagte, matchende antrekket stod for fall- Den orange shortsen fikk imidlertid tillit. På med rødt pannebånd og den nye grå buffen med Garborg-sitat (pluss i margen til arrangøren for den og resten av goodie-bagen).

Startskuddet gikk klokka 9, og marsjfart var 6.00 per km, som avtalt på forhånd. Etter 2 runder, altså 4 km, kjente jeg at dette ville bli tungt. Det er litt tidlig, når man faktis har over fem og en halv time igjen til sluttsignalet går. Halvannen time. Musikken var lagt i garderoben og toalettbesøk unnagjort. Stopp omtrent ved matdepotet ved hver passeringsrunde, gå i 10 sekunder. Før 12 runder var passert, kjente jeg det toppet seg i hodet og beina og alt. Det var f.. ikke det i verden jeg ville mest akkurat nå  - å løpe i 6 timer. Jeg hadde over 4 timer igjen og jeg tok til tårene sånn 150 meter før passering av 24 km, der hvor alle de blide folkene stod og delte ut smil, drikke og mat. Jeg hentet meg fort inn igjen og tenkte at jeg ikke er en som bryter et løp - no matter what. Og det skulle ikke skje denne gangen heller. Mitt tålmodige løpefølge prøvde å trøste, og det klarte hun. Jeg tror ikke det var noen som la merke til at jeg hadde hatt en liten knekk. Men det hadde ikke gjort noe.

En liten visitt i garderoben for et nytt toalettbesøk og inntak av to stk Ibux. Av gårde igjen. Litt lettere til sinns og litt lettere til beins også. Et glass cola i ny og ne. Den neste timen gikk greit. To og en halv time igjen.

Og speakeren holdt oss løpende informert: Der passerer Håland og Odland. De ser friske ut i beina. Der passerer Håland og Odland, fremdeles friske i beina ser det ut til.

Og sånn gikk det, runde etter runde. Jeg glemte nærmest at jeg løp, og mot slutten var det min tur til å være den som oppmuntret.

– Der passerer Håland og Odland, nå har dere bare en time igjen. 

Noe skjer i hodet når man går inn i den siste av i alt seks timers løping. 60 minutter. Da vet man at det snart er over. En runde til, 48  minutter, enda en runde og 36 minutter igjen. Så spottet vi foreldrene mine langs sidelinja. Det hjelper å ha noen kjente som heier. 24 minutter, og så - S I S T E  runde.

– Der passerer Håland og Odland. Jeg tror dere er glade det nærmer seg målpassering.

Den ble 330 meter lengre en en runde til, slik at den totale km-summen ble 56,3.

Dronningfølelsen kom umiddelbart da sluttsignalet runget over Undheim-bygda og vi satte oss i busskuret der vi måtte stoppe for å vente på han som kom på sykkel for å merke av hvor langt vi var kommet.

Runner´s high hadde truffet oss begge.


Det blir nok lenge til jeg løper 77,4 km på ett døgn, men nå, dagen derpå, står det faktisk ikke så ille til med verken bein eller hode. 



3 kommentarer:

  1. Du er sykt rå! Det er ikke noe å si på innstillingen din i alle fall...jammen må du være mentalt sterk som klarte å mobilisere og gjennomføre med en halvmaraton i beina fra før...Gøy å lese!!

    SvarSlett
  2. Ja, du kan så si.. Jeg er nok sterk i hodet, nå gjenstår bare å bli enda sterkere i beina.... Jeg forstår ikke at jeg ikke bare kan løpe på f eks 3.30, jeg bør være god nok til det egentlig, men her tas det små skritt om gangen... hehe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren og rause ord:-)

      Slett